Sliten og oppgitt nå...

[Håperjo]

Jeg må bare lufte litt følelser her nå.

Jeg er i pp. 17 og det tar på. Mistet i SA i mai, og ønsker nå så veldig å bli gravid igjen. Jeg gikk da med truende abort en måneds tid før jeg mistet. Men jeg vet at sjansene for at jeg blir gravid er ganske dårlig pga. min manns svært nedsatte sædkvalitet. Vi vil ikke ha ICSI. Jeg har også hatt i alt 3, trolig 4 spontanaborter.

MEN jeg har en herlig datter på 3 år, og burde derfor ikke klage!

Jeg har jo ett barn. Det tok nesten to år og to SA før jeg ble gravid med henne. Så jeg var jo forberedt på at det kunne ta tid å bli gravid på nytt.

Men av og til må jeg vel få synes at nå er det snart min tur.

Hvor lenge orker en prøve og håpe?

Stor sett går det ok med meg, men av og til innhenter motløshet og deperasjonen meg for en stund.

Det går ikke an å lure en selv til å tro at en ikke aktivt prøver så inderlig når en gjør det.

Hva gjør dere andre for å holde ut?

 

 

[*sommer*]

Hei megogså

Trist å høre om sa`en og spontanabortene du har hatt, men veldig koselig at du har fått en datter da. Det er jo som du sier at du vet det kan ta tid, men hvor lang tid skal man måtte vente før det klaffer?? Det tror jeg nok de fleste av oss her inne tenker på uansett hva gunnen til uteblitt graviditet er.

Selv trodde jeg aldri det skulle bli så tøft, de siste pp har jeg vært så skuffet at tårene trillet. Heldigvis har samboer vært flink til å trøste meg, men det gjør så vondt hver gang det ikke klaffer.

Grunnen til at jeg holder ut og holder motet oppe er vel at vi skal inn til IVF i okt/nov, så jeg ser et lite håp i tunellen.

 

Ønsker deg masse lykke til :-)