jeg føler meg så alene om babyen..

[Anonym bruker]

jeg føler meg så ensom med alle tankene om babyen og den nye tilværelsen.. Kjæresten min er en god mann. Men akkurat i denne tiden synes jeg han skuffer litt.. Han er flink til å være med på å ordne praktiske ting som barnevogn og bilsete og sånn, men jeg vet ikke.. Han vil ikke prate om babyen og hvordan ting blir.. jeg er kanskje veldig oppslukt i babyen, men vil gjerne ligge å kose-prate om hvordan ting vil bli. Han svarer da som oftest bare ja/nei/kanskje..

 

I natt lå jeg våken til han skulle på jobb. Han ble litt irritert fordi jeg ikke kunne sove på natta, og være våken på dagen.. (er sykmeldt-og snudd litt på døgnet..) Jeg forsøkte å si at jeg ikke fikk sove fordi jeg hadde så mye å tenke på.. og ville gjerne prate om det.. Han bare blåste det vekk-og gikk..

Jeg er ikke så veldig flink til å forklare meg muntlig - så jeg sendte han en melding der jeg forklarte at jeg var redd for alt det nye som skjedde - og at jeg følte meg alene med alle tankene.. fikk tilbake : det går jo bra. Snufs..

 

Hvorfor vil han ikke trøste meg når jeg sier at jeg er redd? og lei meg..

[Gjest]

skjønner det er trist..

kanskje han har bekymringer han oxo men ikke klarer snakke om det og det er derfor han unngår det?..

 

 

 

[2011ee]

Kanskje han ikke vet hvordan han skal takle dette selv, så han stenger det inne. Hvis dette er deres første, så er jo alt ganske nytt for dere begge. Kanskje du skal prate med jordmor om dette, og si til henne hva du er redd for, og lurer på?? Og bare la mannen din være, da kanskje han åpner seg etterhvert...Det må han jo, for når babyen kommer så er det mye dere må prate om, og ordne sammen:)) Samboeren min og jeg pratet masse, hver dag om hvordan det ville bli å få babyen, og hvordan hun så ut, og hva vi skulle gjøre osv.. Men nå når vi venter nr.2, så er han litt mere lunken, han sier han vet hva han går til, og hva som skjer (vi har jo ei på 3 år nå..). Skulle ønske han kunne være litt mere engasjert denne gangen også ja:)) Men men, ikke mye jeg kan gjøre med det, kan jo ikke være like spennende hver gang -selv om det er det for meg! Ta tiden til hjelp, og prat med familie, eller jordmor istedet så lenge. Ett svangerskap skal jo være en lykkelig tid, og det er jo mye å være stolt av:)))

[Beibi82]

Hei på deg Anonym. Synes det er kjempetrist , samboeren din minner om min....... =/ Jeg leser masse graviditets og spedbarns litteratur og er spent på hvordan den nye tilværelsen vil bli... det er ikke rart vi er søvnløse!! så sånne svar som "ja", "nei" og "mhm" er jeg drriiiit lei av!!! gahh.. skulle ønske han var mer engasjert (utover den ene nattasangen han synger til magen).

 

Han sier han gleder seg kjempemasse til vår lille kommer.. men kan han ikke glede seg og ta del i svangerskapet også?? Synes det er kjempevanskelig å få lagt det frem på en måte som ikke sårer han.. Han er jo verdens beste (men litt uengasjerte) kjæreste

 

Blir lei av at jeg må be han om å kose på magen Kan han ikke ha lyst til det selv? *sutrekjerringa jeg er*

 

Håper det blir bedre på den fronten for oss begge

 

Trøste klemmer fra

[Snupidupi]

Sånn e samboern min å... å det e ikke det at han ikke bryr sæ... men trur de kanskje ikke heilt veit ka de ska gjør før ongen e der... han vil i utgangspunktet ikke vær med på fødseln sist... mått overtal han litt... men det gikk greit... va bærre såvidt han rakk det... kom 15 min før frøkna va ute da... å han va like lykkelig som mæ når ho va kommet tel... og kanskje litt meir bekymra enn mæ faktisk... så det kan fåregå mye inni hodet på disse mannan som vi ikke veit om...

[Beibi82]

Hehh.. det tviler jeg ikke på. At det fågergår mye rart oppi hodene til de mannebeina. Men hadde vært så fint om de ville dele noen av tankene sine med oss...ikkesannt??

 

-Hadde spart meg (oss) for mang en krangel og bekymring i allefall..

[Gjest]

vil nare henge meg på her, og si at dere ikke er alene om å føle det slik!!

 

da jeg fikk førstemann, hadde jeg det ikke greit, for barnefaren var lite villig til å ta del i svangerskapet. ble deppa og lei meg, og sambo, som flere andre, er ikke akkurat flink til å sette ord på følelsene sine...

ikke turte jeg å si noe heller, var redd for at han skulle bli "skremt" av at jeg var så ivrig, da barnet absolutt ikke var planlagt...

denne gangen er barnet planlagt, og det er en kjempedeilig følelse!!

 

da guttungen ble født, og vi kom inn i rutiner, så snakka vi om det.

han sa at det var utrolig vanskelig å binde seg til noe han ikke visste hva var, eller følte på samme måte som meg...(dessuten var det barn nr 2 for hans del...)

han hadde jo bare sett noe svart og hvitt på ul (5år siden, teknologien har jo kommet sååå mye lengre i dag), og det var liksom litt uvirkelig for han, sa han..

 

denne gangen er han flinkere, men langt fra så flink som jeg skulle ønske...

 

mannfolk er visst mannfolk.. hehe

må legge til at han var en utrolig flink far da marius ble født!! jeg skifta ikke en bæsjebleie på han før han var over 2 uker!! det var det nemlig far som sto for!!

 

det ordner seg nok, skal dere se!!

det er jo ikke lenge igjen til babyen kommer!!

 

klem, klem