nervøs..

[rampen_]

jeg er nervøs...

 

har egentlig ingen grunn til det, og egentlig ingen relevant grunn for å legge inn et innlegg her inne om det heller...

men er bare så lei av å gå rundt å ikke klare å glede meg ordentlig over graviditeten.. ikke misforstå meg, jeg er KJEMPEGLAD og lykkelig over å være gravid, men klarer liksom ikke slippe gleden løs. er 7+6 og snart vises det ordentlig... men likevel.. er det innbildning?

 

og jeg angrer meg pga at jeg har sagt det til så mange.. venner og sånt... hvorfor gjorde jeg det? når jeg regner med at dette ikke blir?

 

ååååh... suger til meg alt jeg kan av historier om MA og SA her inne.... åååååhhh.... bare for å være på den sikre siden, sånn at jeg skjønner det når det skjer..

 

lurer på om jeg skal ta en test til i dag, bare for å se om jeg fremdeles er gravid.. huff...

 

måtte bare få utløp for redselen min her inne.. ingen andre jeg kan si det til.. ingen som forstår, alle sier bare : ta det med ro, alt kommer til å gå såååå bra....

 

ja, jeg vet det jeg også, at sannsynligvis går det bra, men klarer liksom ikke å slippe jubelen løs...

 

synes i tillegg symptomene forsvinner mer og mer for hver dag som går...

 

takk for at du leste mitt innlegg, vær så snill å ikke hakk på meg for dette, har du noe i mot innlegget mitt, la vær å kommenter det.. orker ikke krangle med noen nå.. vet ikke hva jeg ønsker, bare godt å få det ut blant likesinnede...

[Sørland-snuppa]

jeg vet akkurat hvordan du har det. har mista 2 ganger før og går bare rundt og venter på at jeg skal begynne og blø. jeg skal på ultralyd til mandag og kan neste ikke vente.hater og gå sån og ikke vite noe. jeg er så glad for hver dag som går og jeg ikke har blødd.men fosteret dør som oftes ei stund før en begynner og blø og tenker hele tiden på om kansje det er dødt uten at jeg vet noe enda. hvet det ikke er sundt og tenke sån, og prøver og la være men det er veldig vanskelig.

har også sakt det til mange og angrer hver gang jeg sier noe,men det bare popper frem når jeg snakker med folk klarer ikke å la være, men jeg gjør de veldig oppmerksom på at det er jo ikke sikkert at det blir noe av for det er jo veldig tilig.

så tenker jeg at nå har jeg vært så uheldig så mye,at denne gangen må det jo gå bra. og så tenker jeg at jeg har vært så uheldig så mange ganger at det er jo bare typisk med meg at det kan jo ikke gå bra nå heller.

 

[Stirra ner 32+5]

Jeg forstår deg, jeg!

Jeg hadde på akkurat samme måten i mitt forrige svangerskap. Jeg kunne liksom ikke skjønne at det skulle være en baby der inne. Og den følelsen hadde jeg helt frem til fødselen! Helt sant.

 

Første trimester er en vanskelig tid, både fysisk og psykisk. Man er gravid, men er redd for at det skal gå galt. Og i tillegg har man gjerne ikke så mange tegn på graviditeten. Eller så kan de tolkes i negativ retning. Kanskje du kan fokusere på andre ting litt akkurat nå? Selv om det ikke er lett. Jeg skal love deg at gleden kommer og at du slapper av mer som tiden går.....

 

Har du noe annet du kan bruke masse av fritiden din på? Kanskje ta en pause fra Bim til og med? Det måtte jeg i forrige svangerskap.... Koble ut litt.

 

Vet ike helt hva jeg skal skrive til deg, men forstår fullt og helt følelsen din.

Stor klem

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Ingen skal da hakke på deg for det.

Jeg skjønner deg godt.

Det er mye å engste seg over.

Men ikke la det ødelegge graviditeten din. Da går du glipp av så mye.

 

*en som har lært*

[rampen_]

takk, jenter.. hva skulle jeg ha gjort uten dere?

 

takk for at jeg fikk utspring for mine følelser her inne.. det hjalp veldig...

[Frk. Vable]

Skjønner deg godt, jeg... Er selv 10+2.

Høres dumt ut, men jeg går liksom litt å venter på at noe skal skje... Har hatt to SA før, men vet ikke om det er derfor jeg er bekymret. Irriterende å ha det sånn, så jeg gjorde som mange andre her inne, bestilte time til UL.

Skal imorgen, og håper alt ser bra ut, og når det skjer, SÅ skal jeg begynne å glede meg skikkelig!!!

Da skal vi si det til datteren vår også, hun er 3.

Har holdt litt igjen med å fortelle det til henne, hun er ikke den beste til å holde på hemmeligheter...

Men hvis alt går greit imorgen, så skal hele verden få vite det!!!

Kanskje UL hadde vært noe for deg også? Bare for å roe nervene?

Ikke greit å ikke kunne nyte svangerskapet..