Andre som lever med en deprimert mann?

[Anonym bruker]

Jeg er så forferdelig lei av at det alltid skal være mest synd på ham!

 

Jeg prøver å ta hensyn og vise forståelse - han er jo syk - men det er bare så utrolig slitsomt at det aldri er "min tur". Ikke en gang nå, når jeg er sprekkeferdig og kan føde når som helst. Til og med nå er det hans rett å være mest sliten, så han må ligge på sofaen eller slappe av i senga. Og når vi allerede har et barn, er det jo ikke mulig at begge kan få hvile samtidig.

 

Utrolig vanskelig å forklare situasjonen for venner og familie også. Alle synes jo at han oppfører seg urimelig, og under normale forhold, så er jo det helt riktig. Jeg sliter jo med å akseptere selv også at han alltid kommer til å være deprimert, og at det bare er snakk om å prøve å gjøre situasjonen best mulig. Psykiater-rådet "forvent minst mulig" er fryktelig realistisk, men også forferdelig vanskelig å ta inn over seg.

 

Andre som er i samme situasjon, og som kanskje også har barn fra før? Hadde vært godt å lufte ut litt...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i helt samme situasjon som deg, men jeg kjenner igjen noe. Min mann har psykiske problemer. Før vi traff hverandre har han vært deperimert, men slik har ikke jeg opplevd ham. Nå går det i tvangstanker og -handlinger. Det betyr at han til tider er ganske inneffektiv, noe som fører til at mye av det praktiske blir lagt på meg. Jeg vet at han ikke klarer å gjøre noe med det, men jeg blir jo lei i perioder likevel. Heldigvis har han gode dager, uker og måneder. Han prøver å jobbe mot problemene, men det er ikke så lett. Han ber meg om å være litt "streng" med han, men det er ikke alltid så kjekt å ha den rollen, heller. Føler i perioder at jeg stiller vel strenge krav, men tror jo samtidig at det er det som skal til... Nei, det er ikke alltid lett.

 

Ønsker deg lykke til på veien!

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener selv om min mann ikke har fått noen diagnose. Han er blitt arbeidsledig. Det er forståelig nok et slag i ansiktet for ham. Dagene veksler mellom oppturer og nedturer. Jeg går på nåler for å unngå kommentarer som kan irritere, samtidig som jeg savner den mannen jeg er glad i. Jeg føler at både jeg og barnet vi venter er bare problemer for ham. (Hadde han bare vært alene, kunne han jo tatt hvilken som helst jobb hvor som helst. Han hadde ikke havnet i denne situasjonen hadde det ikke vært for familien osv.)

 

Selv sover jeg dårlig om nettene og gråter mye. Lurer seriøst på om han er den rette til å ha med under fødselen. Siden han har vært så lite engasjert i barnet og graviditeten, ser jeg ikke for meg at han plutselig skal være så veldig støttende i en slik situasjon. Forstår at alle bekymringene om manglende jobb krever mye plass, men det er forferdelig trist at han ikke kan glede seg over den lille som snart skal komme til verden.

 

Jeg ber ikke om annet enn at han spør hvordan jeg har det, gir meg en klem eller legger hånden frivillig på magen når babyen demonstrerer hvor flink akrobatør den er.

 

Dersom han ikke snart får seg en jobb, vet jeg ikke hva jeg gjør. Tror jeg er på god vei til å bli skikkelig deppa selv.

[Anonym bruker]

Hei - hovedinnlegger her.

 

Ja, hvis det er noe jeg virkelig sliter med, så er det at han er så selvsentrert og ikke klarer å se MIN situasjon. Hver gang jeg krever noe eller drister meg til å kritisere ham, er jeg "egoistisk" og "ufølsom", men det gjelder liksom ikke for ham.

 

Men faktisk skjerper han seg utrolig med det barnet vi har, og jeg regner med også med nestemann. Er nok vanskeligere å avvise et barn av kjøtt og blod enn en kjæreste ja... Håper mannen din også våkner litt når barnet først er født!

 

Godt å vite at man ikke er alene...