Trenger ett råd her..

[Anonym bruker]

Hei, jeg er en jente på 19 år som er gravid i uke 13. Svangerskaoet var ikke planlagt, men av typen "lykkelig uhell", for jeg gleder meg veldig! Jeg og barnefaren er i utgangspunkt sammen, men vi har bare vært det i 5 måneder, og det har allerede vært slutt før. (før jeg fant ut at jeg ble gravid) Nå krangler vi hele tiden, og dette kommer rett og slett av at vi er kjempeforskjellig, noe som sliter veldig på psyken og min trivsel i svangerskapet.Han er den som konstant fyrer opp under ilden, og er lite forståelsesfull. Med en gang jeg ymter frempå om at jeg ikke er sikker på om jeg klarer mer, bedyrer han at han elsker meg osv. Litt i seneste laget mener da jeg.. Vurderer å gå fra han nå, noe vi har snakket om i lengere tid. Har tviholdt på han med tanke på det kommende barnet, og av redsel for å bli helt alene. Men er det virkelig sunt å holde på ett dødt forhold dersom man har det bedre alena? Jeg tviler ikke på at han kommer til å stille opp senere, og hans familie ønsker jeg å inkludere så mye det lar seg gjøre! Er det egoistisk å gå fra barnefaren?? Ser liksom ingen løsning lengere, og er redd min ild er slukket... Har jo allerede gitt han flere sjanser, burde han få flere? Må jeg rett og slett svelge dette pga mitt ufødte barn, eller er det bedre at det skjer nå før barnet er født? Jeg er innstilt på å klare det alene. Og lurer på om det er bedre å ha adskilte foreldre enn å vokse opp i et miljø med hyppige konflikter, jeg vil i hvertfall ikke ta ett barn inn i den atmosfæren som er mellom oss nå (sånn har det vært i lengere tid). Trenger harmoni og stabilitet nå, for har jeg det bra, har barnet det også bra. Og dette er IKKE tilfellet idag. Er bare så redd for at det blir feil... Har selv vokst opp uten far, og har ikke savnet noe. Min mor er fantastisk. Men mitt barn vil jo ikke vokse opp uten far, bare kanskje ikke (i første omgang) under samme tak. Senere kan jo barnet bestemme selv.. Pliiis hjelp meg, kanskje dere som er i ca. samme alder og situasjon som meg skjønner meg bedre enn mine venner? For dette er ikke noe man kan sette seg inn i, før man selv har kjent hvordan det er å være ansvarlig for ett lite liv.. På forhånd takk:)

[Anonym bruker]

min mening er at hvis barnet skal klare å være 100% lykkelig må du være lykkelig.. de har så utrolige antener for om mor har det bra eller ikke, så det kan du ikke "fake" for barnet når det er født.

dere kan jo prate med en familie teraput eller noen andre om dette og ikk eminst med hverandre og se da hva dere kommer fram til.. kansje alt dere trenger er en kort pause fra hverandre.

[Anonym bruker]

Jo, vi prater mye om det. Jeg har jo måttet det tilslutt, for situasjonen per i dag er utålelig. Men jo mer man snakker om det, virker det liksom man tar ett steg mot slutten. Men blir feil å gi opp uten kamp! Men vi bor to timer fra hverandre allerede, pga min jobb. Så vi har på en måte pause fra hverandre hele tiden.. Så er det vanskelig å opprettholde en god kontakt når han legger på hver gang jeg tyr til motstand i samtalen. Kanskje er jeg negativ, eller bare veldig lei. Hormonene hjelper jo heller ikke akkurat til fortiden:))

[Vibeke&gullguttene:)]

Hei du:)

Aldri noen morsom situasjon å komme opp i enten man er gravid eller ikke... Men nå som du har ansvaret for ett nytt lite liv er det viktig at du tenker på deg selv i første omgang.Hva vil du? Det er ikke bra for liten i magen hvis dere bare krangler og du er mye stressa:( Da blir også ungen urolig..Den har det som deg...Ganske rart å tenke på men sant.

Jeg har hatt mange venninner som har vært i den situasjonen uten å være gravid(Vært der selv også) Er et forhold dødt så er det dødt... Ikke prøv å hold igjen eller gi flere sjanser... Det blir jo bare verre med tiden...

Jeg selv har skilte foreldre men har det bedre med at dem er fra hverandre enn den dårlige stemningen som ble da de var sammen. Og hvis du har venner og familie som støtter deg klarer du deg fint uten en type du uansett bare krangler og føler deg ille til mote med...

Jeg tror nok jeg heller hadde gått fra han og heller sett hva som hadde skjedd etterhvert:) Hvem vet?? Bare ikke gå rundt og vær deppa... Kos deg med skatten i magen og la alt annet komme i andre rekke..

You go girl;)

[Anonym bruker]

Takk for fint svar, kan hende at det blir værre av å holde det kunstig i live. Kanskje burde man prøve å ta ut pustemaskinen, og se hva som skjer. ting kan endre seg. Har ett fantastisk nettverk gjennom familie og venner, så er ikke redd for det:) Og skal kose meg masse med skatten i magen, den betyr alt fremover! )

[Vibeke&gullguttene:)]

Jepp noen ganger gjelder det å ikke prøve for hardt... Det kan som regel ødelegge mer enn det gjør nytta si;) Men ønsker deg lykke til med alt:)