Hva gjør dere for å bearbeide angsten?

[venternr3:)]

Jeg er 2 gangsfødende og har angst for fødselen.. Jeg er redd for at der skal gå galt og at jeg ikke skal klare å komme gjennom det.. Er redd for sprøyter og alt annet og gruer meg noe forferdelig. I.om at jeg er så redd for sprøyter er jo smertesillende helt utelukket.Jeg er bare 16 uker på vei og kan ikke huske jeg begynte å bli så panisk så tidlig som dette sist. Var hos legen i dag og tårene trillet da hun spurte om jeg kunne forklare hvordan jeg følte det og hva jeg var redd for. Jeg klarer ikke tenke på det engang før jeg ligger tårevåt og hulker. Ønsker å reise langt langt bort til en øde øy og at babyen bare skal bli inni her. Trenger ikke komme ut engang bare være der.

Fødselen min sist gang var eksemplarisk i følge jormødrene men ifølge meg var det jo et helvete. Legen ville gjerne vite hva som gjorde at jeg var så redd men jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Føler bare avsky med tanke på fødselen.

jeg skal gå til samtale hver 14 dag ca for å se om det hjelper? Hva gjør dere for at det skal bli bedre?

[Hemmeline]

Jeg har begynt hos samtaler hos jordmor på sykehuset. I tillegg skal jeg gå til psykolog hver 14 dag framover for å se om det hjelper.

Jeg føler ihvertfall at jeg blir tatt på alvor... håper det hjelper meg for jeg vil egentlig føde vaginalt (tror jeg) Åh hjelp... (har egentlig bestemt meg for å ha prøvefødsel, sånn at hvis jeg får panikk at jeg kan få keisersnitt. Regner med at jeg får panikk ganske tidlig hvis jeg først får panikk)

Lykke til!

[Murmeline]

Så flott at du har et opplegg rundt deg allerede nå. Du har jo såpass god tid at du rekker masse tanker og terapi før du er høygravid:)

 

Det er jo ikke uvanlig at andregangsfødende blir redde, trenger noen å snakke med, og bearbeide gamle følelser. Det er ETT FETT om fødselen din var eksemplarisk og perfekt i jm øyne. Det er hva du tenker om saken som betyr noe i denne sammenhengen. Hvordan du følte deg under fødsel, hvordan du ble ivaretatt osv er med på i danne bildet av hvordan du ser fødselen i etterkant, og dermed hvordan du takler en kommende fødsel. Hjernen operer jo på erfaringsbasert læring...

 

Vil si nok en gang hvor FLOTT det er at du får hjelp allerede. Jeg var ikke så heldig, prøvde å ta initiativ hos jm, men ble avvist om at dette kunne vi prate om senere... Plutselig var angsten helt ute av kontroll:( Har nå endt opp med ks, ikke fordi jeg har så innmari lyst, men fordi jeg trenger ro i sjelen nå den siste tiden før fødsel, og at jeg antakeligvis ikke ville rukket å bli "frisk nok" til vaginal fødsel. Er lettet over at jeg nå kan slappe av, men er også litt skuffet over at jeg ikke klarer vag fødsel..

 

Forresten, det du egentlig spurte om:

Jeg har gått til samtaler på sykehuset, men disse var mer av akutt art, skal/skal ikke føde/ks. Skal begynne i terapi på sykehuset snarest nå, bearbeide fødselsangst og all annen dritt som ligger rundt denne..

 

 

 

[motherO]

Jeg gjør ingenting for å bearbeide angsten faktisk. Jeg har bare bedt om et planlagt ks og får det. Dette er mitt andre og helt sikkert siste barn, og jeg bare vet at ingen kunne få vekk angsten fra sist gang da det nesten gikk galt. Derfor har jeg bare vært klar på at det ikke er noe jeg vil prøve å snakke om for å evt prøve en vaginal fødsel. Det er helt uaktuelt. I og med at denne angsten kun er knyttet til fødsel og ikke har noen innvirkning ellers i livet mitt, lar jeg det bare "passere".

Men det er veldig bra for deg at du prøver å gjøre noe med angsten, særlig hvis du ønsker deg flere barn senere. Riktig lykke til med deg!

[Yrha]

Hei!

 

Jeg vil bare føye meg til 27. oktoer sin holdning til fødselsangsten.Jeg har ingen angst ellers i livet, bortset fra det å føde. Derfor har jeg slått meg til ro med dette, ønsker ikke å bruke masse krefter og tid på å bearbeide angsten gjennom hele fødselen, når jeg kan få keisersnitt hvis nødvendig. Jeg prøver å få ferdig en utdannelse før baby kommer, og føler at dette er viktigere for fremtiden min enn å overvinne én frykt.

 

Men jeg har stor respekt for kvinner i samme situasjon som jobber for å bearbeide og overvinne angsten. Ser på dere som sterke, modige kvinner som har stor grunn til å være stolte over at dere mest sannsynlig vil greie å føde vaginalt.

 

Dette er bare min mening, jeg vet at det er mange som ser på dette som å 'feige ut'. Men dette er min vei bort fra en angst som ikke finnes i andre deler av livet mitt.

 

Lykke til, håper du finner DIN måte å bearbeide dette. Husk at denne angsten varer ikke for alltid, det er kun en periode av livet.

 

 

[Oria]

Jeg prøvde alt mulig; jeg leste bøker, så film, gjorde pusteøvelser og avslappingsøvelser, fikk healing, tok 'reisen' (www.thejourney.com), fikk regresjonsterapi og akupunktur, gjorde positive visualiseringer, brukte blomstermedisiner, snakket med venner og hadde fine samtaler med jordmor.

Det funket veldig bra, og da jeg kom til fødselen følte jeg meg rolig og det gikk veldig bra. Så nå er jeg veldig fornøyd.

også glad for at jeg leste fødsel uten smerte, og gjorde noen pusteøvelser som skulle hjelpe til med å få kontakt med magemusklene.. det få legger vekt på at for å presse ut barnet bør man bruke magemusklene og slappe av i bekkenmusklene slik at man lettere og med mindre smerte får barnet ut, og dermed heller ikke revner så mye.

 

Jeg kom meg gjennom en naturlig fødsel, jeg fødte i vannet og er veldig glad for det. Jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve å være helt med på hele prosessen. At jeg kjente alt som foregikk, også den fantastiske følelsen når barnet endelig kommer ut og du er fri! Også er jeg glad for den delen av fødselen hvor jeg ble redd og sliten; som det er vanlig-i slutten av overgangs fasen og rett før jeg skulle presse ut. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det og friket ut et øyeblikk. Men det gikk bra. veldig bra.

 

Så nå vet jeg at det går an å overvinne angsten og få en fin fødselsopplevelse!

Lykke til!!!