Dere som har prøvd en stund

[lilli1979 - venter på ivf]

Har dere tenkt å fortelle det til folk? Jeg er altså i min 8 pp og skal til samtale med legen i morgen. Hvis det skal settes i gang med utredning og ditten og datten kan det kanskje være lurt å fortelle det til noen så man får litt forståelse for bekymringer, humørsvingninger etc.

 

Hva tenker dere andre om dette?

 

For meg er det å ikke få det til et skikelig nederlag. Jeg har alltid vært miss goddy-two-shoes og er den som pleier å få til de måla jeg setter meg. Når jeg "feiler" på noe så basic som det å bli gravid, føler jeg meg helt utafor og er redd for å dele nederlaget med noen. Hva jeg er så redd for vet jeg egentlig ikke, men tror det har med å gjøre at jeg er bekymra for at folk skal se på meg som en stakkar og ikke den "sterke" alt-ordner-seg-jenta.

[kirsty*2barnsmamma]

Vi forteller det til folk. Jeg er jo snart 30 og gift så det er klart at folk lurer. På denne måten slipper jeg sårende kommentarer :-)

[Snupi ♥ termin 24.mai 2009]

Vi har fortalt det til nærmeste venner + mamma... Har begynt å svare at vi jobber med saken når andre spør.... Faller liksom helt naturlig...

[Serial mom]

Forteller ingenting til noen. Slik er jeg,og slik har jeg alltid vært. Ganske privat av meg ang. ting som går på følelser og slikt,så jeg biter det bare i meg... Kommer noen med en sårende kommentar ber jeg dem reise og ryke,folk får passe sine egne saker!

 

[lilli1979 - venter på ivf]

Har det på samme måten, eli-karamelli. Hater at folk graver om mine private ting og forteller generelt sett ca null om mine tanker og følelser. (Snakker med mannen min da.) Var i bryllup og da ble spørsmålet om barn stilt ca hundreognittitusen ganger.. ble nesten gal.

 

Men, det jeg frykter hvis vi forteller det ti folk er at de skal begynne å spørre enda mer..hvordan går det, er du gravid nå, har du hatt eggløsning, hva sier legen etc etc etc.. og det har jeg hvertfall ikke lyst til å dele med noen!

[Serial mom]

Folk er ganske frekke,altså! Jeg spørr aldri noen om slike ting,det er en privatsak. Vet selv åssen det er¨å slite litt med å få det til, og å miste i SA,så passer meg veeeldig for å tråkke i slaten selv!

 

For din egen del synes jeg du skal la være å fortelle det. Når man føler man har gått over sin egen personlige grense over hva man vil dele med verden,så kjennes det ikke noe godt. Gå rundt å ha angst for hva folk skal spørre om,at man må fortelle status til enhver tid ang. prøvinga ser ikke jeg på som noe positivt,så jeg har droppa det. Heldigvis har vi få vi kjenner i Oslo,så er mest bare oss to,og da slipper vi unna mange kommentarer og ubehagelige situasjoner:-)

[lilli1979 - venter på ivf]

Føler vi har ganske mange av de samme tankene jeg eli-karamelli!

 

Alle disse vegringene mine handler mye om at jeg de siste 3 åra har møtt så utrolig mye motgang pga studier, alvorlig sykdom, jobb, operasjoner, flytting etc. Så er rett og slett lei av at allle bryr seg med hvordan jeg har det. Litt lei av meg sjøl noen ganger til og med.

Bruker så utrolig mye enrgi på å holde maska, en mest på å bekymre meg for alt som kan gå alt- fordi alt som har skjedd de siste åra har endte med worst-case-scenarios.

 

Holder kjeft litt til jeg, så får vi heller ta det som det kommer hvis vi må gå mer drastisk til verks ifb med utredning.

[Mamman til 2prinser&1prinsesse]

Synes dere det er sårende når nære venninner eller veldig nær familie spør også?? Jeg spør fordi jeg har venninne og nær familie det kunne vært aktuelt å spørre. Noe jeg ikke har gjort fordi jeg ikke vil såre. Men når det er sagt så er jeg uendelig glad i de og vil gjerne være til støtte og hjelp dersom de trenger det.... Så da tenker jeg, det er kanskje ikke så enkelt å bare plumpe ut med at man sliter med å bli gravid heller??

Huff, er ikke enkelt.. Vil ikke såre og vil ikke oppfattes som en "som ikke bryr seg" viss dere forstår..

[Serial mom]

Har nok litt av det samme livet også, vi. Har også hatt ganske mye som har gått skeis de siste årene. Sliter med å gjøre ferdig studiene,er så ufattelig umotivert! Skikkelig frustrerende,ettersom jeg VET jeg er veldig smart,men klarer bare ikke engasjere meg nok på skolen til at jeg klarer å henge med på alt. Har bytta by og skole,og da gikk det bedre,men havna i samme mønsteret igjen etter en stund. Har hatt mye sykdom i nær familie og venner har sviktet meg. Har skikkelig dårlig selvtillitt,hater meg selv og utseendet mitt,selv om jeg egentlig kunne jobba som bikini-modell,ifølge hva folk mener om meg(man ser bare ikke det andre ser når man alltid har vært innadvent og hatt dårlig selvbilde) Har vært deprimert flere år,selv om graden av det går litt opp og ned.

De siste halvannet året har ting begynt å ordne seg litt mer. Takket være at jeg har møtt mannen i mtt liv :-) fortsatt er selvtillitten på bånn,men jobber med saken! Vi skal kjøpe oss hus snart,gifte oss og jeg skal ta et skikkelig tak i min egen nakke å komme igang med skolen igjen. Dersom det drøyer enda lengre til vi treffer blink,så er det likegreit at jeg iallfall har utdannelsen i box og kan komme meg ut i jobb og bidra til nedbetaling av gjeld! Klarer oss bra økonomisk nå,han tjener bra,men ville jo vært enda bedre med to lønninger!

 

Bra at du kan snakke med gutten din iallfall,er så tungt å holde alt inne. Jeg forteller det meste til min,og det er en utrolig stor lettelse,for slikt har jeg ALDRI gjort før!

 

Tror det er lurt å finne noe man kan gjøre seg litt opptatt med,slim at en får tankene bort fra babyprøving,vanskelige ting,studier osv osv. Blir lett til at man bare graver seg enda lengre ned dersom en kun sitter å synes synd på seg selv og bruker mesteparten av dagen til å tenke på alt som ikke funker. Lett å si,vanskelige og gjøre... skal iallfall prøve det selv,se om ting ordner seg.

Etter jeg starta med utredning har jeg blitt ganske avslappa til dette prøvestyret,tenker mye mindre på det nå. Har dessuten ikke så lyst til å gå med stor mage på sommeren,så dersom det tar enda litt tid nå er det ingen stor krise. Hadde jo lyst til at det skulle ordne seg slim at vi fikk barn på vinteren og jeg kunne rekke å komme iform til sommeren-06 og barnet kunne sitte oppe i vogna og spise is og sånn,men nå ble det jo ikke slik...

 

Usch,dette er noe dritt,men nå er vi jo i denne situasjonen,så vi får bare gjøre det beste ut av det,eller hva?

[Serial mom]

Mamman til 2 prinser:

Ikke så lett det der,noen venter bare på en mulighet til å kunne fortelle det,mens andre bare vil at andre skal passe sine egne saker. Selv går jeg bare å gruer meg til å treffe andre som har barn/er gravide,for da er det ofte at de slenger ut spørsmålet: "skal ikke dere få barn snart da?" Jeg blir lei meg,og takler andres graviditet dårlig,særlig etter vi mistet i mai-05.

 

Ville nok gått litt varsom om jeg var deg,slik at ingen blir lei seg. Tror nok de fleste forteller det når tida er moden for å dele det med andre.

[Mamman til 2prinser&1prinsesse]

Tusen takk for svar:)

Nei det er ikke lett.. Det er ikke alltid så lett å sette seg inn i en situasjon man aldri har vært i, og som du sier så er jo også folk forskjellige.. Setter stor pris på å få svar fra noen som vet hvor vondt det er å få spørsmålet... Jeg skal nok trå varsomt ja..