Solskinnshistorie fra 1. trimester

[Anonym bruker]

Jeg synes det er flott at folk med sa/ma osv. kan få utløp og trøst her.

Men det går igjen her på forumet at gravide som ikke har noe problem eller symptom føler seg unormal. Og blir kanskje unødvendig bekymret når en igrunnen er helt frisk. Hva med å få flere solskinnshistorier itillegg til de triste. Begge er viktige, synes jeg.

 

Kanskje vi kan få folk fra 2. trimester til å fortelle sin historie fra 1. timester.

 

Vet ikke helt hva som kan fortelles. Men tror vi trenger flere beroligende historier alle sammen. Jeg begynner iallefall og bekymre meg for alt og ingenting hele tiden. Klarer jo ikke å konsentrere meg om jobb eller sove, bare venter til jeg er i uke 13. Og det kan jo ikke være sunt.

 

Noen som har ønsker på hva de vil høre om?

 

PS! en annen ting, føler at flere ikke tør å signere med navnet sitt, ifare for at noen blir støtet uten at det er meningen engang. Og at en da blir hengt ut etterpå. Og det tør ikke jeg heller nå selvom dette innlegget er ikke ment som støttende mot noen, bare ett ønske om å høre noe beroligende.

[Anonym bruker]

har vel egentlig hatt et helt problemfritt svangerskap så langt. jeg var akkurat som dere. man bekymrer seg for alt som kan gå galt i stede for å glede seg og tenke på det lille underet som lever inni en. hun eller han vil aller mest sannsynlig se dagens lys, det går nesten alltid bra:)

 

er så dumt med sånne skrekkhistorier, selvfølgelig skal de som har opplevd ma og se få utløp for sin sorg, men det finnes egne forum der man kan treffe mennesker som har opplevd det samme. på den måten er det dumt å spre unødig frykt på 1, 2 og 3 trim.

 

gled dere til ultralyden, det er en helt spesiell opplevelse å se barnet sitt for første gang. tenk på hvor mange barn som blir født hver dag, hvert time, hvert sekund. de aller fleste er friske. ikke ta sorgene på forskudd.

 

lykke til videre i svangerskapet:)

[bobby - nr 2 i juli]

Hei! Hører til på 2. trimester, men trykket feil i dag og kom inn hit i stedet, og såg dette innlegget, så da kan jeg vel svare Vil først si at vi er veldig mange på 2. trimester også! Dvs at de fleste kommer seg gjennom 1. trimester. Tenk bare på hvor mange barn som finnes! De aller fleste som blir gravide får et velskapt barn etter ca 9 mnd. Å være bekymret er nok en del av graviditeten, er jeg redd. Men det er jo egentlig ikke noe poeng å være bekymret. Skjer det noe, er det uansett umulig å forberede seg på det, så det er bedre å glede seg over det man har, og ikke tenke på alt som kan skje. Jada, vet dette er lett og si, men kanskje vanskelig å få til. Var selv til tider veldig bekymret, men det gikk jo bra (så langt i alle fall)! Og det vil det gjøre for de aller fleste av dere! Lykke til, jenter! Og gled dere til tiden som kommer!

[Piraka]

Går helt fint her også. Selv om jeg er inne i mitt tredje svangerskap, så var jeg ikke sikker på at jeg var gravid før jeg var på ultralyd, så skjønner godt de som er førstegangs og er engstelige! Ok, så var jeg kvalm og hadde vondt i bekkenet og kjente noe romstering i magen av og til. Men kunne det ikke like gjerne være kvalme av andre årsaker og vondt i ryggen får man jo av og til. Og romstering i magen kan skyldes bare luft. Ikke sant? Sånn tenkte jeg i 1. trimester. Var ikke engstelig. Bare ikke heeeeelt sikker. Og det hjalp jo ikke å lese om alle de som spurte om SA og MA og andre forkortelser jeg lærte meg etterhvert. Skulle tro det stort sett ikke gikk bra i første trimester utfra det man leser om her, men sånn er det jo ikke da, heldigvis.Og nå er jeg i uke 19 og kan kjenne spark nå og da. Alt ser bare bra ut med den lille der inne og jeg har det i grunnen veldig bra, jeg også

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som har skrevet til nå. Det hjelper slik å lese slik. Får tårer i øyene. Jeg har ikke tenkt tanken engang på at den lille pusen i magen en dag kommer til å se dagens lys. Selvfølgelig skal den det. Teit av meg og ikke ha tenkt det før. Håper flere skriver inn Er så kjekt å lese. Og kanskje vi som er i 1 trimester skal begynne å snakke mer om fremtiden og alt det positive vi skal få oppleve. Dette forumet burde ha mer glede.

[Anonym bruker]

selvfølgelig, dere er her fordi dere snart skal oppleve verdens største under, nemlig det å bringe et annet liv til verden. spre litt glede og optimisme her:)

[Anonym bruker]

og ja... det går faktisk an å være så heldig å bli verdens lykkeligste:) bare vent til dere sitter med nurket i armene.

[Anonym bruker]

*dytt* *dytt*

 

vil ha flere god ord

[Love2bemom]

Hei:) Jeg tillhører på 2.trimester og tenkte å skrive litt her...

Mitt svangerskap har så langt gått helt fint!! Jeg har også hatt mine tanker,(og har noen som smyger seg inn av&til)det er vel naturlig vil jeg tro. Men ikke la det overskygge alt heller. Tror nok det er best for både mor&barn at man tenker mest positive tanker. Negativ energi er som kjent ikke bra!! I tillegg er man ikke "sikker"selv om man passerer 12 uker... Men som nevnt,de fleste går det helt fint med,både mor&barn. Og de fleste gangene noe går galt,så er det naturens gang(enn så trist og urettferdig det er)de "svake"klarer seg ikke alltid.... La oss tenke positivt,ikke ta noen sorger på forskudd!!

[Anonym bruker]

Synes du at de som skriver om sa og ma sprer unødig frykt??? Det skjønner jeg ikke helt. De har jo opplevd det!

La det være plass til alle her inne, ikke ekskluder de historiene som er negative og som står i fare for å sprekke den lykkelige boblen vår.

Det er faktisk mest positive innlegg her, i motsetning til hva noen av dere sier. Det provoserer meg!

Og ikke så ofte de positive innleggene får så mye respons heller, det har jeg erfart.

[Gjest]

heisann, jeg kommer på besøk fra 2.tri. jeg fant ut jeg hadde lyst til å dele alle de unødvendige bekyringene jeg hadde på 1.tri.

 

Det hele begynnte med at en test viste at jeg var gravid. jeg var overlykkelig, men samtidig kjempe redd for at det skulle gå galt. Vi hadde tross alt fått beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri kom til å bli gravid, samtidig tok det 2 år før spiren satt.

 

men så begynnte det. Blødninger!!!! dere vet hvordan det er, det første man tenker er SA/MA. jeg var livredd. Jeg gikk til UL men de fant ikke ut hvorfor så jeg måtte da det med ro. blødningen fortsatte helt til uke 10, da stoppet de. da fant de ut at jeg hadde blødd pga at morkaken hadde lagt framfor åpningen. Å jeg som hadde bekyret meg så mye, å så var det ikke farlig en gang.

 

jeg gikk også å analyserte vert eneste symptom. hadde jeg forlite så var det galt og hadde jeg for mye av de så var det galt. Det jeg nå senere sjønner er at vi er alle forskjellige. Noen har mange symptomer og andre lite symptomer.

 

Og så var det alle disse stikkningene da. jeg var redd når det var forlite av de og redd når det var formye av de. Ene gangen jeg nøys fikk jeg så vondt at jeg ikke klarte å bevege meg etterpå. Jeg ble kjempe redd. men heller ikke da var det vitsen å bekymre seg.

 

jeg har vel stortsett bekymret meg hele tiden, men begynner å sjønne at det er ikke noe poeng i å ødelegge svangerskapet mitt med noe som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. de fleste går det jo KJEMPE fint med.

 

Jeg er nå snart 24 uker, og lærer meg stadig at å bekymre seg er ikke noe poeng. Man blir berre stresset av det. jeg skal ikke si jeg aldri gjør det, for det gjør jeg. men dette er noe man må jobbe med

[Fjerdemann på vei]

I begge mine graviditeter har jeg egentlig vært veldig rolig for at alt skal gå greit, og det har det også gjort, men jeg begynte å tvile litt en times tid forrige svangerskap.

 

Når jeg var i uke 14, fikk jeg plutselig en kraftig styrtblødning, på bare noen sekunder var det blod overalt (Og selvfølgelig når jeg var i 30-års bursdag...)

Jeg fikk tørket opp som best gikk (Takk og lov for svarte bukser) og så dro vi hjem med en unnskyldning om at jeg var trøtt... Jeg var fremdeles ikke redd for at det var abort eller noe, for jeg hadde ikke vondt noen plass, men jeg ringte likevel søsteren min og spurte om jeg burde kontakte legen.

Ettersom det var helg, ringte jeg til legevakta neste dag. Når jeg ringte traff jeg ei sur sekretær som spurte om det var klumper i blodet, hvor mye osv. (Det var rent blod, og store mengder) Da sier hun "Jeg tviler på legen gidder å ta deg inn, for det er jo lite han kan gjøre likevel. Siden det er bare rent blod, kommer nok fosteret ut senere". Først da begynte jeg å bli nervøs, men heldigvis ringte hun tilbake igjen 5 minutt etterpå, når hun hadde snakket med legen. Hun spurte ganske spakt om vi kunne komme med en gang;) Og når vi kom til legen, lyttet han etter hjertelyd, og han fant den etter en stund. Alt var bra med den lille, og på en UL noen uker senere, fant de ut at grunnen til at jeg blødde, var fordi morkaken lå over livmorhalsen.

Så all blødning er ikke nødvendigvis problemer, selv om det er mye.

 

Forrige svangerskap var jeg ekstremt trøtt, og hadde svimmelhetsanfall, der jeg plutselig mistet all balanse og retningssans, denne gangen har jeg ingen symptomer i det hele tatt, og begge deler er like normalt!

 

Symptomene kommer og går, eller kommer aldri i det hele tatt, men du er akkurat like gravid for det om! Og bare husk at i de aller fleste tilfeller går det bra!

 

Lykke til i svangerskapet alle sammen!

[to tette og ei badehette:o)]

Her kommer en ekte solskinnshistorie fra meg til dere:o)

Da jeg ble gravid med min sønn (som i dag er 17 mnd), hadde vi prøvd å bli gravide i over 2 år. Til slutt ga jeg rett og slett opp, og gjett hvem som ble gravid da:o) Jeg testet positivt hos legen 2 aug-04 og vi valgte å si det til alle vi kjente med en gang, for vi tenker som så at dette er jo en hyggelig ting og man skal jo ikke gå rundt å tenke at dette går galt. Natta mellom min uke 12 og uke 13 måtte jeg opp på do i ett-tiden på natta, og da fikk jeg mitt livs største sjokk. Jeg fossblødde, og ble rett og slett livredd, trodde jeg skulle besvime. Fikk gått inn på soverommet og vekt mannen, og da så vi jo alt blodet som var i senga også. Ringte legevakten, mren fikk bare beskjed om at dette var nok en spontanabort, så de kunne ikke gjøre noe før jeg fikk smerter. Fikk beskjed om å legge meg for å sove, og ringe når jeg fikk vondt. Dette var jo lettere sagt enn gjort, men fikk da duppet av litt innimellom. Sto opp i halv sju tiden da min mann egentlig skulle dra på jobb, og blødde like mye da, så vi ringte legevakten igjen, men fikk bare som svar at vi fikk ringe legen når de åpnet kl 08.00. Jeg hadde fremdeles ingen smerter, men syntes dette var helt forferdelig. Var 100% sikker på at nå hadde jeg mistet. Ringte legen, fikk komme ned og ble henvist til St.Olavs på gyn for UL. Vi satt å venta i over 3 timer før vi fikk komme inn. Men det var absolutt verdt all ventinga, for der skal jeg si det var livat:o) Der lå vår lille sønn å vinka til oss, syntes nesten han ga tegn til at jeg har det toppers ikke bekymre dere mamma og pappa. Fikk ingen forklaring på hvorfor jeg blødde, men ble kategorisert som truende abort. Dette var tirsdag, og faktisk min manns bursdag. Han sier det var hans verste og beste dag noensinne. Jeg blødde mindre og mindre utover uka, og fredagen kom og slutta med fossblødninger igjen. Jeg kjente at noe skjedde, sa til mannen at nå skjer det noe rart. Han sprang etter meg på do og spurte:tisser du nå? Jeg sa nei, det er blodet som renner. Kvelden endte på gyn igjen, med enda en positiv UL. Gutten var i full vigør:o) Jeg hadde enda en sånn fossblødning med enda en kveld på gyn, men da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en ekstra fostervannsekk, men de kunne verken bekrefte eller utelukke en tvilling. Mest sannsynlig hadde det bare vært en slags form for en tvilling. Men det skal også sies at kvelden før min første blødning fikk jeg ufortjent kjeft av sjefen på jobb. Han kalte meg udugelig og det som verre var, dette fordi jeg sa jeg følte meg mobbet på jobben. Dette ble et møte jeg gjerne skulle ha vært foruten. Sjefen er en stor dust, og har alltid vært en person uten ryggrad.

Jeg hadde småblødninger gjennom nesten hele svangerskapet, men fullførte det med glans. Fødte en flott sønn på 3610 gr og 51 cm lang i uke 38+6:o) Så jenter, om en blør trenger det ikke å bety at man har mistet. Jeg blødde litt til å begynne med nå også, men det var mest som rosa i trusa. Her eer fullt liv og vi gleder oss til å bli tobarnsforeldre i desember. Lykke til alle sammen, dette går så bra så)