Student, ønsker jeg barn?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er i tenkeboksen... Veldig fram og tilbake. Jeg er 22 år og student. Kjæresten min er noen år eldre og har fast jobb. Vi kan ikke bruke annen prevensjon enn kondom grunnet medisinske grunner hos meg. Men vi bruker heller ikke dette. Jeg ønsket det i begynnelsen,men fordi han unnlot det, har jeg bare latt det skure og gå. Jeg mener vi står fullt og helt ansvarlige dersom det skulle "gå galt", og vi er jo mer eller mindre bevisst på at det er sannsynlig, da vi bare bruker den naturlige metoden med å hoppe av i svingen.. Jeg har liksom innfunnet meg med tanken på at det kan bli barn ut av det før jeg aner det, tror neppe jeg tar abort dersom det skulle bli et dilemma. Problemet er at han jobber i en annen by enn jeg studerer i. Og jeg vil aldri i verden flytte fra omgangskretsen min og alle vennene mine her jeg studerer. Han har allikevel gode jobbmuligheter i "min" by. Og selvfølgelig går det jo på den økonomiske biten for min del, da jeg lever på lån og stipend. Jeg lurer på om det er noen av dere som leser dette som har vært eller er i samme situasjon og kan komme med noen råd. Var det hele planlagt, hvordan løste dere det med tanke på hvem som skulle flytte til hvem, økonomi etc... Er det lite gjennomtenkt at jeg faktisk går og tenker på at jeg ønsker graviditet og barn? Jeg tenker veldig mye på dette, og vi har ikke snakket om det oss imellom enda heller. Annet enn at det ikke er særlig aktuelt med abort, så da er det jo opplagt hvilken vei det bærer dersom vi skulle være uheldige... Eller heldige... Livet kan jo ikke alltid leves etter en klar plan.. Eller?

[kaizer]

Jeg vil bare råde deg til å tenke godt igjennom ting, ha et avklart forhold til kjæresten din i forhold til hva som skal skje hvis du blir gravid. Det er lett å bare la det skure å gå, så lenge det ikke skjer noe så er det jo ikke så alvorlig. Men plutselig en dag sitter du der med en pinne med to blå streker, da er det mye du skal finne ut av og det er en klar fordel å vite hvor en står, både selv og sammen med partner. Du må huske at du ennå er veldig ung. Det skjedde med meg når jeg var like gammel som deg. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 20, men aldri hatt et så avklart forhold til det som jeg har nå. jeg ble gravid som 22 åring og gikk rundt med en romantisk forestilling om det å få barn. Drømte om det å ha en fin rundt mage, få opperksomhet og bringe lykke inn i manges liv. Men da jeg satt der, hadde netopp begynt i ny jobb, samboer jobbet på en annen kant av landet og vi hadde begge såvidt startet på våre voksne liv og karrierer. Jeg sier ikke at et barn ville ha ødelagt for oss. Men idag er jeg 27. Jeg kommer til å være 28 når jeg føder på nyåret, og jeg ville ikke for alt i verden vært foruten årene med frihet til å reise innen jobben som ung og fremadstormende, være egostisk og barnslig og ikke ha forpliktelser noen steder. Jeg spontanaborterte den gangen for fem år siden. Jeg startet umiddelbart med prevansjon etter dette. For å slippe dilemmaet rett og slett. Hvorfor påføre seg selv bekymringer en ikke behøver å ha? Jeg har hatt en svært komplisert start på svangerskapet uten at jeg går nærmere inn på det her. Jeg er frisk som en fisk i meg selv, og hadde ikke tenkt på at et svangerskap kunne sette et menneske så til de grader ut av spill. Men det kan det faktisk. Ikke alle svangerskap fortoner seg som et romantisk eventyr, selv om det for mange gjør det. Jeg syns du skal tenke litt på det, i forhold til din egen situasjon også, det kan selvfølgelig gå veldig greit, men hva om du blir syk, hva om barnet du får trenger mer oppfølging enn vanlig. Ønsker vi oss barn, må vi ta det vanskelige som følger med også, og det behøver ikke å være rent lite. Mitt råd er at du gjør deg ferdig med utdanningen din, bruker gummi,og lever livet DITT i første omgang. Senere er du fyllt med mange gode minner fra studietiden, du har et vitnemål som gir deg en jobb du kan leve av. Tenk så godt du har det med deg selv den dagen du sier til deg selv at...NÅ er det iorden, nå vet jeg at jeg vil ha barn 100%. Da skal du ikke beve å spørre noen tilråds. Dette skal du vite i deg selv.

[Anonym bruker]

Det var å godt å lese svaret ditt... For akkurat de erfaringene du sier du sitter igjen med fra de siste årene, er de erfaringene jeg selv ønsker å sitte med når jeg er klar for barn, innerst inne... Jeg håper du leser dette, for jeg vil bare si at det betydde enormt mye for meg å lese det.

Er du fortsatt sammen med han du ble gravid med som 22-åring? Jeg har nemlig akkurat kommet til enighet med han jeg var sammen med om å gjøre det slutt. Det fungerer veldig dårlig med avstand, spesielt når forholdet startet med avstand. Han tenkte bare på seg selv, og sine behov. Det er forferdelig mange "up and downs" akkurat nå, men jeg vet vel innerst inne at dette var det eneste riktige å gjøre. Og venner av meg har reagert på hvordan han priorierte i forhold til meg. I tillegg har jeg bare veldig sterke mistanker om utroskap. Det er så vondt, og det er så vondt at han plutselig ble en helt annen enn den jeg trodde jeg kjente ham som. Enda ALT fungerte så bra i begynnelsen... Så nå får jeg bare gå rundt i uvisshet om neste menstruasjon, og håpe det beste: At den kommer tilbake... For jeg har det så bra ellers, med studiet, studietiden og alle vennene mine her. Og nå er jeg klar for å virkelig slå ut håret som singel. Til tross for at det er sårt at det er slutt... Lykke til med svangerskap og fødsel!

Klem fra meg

[kaizer]

Hei igjen:) Glad for å se det du skriver..Du er nok en smart jente:) Det er litt komisk fordi jeg er ikke sammen med han jeg var sammen med den gangen nå nei. Ikke lenge etter dette ble det slutt. Men jeg kan si såpass at hadde ikke det forholdet tatt slutt ville jeg blitt en skygge av meg selv ganske fort.Han var også egoistisk. Hadde oppfattninger om at jeg ikke skulle få realisere meg selv på noe vis. Han ville ikke ha noen karriere- og ambisjons-bevisst kvinne ved sin side. Ei heller en kvinne med et visst sosialt nettverk. Så jeg er glad det ble som det ble.

Idag bor han fremdeles i det huset vi bodde i, har en ny samboer som lever opp til hans kvinneideal, hjemmekjær, usosial og oppofrende. De bor i "hjembygda mi". Samboeren hans er av den typen som aldri forlater bygda. Selv er jeg "hjemom" en gang i blandt, er glad jeg reiste ut og gjorde mange av drømmene mine til virkelighet. Riktignok fikk jeg erfare at en god del av de drømmene var best egnet som netopp det..Drømmer, men allikevel.. Du skal vite at det beste med livet mitt nå er at jeg kan se tilbake på det jeg har gjort, både med utslått singelhår og i jobbsammenheng, og tenke at fy fader...jeg gjorde det virkelig. Det er godt å kunne se på seg selv som modig, og det er god å komme til det punktet at en kan le av tabber en har gjort og være litt selvironisk. Men en må på en måte leve litt på egen hånd for å komme dit. Og det er jeg glad for at du ser. Lykke til videre du også. Send meg en tanke når du står på bardisken og danser med vennene dine, flørter med de beste gutta og kjenner at morgendagen kan bli knallhard.. Det er slike våkenetter du skal ha nå. Stor klem!