besteforeldre som ikke gleder seg..

[Anonym bruker]

min far sier bare at det er større å få sine egne barn enn barnebarn. at naturen går sin gang. han har ikke tilbudt seg å kjøpe noen dyre ting til oss enda vi er studenter med dårlig råd. og sambos foreldre har betalt mye for oss. og han har råd hvis han vil. jeg har en halvsøster med to barn som han ser et par ganger i året fordi de ikke bor i samme by som oss. han bodde heller ikke med henne da hun vokste opp så sånn sett er dette hans første barnebarn.

noen sier det vil endre seg når ungen kommer. men jeg tror ikke det.

 

noen flere som har det sånn? det er så trist. ;O(

[Anonym bruker]

Kanskje han ikke mente det på den måten? Kanskje han ville si at å få deg var utrolig stort for han og ingenting er større enn å få barn...

han gleder seg jo sikkert til å bli bestefar også.

 

Tror ikke alle foreldre tenker så langt som å hjelpe til med å kjøpe ting.

Jeg kjenner jeg blir misunnelig på dem som får vogn, seng og diverse av kommende besteforeldre.

Vi har ikke fått noenting (selv om det hadde vært fint i vår økonomiske situasjon). Så vi har kjøpt alt selv. Men tror ikke de vil bli noe mindre glad for å bli besteforeldre forde....

De sier jo de gleder seg masse

[Gjest]

Så trist da..Her var det omvendt.Jeg hadde lite kontakt med min pappa da jeg var liten..Men når han fikk barnebarn forandra han seg totalt.De hadde han alltid tid til.Desverre døde han i år og ungene savner sin bestefar sterkt.

Synd at pappaen din ser det på den måte.Han går glipp av noe stort her i livet.Men la han sitte der alene når han blir gammel og grå.Ingen av barnebarna kommer til å bry seg om han.Fortell han det om du tør.Kanskje han får seg en tanke vekker.

[Anonym bruker]

bortsett fra de to han har, så er det bare den/de jeg får som han får. og han er faktisk 70 allerede, så han går vel i kategorien gammel og grå selvom han er sprekere enn mange 50åringer jeg vet om.

 

da jeg ble gravid og sa det trodde jeg han skulle bli kjempeglad.han fikk en tåre i øyet, og jeg levde lenge på den.

 

det er vansklig å forklare hvordan det er, men jeg føler at de besteforeldrene ungen vår får, blir de på sambos side. men noen er bedre enn ingen. jeg bare synes det er trist. særlig tatt i betraktning at moren min er død, så det blir ingen bestemor fra min side heller.

[Gjest]

Nå vet ikke jeg hvordan det står til med økonomien til faren din, men det er maaaange som inbiller seg at foreldrene er milionærer uten at det helt stemmer med virkeligheten. Tror han gleder seg, jeg. Men du kan ikke forvente at familien skal stå for alle innkjøp når det er du selv som skal ha barn. Faren min ble heller ikke overlykkelig over at jeg skulle ha barn. (jeg måtte faktisk trøste ham litt..) Men nå som det nærmer seg og han har fått nok tid tilå venne seg til tanken ringer han og spør hvordan det går innimellom hvertfall. Holder vel egentlig det..Faren din gjør sikkert det han og når han får summa seg litt..

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg kjenner meg igjen men på en litt annen måte. Jeg er enebarn på min side og eneste barnebarn. Dette blir mitt første barn som også er en jente noe som er stor stas. Min mamma og bestemor gleder seg enormt og har kjøpt masse.

Derimot min samboers foreldre som har masse penger har ikke spurt en gang igjennom svangerskapet om det er noe vi trenger hjelp til eller ønsker oss. De har mange barnebarn, men hør nå her.

Den eldste sønnen har 4 barn, 2 av de kjenner de knapt pga krangling i familien. MIn saboer har en fra før men deres yngste sønn har en gutt på 2 år. Det som er skrekkelig er at disse besteforeldrene gjør ENORM forskjell på barnebarna sine. Det er stort sett kun det siste barnebarnet på 2 år som de virkelig skjemmer bort og passer mange ganger i uken så sønnen kan slå ut håret sitt på byen. De kjøper i hauger til dette barnet og later som de ikke gjør det. Men alle vi andre ser jo dette og er jo ikke blindet... Jeg tenker slik jeg... vi har det godt som vi har det og trenger dem ikke. Selv om jeg skulle ønske det var anderledes så er det ikke det. Det har vært slik i mange år for resten av familien så det overrasket ikke meg nå heller selv om vi får en jente og de kun har gutte barnebarn fra før.

 

Hev deg over det og ikke bry deg. Du har alt barnet ditt trenger.

[Anonym bruker]

Jeg har det på litt samme måte som deg, anonym.... Min samboers foreldre, som har masse penger og som har flere barnebarn fra før, viser null interesse for babyen og graviditeten min! De overøser de andre barnebarna med gaver i fleng, men jeg har aldri hørt et pip om vi trenger eller ønsker oss noe til babyen. Det er jo faktisk ganske dyrt! Neida! Det er mer deres stil å dure i vei å plukke ut noe de selv mener vi bør ha å gi oss, uten å bry seg om å spørre oss om det er noe vi liker! Ikke at vi uansett har fått noe enda, men det er sikkert det som kommer til å skje...

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg hvis faren din ikke gleder seg til å bli bestefar. Det må være utrolig trist. Men jeg reagerer litt på at du måler det mot at han ikke tilbyr seg å kjøpe noen dyre ting til dere. Mine foreldre har heller ikke kjøpt dyre ting til våre barn, men jeg er ikke det minste i tvil om at de gleder seg over barnebarna. De er i himmelrike!! Men dyre gaver forventer jeg ikke på noen måte - små leker og klær holder i massevis, uavhengig av både deres og vår økonomi.

[Anonym bruker]

Vi har heller aldri fått noen dyre ting av besteforeldrene til våre barn!!

Men det er jo ikke det som teller heller, min mor passer barnebarna veldig ofte og kommer innom for å se de, og jeg setter mer pris på dette enn om hun hadde kjøpt en hel haug med ting til barna!!! Jeg vet at hun er kjempeglad i dem. De andre besteforeldrene har ikke god råd og det er mange barnebarn og noen oldebarn. De passer barna hvis vi spør, men som mange andre er jeg vel en typisk svigerdatter og spør heller min egen mor om hjelp enn de.

 

Husk at ting bare er ting!!

[Stratos med 3 barn]

Æsj, bare la det være! Faren min er litt av samme ulla, så jeg hadde ikke så store forventningene, men nå ser det jaggu ut til at han har tatt seg sammen. Dog har jeg trodd dette før å, uten at det har stemt, så jeg er fremdeles ikke veldig optimistisk på at entusiasmen vil vare.Uansett skal i hvertfall ikke dette få irritere meg unødig! Nok av mennesker der ute som bryr seg alikevell!

 

Når det gjelder det med å handle noe dyrt, kan jeg ikke si annet enn at man kan da ikke forvente seg det?!!! Hos oss har det vært forskjellig hva folk har gitt og dessuten er ikke ungen født enda heller, så mye kan jo endre seg! Nei, jeg har i hvertfall en innstillingen om at vi i utgagspungtet får klare oss selv, også får vi heller ta eventuelle gaver (dyrt eller billige) imot med glede! At dere har dårlig råd er jo desverre kun deres eget problem! Nå er dere voksene, så velkommen til realiteten!

[Edelweis]

her er det bare mine foreldre som er interiserte. mamma å pappa kjøpte en tørketrommel til oss. jeg hadde kjøpt inn alt annet, så det var det eneste jeg trengte! så det fikk vi av dem. men på den andre siden så er det ingen ting å få! ikke at vi krever detda!

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Jeg forventer ikke noe dyrt fra foreldrene til min samboer, bare så det er sagt. Men det er forskjellsbehandlingen og det å ikke bry seg som er helt ufattelig. Jeg kunne aldri ha vært slik selv.

 

Ikke bry deg om det og kos deg med den lille.. du har alt hun/han trenger å få.

[CecilieTerese]

ærlig talt. poenget i innlegget var at pappaen ikke har stilt opp på noen måter. verken med hjelp eller støtte i form av å være tilstedet, eller å tilby seg å hjelpe økonomisk. En ting er å forvente hjelp når man er i jobb osv, det synes jeg også blir drøyt. Men når man er studenter, så må man vel bare innse at man fortsatt er litt avhengig av hjelp hjemmefra, sånn er det bare. vi er også studenter, og har fått støtte fra foreldre til å kjøpe utstyr og resten av pengene har vi på en konto til krisetilfeller, siden man sjeldent har råd til å spare penger når man er studenter.

 

[Stratos med 3 barn]

Vel, noen er heldigere enn andre! Hadde jeg blitt gravid da jeg var student hadde jeg nok fått beskjed om å klare meg selv for ingen i min familie har spesielt god råd! Sånn er det bare....!

[Anonym bruker]

Jeg var utrolig skuffet over mine foreldre da jeg ventet førstemann. Følte, som deg, at jeg måtte gjøre alle innkjøp selv (selv om de har veldig god råd) og at de ikke satte særlig pris på å skulle bli besteforeldre.

 

Det har endret seg voldsomt etter at barnet ble født! Ettersom de har blitt kjent med henne og merker hvordan hun setter pris på dem, har de blitt så svake for den lille ungen at det er helt herlig. Handler mye om å involvere dem tror jeg, sørge for at de får sin bit av moroa. Vi har hele tiden prøvd å gjøre det veldig stas med mormor og morfar og gitt dem mye tillit.

 

Du får gi faren din litt tid og håpe at hjertet varmes når han får et forhold til den du har i magen.

[Anonym bruker]

Uff, så trist. Jeg hadde det akkurat sånn med faren min - han reagerte ikke da jeg fortalte at jeg var gravid og da datteren min ble født sa han rett ut at han ikke syntes det var så veldig spennende med små babyer. Jeg ble utrolig lei meg. Men etter at datteren min ble litt større og begynte å gå og prate, har han forandret seg totalt. Nå synes han det er veldig stas å være bestefar og prate med henne, lese for henne etc. Jeg ser gleden i ansiktet hans hver gang vi kommer på besøk og det gjør så godt:-) Jeg har i ettertid lurt på om den manglende interessen til å begynne med skyldtes at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med den lille babyen. Har også hørt om flere fedre fra den generasjonen som har hatt liknende oppførsel. Så jeg håper dette kommer til å endre seg for deg/dere også!

[Rut Bram]

Ikke alle som skjønner det før det faktisk skjer. Min far er en skikkelig gammeldags MANN som liksom ikke skal snakke om følelser, er ofte voldsomt kvinnefiendtlig, involverte seg lite i barnepass osv når vi var små, lager aldri mat og gjør sjeldent husarbeid osv. osv.... Han snakket aldri om at han gledet seg til å bli bestefar (dette er liksom min mor sin "jobb"). Etter at jenta ble født, har han likevel for første gang klart å si noe positivt om sine egne følelser, og forteller stadig vekk at dette er noe helt fantastisk og at han aldri hadde trodd at det skulle være så stort osv. Gi ham rom til å la det utvikle seg i sitt eget tempo, besøk ham ofte og overlat barnet litt til ham når det først er født, så skal du det det ordner seg. Det er mange som ikke skjønner hvor stort det er (dette gjelder også foreldrene selv!) før barnet er født. Glem det materielle!

[Anonym bruker]

Det er trist med kommende besteforeldre som ikke bryr seg.

Min far er ikke så veldig engasjert, men forventer heller ikke at han skal være det. Han har ikke vært der så mye for meg heller. Barn er liksom ikke hans greie. Men han er derimot veldig flink til å hjelpe til når det gjelder noe praktisk, men vi må som regel spørre for å få hjelp. Noen fedre er litt fjerne og usikre når det gjelder barn tror jeg.

Mitt råd er; spør ham om hjelp til noe praktisk som har med babyen å gjøre. Oppussing eller lignende. Menn er veldig praktiske og tenker ikke så mye hva som skal forberedes før et barn kommer. De har som regel ingen anelse om hva det innebærer. Man har ulike måter å vise glede og kjærlighet på. Min far gjør det gjennom praktiske ting.

 

Jeg har derimot et problem med min mor, som jeg ikke har et veldig nært forhold til. Og det er ekstra trist nå som jeg er gravid. Hun har 5 barnebarn fra før og er lite engasjert i den som kommer nå. Tror ikke hun engang vet når jeg har termin... Hun er veldig flink til å sy og strikke, alt som har med håndarbeid å gjøre, men har ikke tilbudt seg å sy noen verdens ting til babyen. Og det vet jeg hun har gjort med de andre. Å lage noe til andre er hennes måte å vise kjærlighet på.... Det er veldig trist. Jeg liker henne dårligere og dårligere... Hun påstår at jeg får en gutt pga. magens form. Det er blitt sagt på UL at det blir jente, og jeg har lyst på jente, det vet hun. Likvel kommenterer hun hver gang at det blir en gutt og at hun aldri tar feil... Gjett om jeg skal ta henne hvis det blir en jente. Og hvis det blir en gutt.... da står jeg ikke ut at hun sier " hva var det jeg sa".

 

 

[er det muuulig]

når man tenker et stykke så er det egentlig likegyldig hva slike foreldre både hjelper til med....sier...og tenker.....jeg har en far jeg som er sånn ca 100 ganger verre enn du forklarer din.....

jenta mi er eneste barnebarn og hun er 4år...han møtte henne en gang da hun var 1,5år og det var for jeg dro dit på besøk....han har aldri vert på besøk her....aldri møtt mannen min som jeg har vert med i 6,5år.....og fødselsgaven til snuppa mi da hun kom til var ei eske med arva klær etter lillebroren min på 10år.....som han vel og merke ba om å få tilbake da sønnen til kona hans skulle ha barn....

kunne remsa opp så uendelig myyye mer...feks at jenta mi aldri har fått bursdagsgave fra han....+++++++++

 

ikke bry deg om hva han tenker og mener....det som er det viktigste er at du og mannen din gleder dere til babyen!

og selv om dere er studenter så klarer dere dere fint med å få tak i allt dere trenger til babyen...og det er bedre å slite litt med å få tak i det...enn å ta i mot fra noen som egentlig ikke vil gi noe,.....

 

klart er det trist når ens egne foreldre ikke gleder seg til å bli besteforeldre til våre vidundelige barn.....men thats life.....man kan ikke velge foreldre og heller ikke besteforeldre.....

 

 

[litagod]

jeg tror ikke han er mindre glad i barnebarna sine, men han føler kanskje at han har gjort "sin plikt" på en måte, han føler kanskje at nå er tiden inne for han og livet han har nå. Det har kanskje noe med forholdet dere imellom også. Har du verdens beste forhold til pappan din?

 

jeg aner ikke hvorfor noen reagerer sånn.

 

hos oss er mine foreldre skikkelige beste beste besteforelde, de kjører gjerne omvei for å komme innom og se på barnebarnet og når vi er på besøk til dem overtar de fullstendig, de er så glade i barnet vårt at det rører meg dypt. men så har jeg (og min mann) bestandig hatt et utrolig nært forhold til mine foreldre.

 

men hans familie er derimot helt fraværene, farmor kom ikke i bursdagen til barnebarnet engang og gadd ikke gi beskjed... de er aldri innom på besøk heller enda de ikke bor lenger bort enn mine foreldre og selv om de en eller to ganger i uken er her i byen uansett... Eneste kontakt er dersom vi kommer med barnet til dem. SÅ jeg vet hvordan du føler det for jeg synes det er helt utrolig at noen kan bry seg så lite om sin sønn og sønnesønn. men så har de ikke er hjertelig mamma/sønn forhold fra før av.

 

når det gjelder innkjøp av utstyr til babyen så er man forskjellige, jeg har lest flere ganger her at man er skuffet over at foreldrene ikke stiller opp og kjøper inn utstyr. For min del var ikke det et tema engang. Er man voksen så tar man ansvar selv, hvordan skal man ellers lære?

 

jeg skjønner at du er trist, men vi har bare vent oss på tanken, er de ikke interessert, ja så bruker vi ikke tiden vår på dem heller.