Skuffet over responsen

[Umpa-Lumpa-Tykk rundt rumpa]

Vi fortalte foreldrene mine og foreldrene hans i går at de skal bli besteforeldre. Det var kun et oki, gratulerer og så gikk samtalen over i andre ting. Jeg kjenner at jeg blir matt! Vi er gifte, har riktig nok ikke fast jobb noen av oss, men litt entusiasme og vi kan trå til om dere trenger hjelp hadde vært fint. Super glad i venninnene mine som jublet og gråt av glede med meg. Skjønner meg ikke på mamma og pappa. Skuffa!

[Stirra ner 32+5]

Så trist da! Forstår deg godt, jeg. Håper entusiasmen og gleden kommer etter hvert.

Er du kort på vei? Kanskje de ville holde igjen gleden litt i så fall? Vet ikke jeg, virket dårlig gjort uansett...

[Umpa-Lumpa-Tykk rundt rumpa]

Er 6 uker på vei i morgen. Synes bare at litt glede og gode klemmer fra familien hadde gjort seg.

[MES81]

jeg opplevde det samme som deg da jeg sa det i 5. uke. Var så uheldig å miste i uke 9. Fikk masse sympati både fra mine og hans foreldre da, så de hadde nok gleda seg masse, men holdt litt tilbake. Denne gangen sa jeg det da jeg var 11 uker, og da ble de kjmpeglade!! Entusiasmen vokser nok i takt med magen. Lykke til Auda

[rampen_]

skjønner godt hva du mener, Auda...

 

sånn har jeg det jeg og..venninnene mine er helt over seg og gleder seg sånn.. mens mamma sa bare "Er det så lurt da?"

 

og har ikke spurt en eneste gang om hvordan det går.. det har mora til min mann ialfall..

 

ååhh.. det sårer noe inni hampen...

[Gjest]

Hei!Har 2 barn,4 og 6 år.Begge besteforeldrene reagerte slik de andre gangene hos oss.Men bare vent til det nermer seg slutte ig ikke minst når barnet blir født...Da er de helt med.Venter nr.3 i april men skal vente med å fortelle nyheten til abortrisikoen er over.Det kan jo hente de er redd for at dere skal miste.

 

Nr.3 i april

[Faylinn]

Husker når jeg fortalte det til mamma første gangen også, da var jeg fire uker på vei. Hun syns det var for tidlig å få vite det tror jeg.. Når pappa spurte hva det var sa hun at det var et lite håp på gang... :-) Vel, den gangen brast håpet dessverre og da var de veldig støttende!

 

Denne gangen var mamma også litt avmålt, men det er rett og slett fordi hun ikke turte glede seg eller ta det innover seg. Nå som jeg snart er 11 uker prater vi masse om det og det er helt tydelig at hun begynner å fatte at hun skal bli mormor. Nå gleder de seg masse, og er veldig beskyttende. Foreldre kan være rare, gi dem litt tid! :-) Eller spør dem direkte hvorfor de reagerer sånn, hvis du syns det er trist å tenke på.

[lillebøllaspringmadrass]

Hei! vi opplevde akkurat det samme med min familie..mamma ble litt sånn overlumpa og ikke veldig happy, pappa ble sinna, han mente det var nok med den vi hadde på litt over ett år.. og søstra mi blei sur og gikk å la seg.. vi ble kjempe lei oss.. jeg kjefta på pappa og sa at sånn gikk d ikke ann å oppføre seg.. snakka med mamma og søss og de unskyldte og sa at d var ikke meningen å ødelegge stemningen, men siden vi bare var 5, 6 uker på vei så var de så redde at d skulle gå galt og turte ikke glede seg så masse.. vi snakka om det og ble enige om at d ville være like trist uansett om vi mista.. og at vi skulle glede oss sammen. familien til sambo var helt fantastisk!! de ble overlykkelige!!!! og hæla i taket-reaksjon!!!!! kjenner meg igjen i hvordan du har det.. d føles veldig vondt! men hold ut, prat med dem.. gleden kommer nok etterhvert når d begynner å sparke og sånn.. når de faktisk klarer å fatte at de skal bli besteforeldre! i mens kan dere kose dere sammen om det lykke til!

 

[Anonym bruker]

Når du bare en 6 uker på vei vet de jo at det fort kan gå galt, så de vil vel ikke glede seg for tidlig. At ingen av dere er i fast jobb er jo heller ikke så positivt...