Dagens bombe til hjelpeapparatet

[Anonym bruker]

Dette gjelder barn med adferdsvansker, ikke tilsiktet adhd diagnose:

 

Jeanette er en ung, umoden tenåringsjente som dropper videregående og begynner å jobbe deltid i en klesbutikk med drøm om å bli motedesigner eller modell. Jeanett forelsker seg til stadighet, og atten år gammel blir hun gravid med Ståle på 25. Han dropper henne før magen er synlig. Jeanette begynner å gå på kontroll hos jordmor, som er bekymret fordi hun er så umoden, men hun gjør ikke annet med saken enn å gi beskjed til helsesøster om at her kommer det snart en liten familie som trenger ekstra oppfølging. Hesesøster tar dette på alvor, og når lille Chris Raymond blir født- 3 uker før termin, er helsesøster på pletten. Men alt går bra så langt, både amming og stell- til helsesøsters store fortvilelse. Etterhvert begynner problemene å melde seg ogChris Raymond er en meget aktiv gutt på 2 år. Nå begynner helsesøster å si at han trenger barnehageplass for å kunne leke litt med andre barn og for at mor skal få littt tid for seg selv. Jeanette syns ikke det er nødvendig, hun vil ha kontantstøtte og har mange barn i nabolaget som poden leker med. Men hun gir opp presset og takker ja til halv plass. I barnehagen ser de fort at CR er noe spesiell. Han fyker rundt uten mål og mening, dessuten har han hull i gummistøvelen i hele 3 uker før mor får kjøpt nye, så det er på tide å skaffe fagkyndig vurdering. CR får 10 assistenttimer og 2 spesped timer og blir bare verre. På skolen tar det helt av, i 5. klasse er både lærere og elever redde for han. Så nå får han støttekontakt. En ung MANN som kan være farsfigur med fritidsinteresser som kano, klatring, kniv og pølser på bål Han slutter etter 3 år, for da er han ferdig utdannet ingeniør. Da blir det avlastningshjem. På GÅRD. Med sauer, høner og sånn, for det er så bra for barn. Og en rund og god ekstramor som lever etter filosofien at barn finner lykke i hjemmelaget pizza med grov bunn og revne gulrøtter i fyllet. 16 år gammel gir de opp, og han soner sin første dom for biltyveri.

Stigmatiserende? Ja, men også sant. Kanskje hjelpen er helt feil? Kanskje er det helt feil å sette tiltak for barnet når familien og nærmiljøet trenger å sees i helhet?

Hmmmm.....

[Maud]

Hva vil du egentlig med dette innlegget? Si at når Jeanette blir gravid, så skal barnevernet stå på klinikken og ta med seg barnet? At sosial elendighet er "arvelig" er noe alle som jobber i hjelpeapparatet er fullstendig klar over. Dessverre er det ikke slik at man har myndighet til å tvinge noen til å ta imot forebyggende hjelp. Når Jeanette takker nei, må man ta det til etterretning inntil hun har bevist at hun ikke klarer det, da kan man presse henne.

 

Det finnes faktisk hjelpetiltak der man ser barnet, familien og nettverket i større sammenheng og der familien får hjelp hjemme og ikke må oppsøke et kontor. Disse tiltakene heter Webster-Stratton (førskolebarn), PMT (6-12 år) og MST (12 til 18 år). Hvis du er interessert kan jeg fortelle deg om dem eller du kan lete dem opp på nettet.

 

Dessverre er det fortsatt slik at man prøver ut ting og at man tyr til "floskler" som en mannlig rollefigur til en urolig gutt som bor alene sammen med mamma eller setter inn besøkshjem fordi kontakt med dyr gjør barn rolige. Det som er beklagelig er at tiltakene settes inn uten at det er gjort en vurdering av hvorvidt de passer for akkurat denne familien. Eller at de blir satt inn fordi man gjerne vil gjøre noe og ikke vet hva annet man kan gjøre.

 

Det vi alle kan gjøre er å gi Jeanettene rundt oss litt oppmerksomhet og støtte. Sørge for at barna våre leker med Chris Raymond, at Jeanette blir sett og inkludert i samtalene mellom oss "voksne og fornuftige" i barnehagen, at vi tilbyr oss å være barnevakt for Chris Raymond, at vi gir både mor og sønn positive tilbakemeldinger når de gjør noe bra osv. Selvfølgelig skal ikke dette skje på bekostning av vår egen familie, men vi kan alle yte litt til en nabo som trenger det.

[Gjest]

Nå skal du få høre en annen historie.

Monika ble gravid bare 16 år, og fødte gutten sin 17 år gammel. Hun var allerede da alenemor etter å ha forlatt et turbulent forhold med tanke på barnet som ksulle komme.

 

Mange i omgangskretsen var kritiske pga hennes alder, men moren selv følte at hun hadde opplevd mye i livet og hadde vokst på dette.

Hun hadde stor ansvarsfølelse og var voksen for alderen.

 

Gutten hennes var en aktiv krabat, som fra spebarnsalder sov svært lite.

Da mammaen var så ung da hun fikk gutten måtte hun ut i skolegang da gutten bare var 10 mnd gammel.

Hun ville sikre deres fremtid ved å få seg en utdannelse som ga sikker jobb.

I denne perioden brukte mammaen netter for å få tiden til å strekke til med eksamenslesing etc etc. Likevel brukte hun hele sin fritid på den lille gutten.

 

Etter som månedene og året gikk ble mor mer og mer klar over at gutten hadde et aktivitetsnivå over det vanlige, samt at gutten fremdeles ikke sov stort om natten. Mor søkte råd på helsestasjon, men det entes om å se tiden an; gutter var jo ofte slik.

 

Da han begynte i familiebarnehage som 1 1/2 åring ble det bemerket at gutten ikke var "som han skulle være".

Mor ble titt og ofte kalt inn til samtale med førskolelærer som tydlig ga uttrykk for at her var det mangel på grensesetting. Det var ikke få ganger mor gikk gråtene fra disse møtene, for var det noe mor kunne og gjorde så var det å sette grenser for den lille gutten sin.

Mor observerte venninner og det ble tydlig at hvor andre barn lærte av foreldrenes grensesettin etter 2-3 ganger så måtte hennes gutt ha beskjedene 10 ganger mer.

 

Gutten begynte så i barnehage som 3 åring. Der ble det også stadig bemerket at det var noe med gutten.

Mor ba til stadighet om at PPT skulle inn og vurdere. Men det ble her også sett litt ned på den unge alenemoren som ikke virket som kunne sette grenser. Etter 1 1/2 år med mors "masing" ble PPT kontaktet. Det viste seg da at gutten hadde problemer med motorikk, utagering, hyperaktivitet ++. Mor ønsket at hun skulle vurderes for ADHD med så mangen tydlige tegn, men nok en gang skulle en se tiden an.

 

I forkant av at gutten skulle begynne på skolen som 6-åring ba mor om at det skulle vurderes å utsette skole start fra PPT sin side. Mor begrunnet dette med at han ikke var moden, og låg på et 4-års nivå i utviklingen.

PPT avslo dette; vi skulle se tiden an.

 

Gutten begynte på skole, og hva som kunne skjære seg gjorde det. Utagering mot andre barn, selvskading, hyperaktivitet, lærevansker.

Mor som da var under sykeplierutdannelse valgte å ta ut permisjon. Nok var nok.

Hun fikk en henvisning til BUP, hvor hun fikk time etter 1/2 år. Men ventingen hadde allerede ødelagt så mye for gutten hennes. Nå satt han uten venner og med et ønske om å bare dø.

Mor stilte opp på BUP flere ganger og ringte flere ganger i uken for å få komme til før.

Og endelig ble hun hørt.

 

Gutten kom til utredning og fikk etter noen måneder diagnosenn ADHD. Det var så tydlige tegn at de ikke kunne forstå at førskolelærere og personalet på PPT overhode kunne oversett tegnene.

Den dagen gutte fikk diagnosen gråt mor av glede. Ikke over at gutten hadde fått denne diagnosen, men nå var det hjelp å få, og en slapp å bli mistrodd mer.

 

Gutten begynte etterhver på medisiner og fikk en helt ny hverdag. Med diagnosen på papiret åpnet det seg også en helt ny verden i forhold til hvilken ressurser en har rett på, det ble ordnet spesiallærer og assistenter på skolen, det ble tilbudt støttekontakt, for nå etter 7 år kunne ingen forstå at mor hadde klart å handle med alt dette alene, mor fikk hjelpestønad.

 

Nå er gutten 11 år. Han har jo fortsatt sine problemer, men det har jo andre barn på den alderen også.

Mor er fortsatt ung mor til en 11 -åring å være. Men møter ikke lenger motstand i helsetjeneste, skole. HEller stor respekt.

 

Når jeg møter "gamle" førskolelærere av gutten får jeg et flaut blikk når jeg fortelller om diagnosen og hvor bra gutten har blitt. Har også fått unnskyldning fra PPT.

 

Så kjære HI ikke døm en ung alenemor før du vet hva som ligger bak.

Hadde min gutt vokst opp i et annet hjem (og det kunnegjerne være i et jhem med velutdannede 40-åringer) så hadde han gjerne ikke vært der han er i dag.

For mor har stilt opp for han 110% og satt sitt eget unge liv på vent i mange år.

Så kjære HI håper dette kan endre ditt syn noe.

[Anonym bruker]

Svar til dere begge:

Eksempelet jeg har brukt og servert videre stammer fra en psykolog som holdt kurs for fagfolk. Det som jeg ville understreke er nettopp at det fortsatt slik at mødre og fedre blir sittende med skylden. Sosial arv og genetisk arv kan vi ikke gjøre noe med, og jeg er overbevist om at det er vanskligere å takle å få et barn feks med adhd når du er 17 år enn når du er 25 uten at det betyr at mor ikke er bra nok. All skyts er rettet mot hjelpeapparatet som faktisk ikke er oppdatert på hva som virkelig hjelper. Jeg er fullstendig klar over at WS metoder og liknende har veldig gode resultater. Har faktisk lest en rapport som viser at 43 % av barn med adhd som har fått fulgt programmet og har hatt foreldre som har fått god veiledning har opplevd at når de ble testet av fagpersoner som ikke visste at de hadde adhd diagnose, ikke fikk diagnosen på nytt. Dette er ikke et studie fra Norge, så jeg vet ikke om validideten kan overføres til norske forhold. Poenget mitt er at det er så trist og så skadelig for familiene som er rammet at problemene blir sett ganske tidlig, men at de ikke får god og riktig hjelp. Jeg er veldig enig med deg som trekker fram det medmennesklige kollektive ansvaret vi har for å se familier rundt oss, være støttende, eventuelt prøve å stille opp som barnevakt, inkludere barnet med egne barn etc.

 

Så beklager til dere som trodde dette var et angrep på alenemødre og unge mødre. Faktisk har dere all min respekt! Jeg mener at uansett hvordan verden ser ut, så ønsker alle foreldre sine barn det beste, selv om ikke alle klarer å gi barna det beste. Men jeg vil på ingen måte stigmatisere alenemødre eller unge mødre inn i den kategorien av foreldre som ikke får det til.

 

HI

[Dr. Fritz]

Tusen takk for en forklaring på hovedinnlegget som jeg ikke forsto helt hvor du ville med! Plutselig ble bildet klart for meg, og jeg ser dine krasse poenger.

[Aga:-)]

Jeg tror jammen meg du skjærer hele helsevesenet og hjelpeapparatet over en kam, jeg.

 

Nå er det ikke virkeligheten like svart hvitt som du hevder. Jeg har i mange år jobbet med familier som har barn med atferdsforstyrrelser, hyperkinetiske lidelser eller rett og slett barn som er mer aktive og utfordrende enn andre. Min opplevelse er at noen behandlere (av den eldre skole) har fremdeles tanken om at det i utgangspunktet er mor og fars "skyld" at barna har sine vansker. Dette synet er på ingen måte representativt for den generelle tilnærmingen og behandlingen av barn med slike vansker. De aller fleste behandlere i psykisk helsevern for barn og unge fullstendig klar over at det er avgjørende å fange opp disse barna så tidlig som mulig, utrede så bredt og grundig som mulig og gi det best tilpassede tilbud om hjelp til både barn og familien rundt som overhodet mulig.

 

Det er ikke slik at vi på BUP sitter og tenker kollektivt at alenemødre er per se dårligere foreldre, at de ikke fikser grensesetting for sine barn osv.

Nå er det slik at det er vanskeligere å sette grenser for barn med ovennevnte iboende vansker. De er utfordrende og krevende, og som forelder blir en mer sliten enn andre foreldre til barn uten slike vansker. Derfor står det ofte mer respekt av enslige forsørgere som har barn med spesielle behov, de har en utrolig mye mer utfordrende hverdag enn de fleste andre. Jeg som utreder og behandler har som hovedføring i mitt profesjonelle liv om å møte alle foreldre med respekt og ydmykhet, lytte til dem og ta dem og barna på alvor. Det tror jeg også gjelder for de aller fleste ansatte innenfor både BUP, PPT og andre som skal hjelpe familier til å takle sine utfordringer.

 

Noen er misfornøyde med møtet med oss, og ofte helt klart med god grunn. Likevel er jeg overbevist om at de fleste opplever samarbeidet med BUP og andre som godt, nyttig og ikke minst hjelpsomt.