Blir såååå sint og frustrert...egentlig uten grunn (egentlig ingenting med amming å gjøre altså...)

[Anonym bruker]

ÅHHHHHHHHHHH! Jeg er så sint og frustrert og hormonell og ja...alt jeg får bare lyst til å hylskrike! Samtidig får jeg dårlig samvittighet. Samboeren min har vært maksimalt borte fra oss pga jobbing. I tillegg er det jeg som alltid står opp om nettene. Han har ikke hatt en eneste våke natt i de fire mnd vi har hatt gutten vår. Det har vært ganske stritt og ekstremt lite søvn de første 3 mnd. Jeg har altså lest og studert og arbeidet hardt for å få inn gode leggerutiner...med kjempe gode resultater. Mannen min kom altså hjem for to (etter omtrent 11 uker borte) og finnes ikke ydmyk. Han er selvfølgelig veldig syk etter å holde og kose med den lille, men han liksom skynder seg for å komme meg i forkjøpet. Ikke snakk om å lytte til hvordan rutinene fungerer neida....det tok altså en halv dag før alt ble kaos og lillegutt holdt et h***vetes baluba i natt. Jeg har prøvd fortelle han hvor viktig det er at gutten må sove i løpet av dagen og at det kanskje krever at en letter på rævva og må gå en tur med vogna. Neida...på med pc'en mens guttebassen ligger å sutrer. Resultatet: krakilsk liten trøtt gutt. Så...jeg går for å ta meg en lur og vips, mannen min fant ut at han skulle bade gutten kl 17 om ettermiddagen...resultat: gutten tror det er kveld og blir enda med trøtt og grinete. Så trøtt at han ikke får spist skikkelig. Jeg tenkte like godt å få han i seng så jeg la han halv syv (mot vanlig kl 8 og gutten har fått masse mat før og etter kveldsstellet). I natt våknet han super mange ganger (vanligvis bare 1 eller 2) og jeg er steintrøtt. I tillegg blir mannen min stressa for sånne møkkating som at vognen ikke gikk inn i bilen ved første forsøk (jeg har aldri hatt problemer men han blir helt ufattelig kloms når han stresser). Jeg blir da kjempe irritert over at det går an å stresse for noe så mikroskopisk....

 

I det hele tatt...noen hjelp meg jeg trenger å roe meg. Kjenner meg som en krutt tønne og at han har tråkket på MITT territorium. prøver å ikke være kontrollerende, men dette er tross alt et barn det gjelder og i tillegg at jeg ENDELIG har noen gode netter etter over 3 mnd uten noe særlig sammenhengende søvn. Må få roet meg ned før jeg sprikker!!! Vær så grei å gi meg noen meninger her...noen som kjenner seg igjen kanskje? Er jeg urattferdig som har disse tankene?

[Expat]

Du har selvfoelgelig rett i at han oppfoerer seg som en elefant i en porselensbutikk...maa vaere ordentlig kjipt aa vaere deg naa...

De gode nyhetene er at det er relativt greit aa komme tilbake i rutinene som du har laget, barnet har kort hukommelse!

 

Sett et eksempel fra noe han forstaar. For eksempel hvis han hadde en relativt ny bil som han hold paa aa kjoere inn. Hadde ikke han da gitt deg instruksjoner om hvordan man skulle gjoere ting? Alt fra hvaslags drivstoff bilen tar, hvaslags turtall du skal kjoere i for aa ikke daukjoere motoren, og slikt? Vel babyer trenger innkjoering de ogsaa. Det har du gjort helt alene saa langt, og han trenger aa vite hvordan man faar barnet til aa kjoere reint!... Skriv gjerne opp rutinen du hadde lagt opp. Saa faar han noe konkret aa forholde seg til!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vil bare si at kjenner meg litt igjen..samboeren min reiser ikke i.f med jobb da, og burde jo skjønt hvor viktig det er med rutiner osv. men nei, han legger mikro i hytt å pine, tar henne opp dersom hun ikke sovner på "ett"minutt(!!), har ALDRI vært ute med henne i vogna, ergo..jeg har ikke vært alene på snart 4 mnd..Etter jobb koser han å leker med henne, men er svært rask til å plassere henne hos meg, å så ta turen til pcèn..Å sitte der utover dagen..Jeg blir så irritert! Orker ikke krangle heller!! Har prøvd å sagt ifra, og da lover han å bli flinkere..noe han aldri har blitt..

 

 

[Katta & Lille Plom]

Kjenner meg igjen, man føler at alt man jobber for blir føyset vekk av en tulling som ikke har peiling, og som ikke kan fatte at det skal være så viktig å ha oversikt over antall timer den lille sover i løpet av dagen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare tullingen min at når jeg spør om han kan hjelpe meg å få opp en rap og deretter legge henne hos meg for påfyll, så mener jeg faktisk ikke at han skal sette henne i vippestolen mens han lager seg kaffe!

Eller hvis jeg sitter her og prater med dere: Vi har på forhånd "blitt enige" om at han holder øye med den lille og tar henne hvis hun skriker... vel, jeg hører at hun begynner, men tar han henne? Nei, ikke før jeg reiser meg og er på vei ned til henne. Da kommer han løpende og sier at han akkurat var på vei inn til henne.

Prøv å spørre en pappa om han kan ta kveldsstellet? Ja, skal bare sjekke noe på internett, skal bare ha litt kaffe, skal bare på do, skal bare spille litt gitar... Eller han aser henne opp med flytur og ablegøyer så hun er helt hyper når jeg skal gi henne kveldsmat...

Akk disse fedrene...!

 

Men se det fra deres side: De fleste fedre føler nok at de ikke helt kan trenge inn i eller gjennomskue mor/barn-symbiosen, og mange føler seg sogar overflødig. De er opptatt med jobb og andre mennesker hele dagen, og kan ikke helt forstå at barnet og rutinene er mors hele univers.

Beste middel mot slike frustrasjoner er å treffe venninner :-)

Da får man plutselig lyst til å skryte av hvor flink mannen er, og vips, så husker vi hvorfor vi er så glade i dem :-)

[Anonym bruker]

Huff ja, jeg (som skrev 1ste innlegget) fikk roet meg ned og forklart tydelig hvor viktig det er at vi spiller på lag. At jeg ikke trenger noen som takker meg hver dag for at jeg har lest og tilegnet meg info om alt mulig og lagt sjela mi i å få gutten vår til å bli helt super enkel å ha med å gjøre, men å bli tatt for gitt vil jeg så absolutt ikke finne meg i. Heldigvis skjønte han tegningen og alvoret og allerede er han helt med på notene. Tror også han har alt skrikingen fra tidligere friskt i minne;-) Egentlig gikk det veldig greit å få lettet hjertet mitt. Føler meg litt løvinne aktig...aldri sterkere enn nå på en måte og ingen gjør lurt i å tirre en løvinne...langt mindre klusse med barnet til denne løvinnen;-) Så heldigvis er mannen min blitt like enkel å ha med å gjøre som gutten min;-)

 

Men jeg kan faktisk virkelig ikke tenke meg noe verre enn å brenne inne med noe som ligger hjertet så nært. Mitt temprament har alltid vært stort men jeg er flink til å koke det ned heldigvis slik at jeg klarer å være saklig. Men nå etter at jeg har fått barn er dette litt av en utfordring. På en måte er det litt deilig også, å ikke alltid måtte koke ned følelsene. Nok nedkokt til å være saklig, men futt nok til at den andre skjønner at det er alvor.

 

Lykke til til dere andre også!

[Expat]

Saa flott at han lytter! En loevemamma faar du godt bruk for i tiden fremover, og at du faar mannen din til aa lytte paa deg er flott, metodene for aa "broele" kommer godt med i livet fremover i kontakt med helsevesen og annet moro

 

Growl fra meg...(slenger med nakken)