Noen råd til meg???

[ventos]

Hei jenter!

Følte for å skrive ett innlegg her, for å få noen synspunkter og kanskje råd. Skal inn på samtale med gyn. på sykehuset den 14. sept. ang. ks.

Historien min er i korte trekk:

Fødte 1.mann i 1990. Normal fødsel, men fikk for stor dose petidin, noe som resulterte i at vår lille jente ikke levde da hun kom ut. Det gikk jo heldigvis bra, men var en skremmende opplevelse for oss. Hun lå ett par døgn på overvåking (neonetalavd.) pga veldig lavt blodsukker, og liten livsgnist (som de kalte det)

5 år etter skulle vi ha nr. 2. Jeg valgte da å gå igjennom fødsel uten å bruke smertestillende. Skulle liksom bruke kroppens endorfiner og kjempe meg igjennom fødselen sånn. Det ble en langvarig affære. Fødselen varte i 48 timer. Hadde sammenhengende veer, uten at det ble noe åpning. Jeg var utslitt og stresset når jeg ankom sykehuset, og følte at kroppen sviktet meg og jobbet mot meg. Syns jeg fikk dårlig oppfølging, og ble bare lagt på gangen på vent fordi det ikke var noe ledig fødestue eller rom til oss. Fødte tilslutt på badet der, og min sønn hadde det heller ikke helt bra da han kom til verden, tiltross for at jeg ikke hadde brukt sm. stillende. Stor var han også. veide 4420 gr. Så i ettertid ikke på denne opplevelsen som mye positiv nei!

Nå 11 år etter, venter jeg nr. 3 med ny samboer. Ikke er jeg helt ung lenger,(36år:-)) og dette barnet er ett prøverørsbarn. (icsi) Grunnen til det, er at vi endelig fikk hjelp på fertilitetsklinikken etter at jeg aborterte 3 ganger i løpet av ett år. Dette svangerskapet har vært preget av at jeg hele tiden har vært engstelig for at noe skal gå galt, og for ett par mnd. siden satt tanken om å ikke tørre å føde "normalt"inn for fullt. Jeg føler virkelig ikke for å gå igjennom en fødsel å risikere noe med dette barnet. Har så forferdelig på følelsen at noe kommer til å gå galt denne gangen. Kroppen sier liksom nei, og jeg har bundet meg fullstendig opp i at jeg vil ha keisersnitt denne gangen.

Så, derfor spør jeg her. Bør det innvilges ks. pga dette, er så livredd for at det ikke er "nok"grunner liksom. Føler meg litt svak og redd om dagen, og dette svirrer i hodet mitt dag og natt. Håper så at denne samtalen med gyn. går bra. Noen som har noen råd på veien??

Ville satt utrolig pris på innspill/råd/kommentarer som kanskje ville berolige meg....

 

På forhånd takk

Mvh

[ventos]

Ps...glemte å nevne at ul. terminen denne gang er 20. oktober, så føler ikke at jeg har så god tid på meg heller....

[Murmeline]

Oi da...

Får bare starte med å si hei, jeg har ul.-termin 8/10, skal ha ks 19/9 pga fødselsangst. Har skrevet masse her inne og litt på fødselsangstsidene som det bare er å lese, el spør om du lurer på noe. Det var presentasjonen.

 

Så:

Slik jeg forstår det, har du ganske "mislykkede" fødseler bak dag, og har ikke akkurat store mengder av selvtillit på området. Klart du får prestasjonsangst for fødsel nå. Når du i tillegg har måtte slite for å komme deg helt hit, skjønner også at denne babyen er svært spesiell. Aborter og prøverør tar jo på kreftene det også. I tillegg er det alderen, sannsynligheten for at en fødsel likevel ender opp med ks øker jo med alderen.

Jeg vil bare si at jeg ser alle grunnene dine, noe jeg selv følte var viktig. Man trenger litt anerkjennelse:)

Og jeg synes det er trist at du ikke har fått mer hjelp på et tidligere stadie i svangerskapet (jeg fikk heller ikk det). Nå er det på tide at noen hører på deg, fint at du har fått samtale.

 

Det jeg tror mange gjør "feil", er hvordan man går til en sånn samtale. Det verserer jo skrekkhistorier om hvor vanskelig det er å få ks. Slik har ikke jeg opplevd det. Jeg fikk hjelp tidligere enn deg da, har hatt litt bedre tid. Jeg ville i utg.pkt ikke ha ks, men hjelp itl å takle fødsel og tanker om fødsel. Det tror jeg at hjalp meg betraktelig, jeg kom ikke og krevde ks.

Så mitt tips er å gå til samtalen med et åpent sinn, men fortell det som det er, at du gjerne skulle hatt mer "selvtillit" og vært fit for fight, men at tiden er knapp. Det tar nok tid å bearbeide det du har vært gjennom. (Selv skal jeg begynne å bearbeide det jeg sliter med, slik at jeg kanskje kan gå et svangerskap senere uten så store problemer.)

 

Personlig tror jeg nok (basert på det du har fortalt om deg selv) at ks ville være bedre, at du kan slappe av den siste tiden. Kroppen din har jo tross alt ikke vært så flink til å føde hittil (ikke vondt ment). En annen ting er at så lenge du går inn i en fødsel med stor angst, vil ikke hodet ditt klare å samarbeide godt med kroppen, og dermed er sjansen stor for haste-ks.

Hvorvidt du må "slite" for å få gjennom et ks eller ikke vil jo variere; hvilket sykehus, hvilken lege, hvor godt dere kommuniserer, hva som er vanlig på dette sykehuset osv.

 

Jeg hadde med et brev jeg hadde skrevet, hvor det stod masse fornuftig (hva jeg er redd for , hvilke opplevelser som har ført til dette osv). Jeg hadde ALDRI klart å si de samme tingene og oppnå den samme "respekten".

Den første samtalen gikk med til at jm leste brevet, jeg gråt så snørr og tårer rant, og hun spurte meg noen spm. Neste gang gråt jeg mindre, men de måtte jo hale og dra ting ut av meg. Poenget; møt forberedt. Ikke agressiv-forberedt, men forberedt. Jeg har bare positivt å si om den behandlingen jeg har fått på sykehuset. Jeg måtte ikke slåss for å få ks etter mitt syn, de anbefalte det nesten, pga min situasjon. Det er positive og negative ting med både vaginal fødsel og ks. Ks er ikke en lettvint løsning, men det er en annen løsning, med andre komplikasjoner:) Men det kan være bedre i mange situasjoner.

 

Vet du hva? Jeg har hatt det såååååååååååååå mye bedre etter at jeg bestemte meg for ks, er lykkelig, og nyter magen min. Hun har begynt å sparke mer også, nå er hun plutselig svært livlig. Så jeg tenker at mors psyke er også en viktig faktor for babyens helse.

 

Håper dette hjalp litt, bare spør om du lurer på noe:) Er innom her stort sett hver dag:)

[bibi74]

Du har en velbegrunnet historie bak deg. Mange av oss andre får det "kun" basert på fødselsangst...og får det likevel.

Kanskje vil du få en kjempefin fødselsopplevelse, endelig?

Planlagt keisersnitt går jo veldig rolig for seg og jeg tror du vil få en positiv overraskelse.

 

Jeg ville ha ringt føden så snart som mulig jeg.

Det hjelper sikkert også å snakke med jordmor, for de jordmødrene jeg har snakket med synes keisersnitt er en helt grei forløsningsmetode og har stor forståelse.

 

Og når du snakker med de, kan du godt si at du har vurdert det nøye og funnet ut at det er dette du vil.

Da kan jeg ikke se for meg at du ikke sitter med noe annet enn en dato i hånda når du går derifra!

 

Lykke til!

[ventos]

Hei igjen!!

Tusen ,tusen takk for svar begge to.

Må si at det var deilig å få tilbakemld. og bekreftelse på at det er ok at jeg føler som jeg gjør.

Det er akkurat sånn jeg tenker:altså at kroppen min ikke er særlig flink når det gjelder fødsler, og såklart kunne jeg ønske at jeg heller kunne tenke at:DENNE gangen kommer det til å gå så bra, og bli en flott opplevelse, men nei!!!

Tror jeg skal følge rådet ditt Endelig mamma, og skrive ned mine opplevelser og følelser rundt de tidl. fødslene. En ting er jo mine opplevelser, men kanskje det står på en litt annen måte i sykehusets journaler? Skulle nok ha bedt om hjelp til dette tidligere, men har vel bare skjøvet probl. foran meg litt, og håpet/ønsket at det skulle ordne seg...

Kjenner meg litt sikrere igjen nå mht. samtalen om 12 dager. Skal lese litt mer om erfaringer rundt dette på denne siden også.

Virker som et flott forum dette, hvor støtte og oppbakking er viktig:-)))

Igjen, takk for støtten og gode ord.

Sriver nok mer inn her etterhvert...

 

Mvh