min historie

[morion]

Jeg leser innleggene på denne siden og kjenner at frykten og angsten til alle dere jenter som har skrevet inn her setter seg i magen min og minner meg om den fryktelige tida rundt da jeg var gravid forrige gang.

Det var en ubeskrivelig vond tid fordi jeg ikke visste hvem som hadde gjort meg gravid. Og det verste var at jeg var gift med en fantastisk mann som jeg elsket og ønsket å være sammen med.

Jenta mi er nå 10 år og den dag i dag vet jeg ikke hvem sine DNA og hvem sine gener hun bærer.

De første månedene av svangerskapet fortrengte jeg fullstendig det faktum at det kunne være en annen en mannen min som var faren, jeg skjøv det bakerst i bevisstheten og prøvde å overbevise meg selv at alt var som det skulle.

Mannen min var overlykkelig og uvitende om katastrofen, den forferdelig utroskapsaffæren, som skjedde en sen nattetime, halvt i svima av fest og fyll, med en fyr jeg ikke har hatt noe med å gjøre hverken før eller siden.

Da svangerskapet var halvgått, begynte imidlertid de vonde erkjennelsene å komme, jeg kunne ikke lenger lure meg selv, jeg begynte å kjenne på usikkerheten, angsten, fortvilelelsen, alle spørsmålene... Det var så vondt, så vondt... Det lot seg ikke lenger skjule og jeg fortalte til mannen min at jeg hadde vært utro i den tiden jeg ble gravid.

Det fulgte ei vond tid. Skuffelsen hans var nesten ikke til å bære. Tårene ble mange, men til slutt tok vi et valg. Sammen.

Barnet skulle være hans uansett. Dette var vårt barn!

Vi fortalte det ikke til noen, ikke den andre potensielle faren, ikke til familien vår, ikke til noen. Det ble vår hemmelighet.

Dattra vår har aldri hatt noen annen far enn mannen min, og vi har aldri hatt noen kvaler med valget vi tok den gangen.

Det ble aldri tatt noen dna-test. For alt vi vet ER hun min manns biologiske barn. Uviteheten er lett å bære i dag.

Og de som måtte synes at dette er feil overfor dattera vår: kommer det en dag at det blir aktuelt å fortelle henne hva som skjedde den gangen, kommer det en dag at det blir oppdaget at hun kanskje bærer en annens gener, ja da skal hun få hele historien, og vår begrunnelse for vårt valg. og forhåpentligvis har vi oppdratt et menneske som vil ha empati og evne til å forstå, og til å ikke dømme.

Ville bare sende mine tanker, for jeg kjenner meg så godt igjen i angsten til dere andre som ikke vet hvem faren til barnet dere bærer er. Jeg vet hvor fryktelig det er, og hvor hardt man kan straffe seg selv for å ha kommet i en slik situasjon.

 

[Anonym bruker]

hei

 

takk for ditt innlegg elra=o)

 

jeg skriver ikke her for at alle andre skal få sjansen til å dømme meg på noen som helst måte. jeg vil bare dele min historie...jeg syns det er utrolig flott at du og din samboer ordnet opp dere imellom og ble enige. det er kjempeflott. håper det ordner seg for meg også.. akkurat nå sitter jeg i samme situasjon som du satt i for ca 10 år tilkbake. men jeg kan ikke fortelle min samboer om affæren jeg har hatt. det hele er veldig komplissert. uansett jeg er gravid i 7. måned og får ikke snudd på det. samboeren min gleder seg utrolig mye og det gjør jeg også. uansett hva andre her inne mener om det så vil dette lille barnet være min samboer sitt og ingen andres.

 

jeg er ikke stolt av det jeg har gjort, tvert imot. grunnen til at jeg beholdt barnet var fordi hjertet mitt og noe i meg forteller meg at dette er min samboers barn og fordi legen ga meg "klarsignal" på når barnet ble til ut ifra UL i ca 7-8. uke graviditeten (fosteret målte litt over 10 mm og vi kunne se det lille hjertet slå, og det hadde ikke vært mulig å se om jeg ikke var i 7-8.uke i graviditeten). UL i ca. uke 19 sa noe annet men jordmor beroliget meg med at dette bare var gjennomsnittsberegning. jeg fortalte jordmoren hvordan graviditeten har artet seg for meg og hun sa at ut ifra det så var jeg lenger på vei enn det gjennomsnittsberegningene sa. ingen graviditeter er like og hun sa jeg måtte ta vare på meg selv og den lille-noe jeg akter å gjøre!!

 

uansett, nå har jeg delt min historie med deg elra og dere andre som måtte lese.

 

vennlig hilsen "undrende"