å ikkje glede seg...

[jamaica]

klarer ikkje å glede meg til barnet kommer... Er ikkje det at eg kvir meg heller, men tror det blir tøft rett og slett. Det er mitt første barn, og det er planlagt... Er det veldig rart at eg ikkje gleder meg?! Håper eg blir en god mor for det...

[Amelia*Okt06+juni09*]

Ikke vær bekymra for det...det er nok mer vanlig enn du tror å føle det sånn! Jeg venter også mitt første (planlagte) barn, og det er slettes ikke sånn at jeg svever rundt på en rosa sky og gleder meg. Jeg tror akkurat som deg at det kommer til å bli tøft, og jeg gruer meg til å miste friheten og spontaniteten som hittil har preget tilværelsen vår. Jeg er spent på hvordan barnet vil påvirke forholdet mellom meg og samboer, og i det hele tatt hvordan dette nye og skumle livet vil bli!

 

Men jeg er ikke så veldig bekymret for disse tankene, for jeg vet jo innerst inne at det er dette jeg vil og at når babyen kommer så begynner et nytt og spennende kapittel i livet, og da tror jeg ærlig talt jeg ikke kommer til å tenke noe særlig på det jeg tenker nå

 

Poenget mitt er uansett at det er helt greitt å ikke glede seg så veldig, du er ikke alene og det er ikke et dårlig tegn

Både du og jeg kommer sikkert til å bli de beste mammaene verden noen gang har sett

 

[lille-my *mor til Agnes*]

Jeg slutter meg til det Amelia74 skriver.

 

Venter mitt første barn om ca 7 uker, og hun er absolutt planlagt, men jeg har også disse tankene som dere skisserer. Tror ikke det er uvanlig; håper at det faktsik er et ledd i bevisstgjøringen av det å skulle bli omsorgsperson for noen 100 % av tiden, jeg! Også tenker jeg at det er sunt å ha gjort seg noen tanker rundt det at livet vårt kommer til å endres, men tror også at når barna våre vel er kommet til oss kunne vi ikke tenkt oss tilværelsen uten dem.

[Lilje74]

Jeg er også førstegangs... Jeg føler meg nesten mest avventende. Det er så abstrakt at ailienen i magen skal bli et lite barn. Vårt barn! Umulig å se for seg hvordan det blir å være mor - å være foreldre... Gruer meg litt til fødselen og gleder meg til å få den overstått. Er veldig spent på om jeg skal få til å amme... og ser for meg at det blir mye jobb også... med ammetåke og tilvenning. Er sikker på at det blir fint likevel.

 

Så sånn føler jeg det... her jeg kniper igjen og nyter de siste dagene før alt snus på hodet... (og familie og venner maser i vei på at ingenting har skjedd ennå...).

 

Har lest at mange ser for seg kun rosenrød lykke og får seg en smell etter fødselen... jeg er helt sikker på at både du og jeg blir gode mødre selv om vi ikke GLEDER oss. Tenker at lykken kommer rekende når det ufattelige først har skjedd... Et nytt liv ut fra våre kropper... men det er litt for vanskelig å fatte akkurat nå...

 

Klem,