Prøve igjen?

[Nei! Ikke en til!]

Hei jenter.

Det er bare to dager siden jeg mistet for tredje gang, og jeg går fremdeles sykmeldt. Er nok litt i sjokk fremdeles, og har både dype bunner og løfterike topper.

Her er min historie i korte trekk:

Mai 1999: Ble gravid med en kamerat jeg ikke kunne tenke meg å være sammen med. Var ung og ikke klar for å bli mamma. Tok med ganske tungt hjerte provosert abort i 8. uke.

Juni 1999: Traff mannen min, som jeg har vært sammen med siden.

Juni 2003: Ble gravid få uker etter at jeg sluttet med prevensjon. Det tok lang tid å påvise svangerskapet, da jeg hadde svært lavt nivå av hcg. Ble sendt til stadig nye blodprøver hos legene, men nivået forble lavt. Ultralyd påviste blighted ovum. Fikk medisinsk abort.

Oktober 2003: Mistet i 8. uke (spontanbort). Fikk beskjed om å vente minst tre måneder med å prøve igjen.

Desember 2003: Oppdager plutselig til min forferdelse at jeg er gravid igjen, til tross for legenes advarsler. Fikk et ganske tungt psykisk svangerskap med konstant redsel for at noe skulle gå galt. I august 2004 ble sønnen min født, frisk og fin.

I forgårs mistet jeg igjen etter å ha hatt blødninger i to uker. Var to ganger på ultralyd fordi blødningene skremte meg, men begge gangene banket hjertet på den lille. Den må ha dødd i magen min på søndag eller mandag, og fosterrestene kom ut "av seg selv" etter veer og store smerter for to dager siden. Legen trodde barnet vårt ikke hadde hjerne. Jeg var i 10. uke.

Jeg sitter hjemme og lurer på når jeg skal tørre å prøve igjen. Dette var altså mitt femte svangerskap, og jeg har bare ett barn. Det er klart jeg synes dette er ganske dårlige odds (og ja, gjett om jeg har tenkt at spontanabortene er kroppens straff for den provoserte aborten!). Mannen min og jeg har altså fått 25% uttelling for våre svangerskap. Det er klart det er en påkjenning, men vi vil ha flere barn, og gjerne før vi har blitt "for gamle" (mannen min er 38).

Jeg er usikker på hvordan jeg skal tenke. Bør jeg vente, eller skal jeg tørre å utsette meg selv for det hele en gang til ganske snart? Jeg blir vel ikke mindre nervøs om noen måneder, heller. Hvordan tenker dere jenter som har mistet? Håper vi her inne kan trøste og støtte hverandre og bli litt kjent. Det er fint å snakke med noen som har opplevd det samme og som kjenner på den samme frykten.

[Anonym bruker]

Det er trist å lese om din historie, jeg skjønner godt at du er engstelig for å forsøke igjen. Før du tar stilling til det vil jeg råde deg til å ta en samtale ved kvinneklinikken/gyn for å få ut mye av det psykiske stresset det virker som om du er inne i nå.

 

Jeg mistet selv min lille når jeg var 10+4.. jeg har ennå ikke fått noe svar på hvorfor det ble MA, jeg skal inn til samtiale i midten av september for å snakke med en lege på gyn for å finne svar. Jeg har tidligere hatt 2 sa, og nå når jeg har hatt en ma har jeg blitt lovet bedre og hyppigere oppfølging dersom jeg skulle bli gravid på ny. At kroppen støter fra seg foster så ofte som du desverre har opplevd er ikke som det skal være... kanskje du og mannen din skulle tatt en tur sammen og få sjekket at alt er i orden med begge?? Dere har jo et velskapt barn sammen etter hva jeg forstår, så det er jo ingenting som egentlig tyder på at noe er galt sånn sett, men for å berolige deg selv så kan det jo være en ide å faktisk ta den sjekken alikevel.. min bror og sambo var inne til en sjekk etter de hadde hatt sa flere ganger, det viste seg at han var helt i orden men hun måtte stimuleres med hormonpreparat for atlykkeliten skulle komme til verden... forsøk å se lyst på det, jeg vet det ikke er lett asså, jeg har sorgen etter mitt tap ennå og en del av meg vil nok ha den sorgen alltid, men vet du, her inne er vi mange som har opplevd denne vonde situasjonen, skulle nok ønske at det ikke var slik men vi er her og du kan når som helst skrive til oss og fortelle om dine tanker og følelser... gode og vonde. vi skjønner hvordan du har det!

 

Lykke til, håper noen av disse ordene hjelper, du skal se at en ny liten stjerne kommer din vei:o)

[tyty]

Kjære du...eg har også svart deg på ein del av tankane dine her, men i eit anna innlegg du har her inne.

Klem

[venter på septemberbarnet]

Hei, trist at du har mistet flere ganger. Jeg har hatt to MA nå. En i feb var da 12 uker på vei da, og nå i juli var da 9 uker på vei. Har en sønn på 6 år og en jente på snart 18 mnd. også. Jeg var veldig usikker om vi skulle prøve igjen, prøver å være sterk men var helt knust innvendig.... Men vi bestemt oss at vi ikke skulle bruke noen form for prevansjon så fikk sjebnen bestemme. Nå er jeg gravid igjen, fikk aldri mensen igjen så jeg vet ikke hvor langt på vei jeg er. Har fått lovnad om tidlig ul. Skal til legen til onsdag. Hvis det går bra er jeg glad vi prøvde videre, ellers ville jeg hele tenkt på om det ville ha gått bra neste gang...Og går det galt denne gangen vil vi sikkert prøve igjen...Håper alt blir å gå bra med dere og hvis dere prøver igjen at spiren klorer seg fast da.

[Faylinn]

På den positive siden: Så lenge du har et fullført svangerskap så er det kjempesjanse for at det kan gå bra en gang til! :-)

 

Jeg syns det er litt skummelt å synse ivei, særlig nå som du er midt oppi sorgen, men siden du spør så regner jeg med at du vil ha en diskusjon på det med både gode og vonde tanker...

 

Det er litt spesielt at du har hatt en BO og minst en abort som ser ut til å komme av at fosteret ikke utvikler seg som det skal. Det kan kanskje ha vært grunnen til aborten i uke 8 også? Siden du har et fullført svangerskap virker det som at du har progesteron og alt annet som trengs.

 

På meg høres det ut som det er enten dine eller din manss celler som enten ikke matcher eller hvor noen ikke er helt i orden. Kanskje kunne din mann tatt en sædtest å sjekke at de fleste er ok? En litt defekt celle kan befrukte, men så blir det noe feil. Har han en spesiell jobb? Kjemisk, dykking eller noe? Hva med alkohol, nikotin etc? Sånne ting kan spille en rolle har jeg lest. Jeg syns seriøst at dere har krav på en samtale med en spesialist som kan fortelle om hvilke ting som KAN ha spilt en rolle, og hva man eventuelt kan gjøre med det.

 

Men selvfølgelig har vi det triste faktum at en det i ethvert svangerskap er en sjanse for å miste, selv om begge parter er friske etc. Det er rett og slett forbanna uflaks at akkurat den befruktningen ikke var som den burde. Dette kan skje flere ganger uten at det er noe en har gjort galt eller noe en kan gjøre med det!

 

Selv ventet jeg to mens før jeg prøvde igjen, og det er jeg glad for. Før det ville jeg ikke vært i stand til å takle å miste igjen. Selvfølgelig blir jeg lei meg hvis det skulle skje nå, over et halvt år etter, men jeg er sterkere i hvert fall. Tror det er lurt å la sorgen få litt tid før du hiver deg uti igjen. Snakk med en gynekolog eller jordmor og vent en syklus eller tre, er mitt forslag.

 

Lykke til videre på den lange ferden..

[marikatte *i ammetåke*;)]

Sniker meg inn her i frykt for å måtte komme hit etter i dag, skal sjekke etter hjertelyd om det er mulig. Men det var ikke det jeg skulle si.

 

Det var det med å prøve igjen, jeg skjønner at det er en kjempepsykisk belastning å gå igang igjen etter det du har opplevd. Klart jentene her inne kan backe deg opp, det er jo derfor vi er her inne. Men hadde jeg vært deg så ville jeg tatt en laaaang samtale med en jm, lege, psykolog eller lignende for å styrke psyken din før du går igang, sånn at du føler at du har noen i ryggen som kan hjelpe deg i de tunge periodene som antakelig vil komme med et nytt svangerskap, når frykten for at det igjen skal gå galt står på som verst. Dessuten håper jeg virkelig du får all den oppfølgingen som er mulig når du igjen blir gravid. Jeg har tro på at du kommer sterkere tilbake, og at det i enden vil komme et friskt og sunt barn, selv om du føler du må gå gjennom en lang, mørk tunell før du ser lyset i andre enden.

 

Ønsker deg av helt mitt hjerte alle gode ønsker for fremtiden, jeg kommer til å følge med på deg som jeg har skrevt til deg før. Det er noe med at noen rører mer ved hjerte enn andre, og din histore har absolutt rørt ved mitt!

 

mvh

[FrkVissVass]

Hypatia...

Jeg har lett litt etter deg, å fant deg her

Like trist å lese historien din nå som sist. En ting du bare skal slå fra deg med en gang er at den provoserte aborten har noe å si for de spontane. Det har ingenting å si, du er bare helt forferdelig uheldig stakkars. Du har jo et svangerskap som gikk bra, da har du sjansen!

Men som jeg maste om på 1.trimester, du må få deg utredning!

Tenker masse på deg.

[Håperjo]

Hei!

Er du innom her for tiden?

Ville bare si at jeg føler med deg og vet vel ca hvordan det er. Jeg har også 25% vellykkede graviditeter, eller trolig bare 20%.

Jeg mistet også etter å ha sett hjerteaktivitet (i mai iår) mistet uke 9 + etter 4,5 uk med blødninger og delvis smerter.

Jeg vil si at bare DU kan vite om du vil prøve igjen.

Og uansett valg, så vil du nok ha det vanskelig,

Hvis du velger å avslutte prøving vil du nok føle sorg over barnet du kanskje aldri får.

Velger du å fortsette prøvingen føler du sikkert utålmodighet etter å bli gravid og nervøsiteten; for om det evt. går galt - igjen?

Jeg sliter delvis med å måtte prøve å bli gravid igjen, og føler delvis skyld over å ikke kunne slå meg til ro med det barnet jeg tross alt har vært så heldig å få. Så det blir å leve i ambivalens.

Men en får bare leve videre. Livet er godt på mange områder, og vi har barn å leve for og med!

Ønsker deg alt godt!