Hvor er ungen min? En liten artikkel..

[Gjest]

”Barnløshet er ofte sammenlignet med kriser” ”Det dreier seg om et symbolsk tap; tapet av et potensielt, men ønsket barn som ikke har kommet når det burde”.

Det som allikevel skiller denne krisen fra andre kriser, er det faktum at man ikke har mistet noe annet enn en drøm og en forestilling man kanskje alltid har hatt om hvordan livet en dag skulle bli. Dette er en usynlig, men like fullt reell sorg. Man har ikke blitt forlatt av partneren, og tapet har heller ingen synlige tegn som dødsannonse eller lignende som gir den barnløse en akseptert rett til å sørge. Alt kan se nokså tilforlatelig og harmonisk ut på overflaten. Men tapet av barnet man aldri fikk, som man likevel kunne se så klart for seg og bygget fremtiden sin rundt, kan likevel være alvorlig og smertefullt nok for den barnløse, som kanskje i tillegg ikke ønsker å fortelle andre om problemet og dermed blir tvunget til å leve et dobbeltliv bak en smilende maske.

En annen ting som skiller barnløshet fra andre kriser, er at sorgen og fortvilelsen blir rippet opp i hver eneste måned når nok en syklus avsluttes uten det resultatet man så gjerne ville ha. Dette blir så avløst av løftet om nye muligheter. Eggløsningen nærmer seg igjen, og håpet tennes på nytt. Kanskje man får det til denne gangen, kanskje akkurat denne behandlingen fører frem, kanskje man skal prøve andre behandlingsformer… Og det er mange forskjellige behandlinger man kan forsøke, over en lang rekke med år. Resultatet er at krisen begynner på nytt igjen hver måned, og at den for mange forverres litt for hver gang. Man rekker aldri å komme ordentlig i gang med bearbeidingen av sorgen og tapsfølelsen, og kanskje tar det mange år før man kommer så langt at man aksepterer situasjonen og begynner å håndtere følelsene rundt det å kanskje aldri skulle få barn. Dette er heller ikke problemfritt. Man vil stadig bli minnet på sin egen barnløshet gjennom hele livet, fra venninner og søsken får barn, til man til slutt sitter på gamlehjemmet og ser de andre få besøk av sine kjære. Det blir bedre med årene og de fleste barnløse par klarer seg fint på sikt, men det vil aldri helt slutte å gjøre vondt.

 

Det er mange følelsesmessige og psykiske konsekvenser som kan oppstå som en direkte følge av barnløshet. Selvbildet kan begynne å lide fordi man ikke er i stand til å gjøre det alle andre gjør nesten litt for lett og ofte uten å forsøke, og fordi man på sett og vis er refusert av naturen selv. Det er ikke uvanlig å leve med en følelse av fullstendig mislykkethet. Kroppsbildet lider fordi kroppen så systematisk og utspekulert knuser hjertets største drøm igjen og igjen, slik at man blir sin egen verste fiende. Sexlivet lider fordi man må prestere noe fremfor å nyte, og ha sex når kalenderen sier det og ikke fordi man nødvendigvis har lyst. Dette kan i sin tur ta livet av all spontanitet i forholdet - for hva er nå vitsen med å kaste bort en god porsjon sædceller hvis man ikke har eggløsning? Forholdet kan også bli satt på prøve av alle utfordringene man møter. Kanskje den ene parten føler seg mindreverdig og skyldig hvis infertiliteten er ensidig, og man ikke klarer å oppfylle sin kjæres største drøm. Kanskje man føler at den andre ikke er så engasjert som han eller hun burde være, eller kanskje partneren rett og slett er altfor engasjert og lar hele livet dreie seg om prøvingen. Kanskje begge er så slitne og deprimerte at man begynner å gå hverandre på nervene, og at trusselen om et brudd aldri er langt unna. I tillegg til dette må man takle endeløse venteperioder, noe som kan sette den mest tålmodige og stabile sjel på prøve.

 

En utredningsprosess i det offentlige kan i mange tilfeller ta forferdelig lang tid. Bare tenk på hvor lang tid det kan ta før man får en time hos fastlegen sin. Det kan fort ta minst fire uker før man får time, og det er slett ikke uvanlig å måtte vente i to måneder før man kommer inn med noe ikke-akutt. Etter at denne timen er overstått, må henvisning sendes til nærmeste gynekolog eller spesialist. Dette tar nye tre måneder. Deretter følger innlevering av blodprøver, sædprøver og så videre. Fra en sædprøve er innlevert kan det gå så mye som en måned før man får svar og kanskje enda mer, avhengig av gynekologens kapasitet. Hvis dette svaret er bra, går man til neste steg i behandlingen hvis det er aktuelt – er det dårlig, er det nye tre måneder å vente før man kan avlevere ny sædprøve. Forhåpentligvis får man med dette nok svar til å igangsette en behandling av problemet, men i verste fall blir man henvist videre igjen til en av landets fertilitetsklinikker. Dersom konklusjonen av denne er at man vil trenge prøverørsbehandling, er det enda minst fem måneders ventetid fra søknaden er godkjent.

 

 

Man kan altså risikere å måtte vente i over halvannet år før man kan få hjelp til å løse fruktbarhetsproblemet, og dette er som regel etter at man har forsøkt på egenhånd i et års tid. På denne tiden kan stresset ha nådd et ganske høyt nivå, og det før det verste presset engang har begynt.

 

 

 

 

Er det rart vi er slitne jenter???

 

[Lillemor ♫]

Ikke rart vi er slitne i det hele tatt.

Jeg pleier å spøke med det faktum at hvis mannfolk skulle fått barn, hadde det ikke vært en overbefolket verden vi lever i. Hadde i tillegg mannfolk skulle gjennomgått ivf- behandling, hadde ikke klinikkene hatt så fryktelig mye å gjør. (Da hadde det kanskje ikke vært så lange ventetider heller................)

 

Når jeg leser denne artikkelen står det for meg som en helt umulig oppgave, det vi gjør.

 

VI ER GODE SOM HOLDER UT!!!!!!!

[finetine]

Takk for en god artikkel Bula!

Tårene triller av gjennkjennelse, det er jo akkurat slik det er.

Ikke rart man blir slitne i det hele tatt. Har ofte følt meg veldig dum som har håpet hver måned, de ventemåneden hvor vi har ventet på plass inn til sykehus og prøvd på egen hånd, fordi jeg vet jo at vi egentlig ikke kan lykkes på egen hånd. Likevel har jeg håpet gang på gang, innbilt meg at det her er nok et symptom på graviditet gått og håpet og drømt. Og man blir jo like lei seg hver gang. Og når andre rundt en, den ene etter den andre forteller at nå har de lykkes etter å ha holdt på sååå lenge( ofte ikke mer en 2-3 måneder) forsterker jo det eget savn og sorg. Så godt å vite at man ikke er alene om det!!!!

Andre som ikke sliter kan jo ikke vite hvordan det er, men når de sier det kommer når det er meningen og bare slapp av så ordner det seg psyken spiller en stor rolle her..... da får jeg lyst til å skrike. Det er jo nesten som å si at det er vår skyld at vi ikke får barn. i mitt tilefelle min skyld!

Men det var godt å gråte også, fordi man ofte holder maska når folk spør og vil ikke vise fortvilelse. Det forventes jo at man skal være sterk og positiv ikke sant?

Det var dagens lille klagesang hihi.

Takk for innlegget ennå en gang

God helg og stå på)......

Klem

[Gjest]

Ja og sammen er vi sterke!