Noen som ikke går å er redd for å miste?

[en liten i magen]

Kanskje jeg er litt naiv? Men tenker faktisk ikke så mye på at jeg kan miste dette barnet, tenker jeg er gravid og det skal jeg nyte! Tanken slår meg selfølgelig en og anna gangen, men har ikke den store frykten, andre?

[marikatte *i ammetåke*;)]

Tenker jo på at man kan ha MA og SA, men det får jeg ta om det kommer, så orker ikke tenke for mye på det selv om det ligger i bakhodet. Har hatt SA før, men da mistet jeg før jeg visste at jeg hadde vært gravid, men symptomene lignet på exu, som jeg har hatt, og da ble jeg engestelig, så det var sånn jeg fant ut at jeg hadde vært gravid. Tror at de som har opplevd SA og MA nok tenker mye mer på dette enn de som ikke har opplevd det, og det må vi respektere:)

[en liten i magen]

Klart det må respekteres, men lurte på om det er noen som ikke er redde for å miste, kan jo ikke være bare meg?

[Lolita<3prins&prinsesse]

Jeg er jo redd for å miste, men det er ikke noe jeg tenker på hele tiden.

Jeg gjør som deg, prøver å nyte graviditeten og glede meg over hver uke som går.

 

Hvis jeg mister, så er det nok en mening med det, eller så er ikke fosteret friskt.

 

Respekterer selvsagt de som mister, og de som er bekymret.

Jeg prøver å støtte så godt som jeg kan, men det er ikke en tanke som plager meg konstant.

[en liten i magen]

Slik tenker jeg også, jeg vil heller gå ut ifra at det går bra enn at det ikke går bra, skulle det skje noe, er det nok meningen og selfølgelig er det tøft, men orker ikke ta det på forskudd. Tror ikke jeg tenkte tanken en gang i mitt forrige svangerskap og det var deilig!

[Gjest]

De fleste mister jo ikke. det er flott å kunne nyte å være gravid og bare glede seg. Du er heldig:-) Tenkte heller aldri på å miste i mine første svangerskap, og har alltid fortalt om graviditeten til "alle" med en gang. Denne gang har jeg imidlertid en komplikasjon som gjør at risikoen for å miste er ganske stor, selv om alt er bra med babyen. Da er det vanskelig å ikke tenke på det...

[Anonym bruker]

Jeg var ikke så redd for å miste når jeg var gravid første gangen jeg var gravid. Var mest glad og gledet meg. Men når man har strevd med å bli gravid, opplever å miste og opplever exu så er nervene noe mer tynne neste gang....

Men nyt følelsen. Det burde jo være mye glede å gå gravid.

Jeg kommer nok til å telle litt uker først, før jeg våger slippe gleden til.

[snartmammapåny]

Jeg tenker og slik som deg. Kanskje jeg og er litt naiv/optimistisk, men SA/MA skal ikke skje med meg. Og så lenge jeg ikke blør eller har andre grunner til å frykte noe så bare gleder jeg meg over at jeg er gravid:)

 

Selv er jeg faktisk mer redd for at babyen skal dø lenger ut i svangerskapet. Da noen jeg kjenner mistet babyen sin bare dager før termin. Den hadde fått navlestrenger rundt halsen og døde...

 

Tror faktisk at hva man er redd for det som man har "ærfaring" med. Har man hatt en SA/MA så vil d være naturlig å være redd for at d skal skje igjenn. Generelt er vel personlighet og livsærfaring mye som spiller inn i hvor lett man blir bekymret, noen blir redde av alt og ingenting og andre holder roen gjennom d mest utrolige. Men slik er d jo bare her i livet, ingen er like:)

[Tommage♀♂]

Var ikke redd for å miste forrige gang jeg gikk gravid (og det gikk bra den gang), men denne gang er jeg mye mer bevisst på hva jeg faktisk kan miste, så er litt nervøs denne gang ja...

[Mayflower *26.03.07 <3*]

Heihei! Jeg er ikke lengre redd for å miste. Har en ro og en magefølelse som forteller meg at alt går bra

 

Mistet i MA i fjor, og da gikk jeg rundt og var livredd for å miste, før aborten ble oppdaget i uke 13-14. Jeg hadde en helt annen følelse enn jeg har denne gangen, var akkurat som kroppen visste at det var noe galt.

 

I starten av dette svangerskapet (er 11 uker i dag) var jeg veldig nervøs, men etter at jeg fikk ul i uke 7 har jeg klart å slappe helt av. Nå ser jeg bare frem mot å få gravidmage og gleder jeg meg til slutten av mars!

[LINDA***]

 

Jeg er ikke nervøs for noe som helst. Og er kjemepglad jeg har den følelsen:)

 

Det er som med fotball (eller annen idrett): Man går jo utpå for å vinne! Ikke for noe annet resultat.

 

Med litt positiv innstilling, kommer jeg forhåpentligvis gjennom dette med hell. Man får jo ikke gjort noe fra eller til. Selv om, det er jo kroppen som bestemmer.

[Gjest]

Det som skjer det skjer - prøver å tenke positivt jeg også og føler liksom at dette skal gå bra; kroppen er rolig, på en måte. Og jeg prøver å ikke analysere alt i hjel; leter ikke etter symptomer og klemmer på brystene hvert minutt!