Dere som strever med å bli gravide....

[Mamma til 2 søte jenter]

.. har dere fortalt om det til deres nærmeste familie/venner? Hvorfor/hvorfor ikke? Når gjorde dere det? Ev. hvordan var reaksjonene deres?

 

Vi har mer eller mindre prøvd i 1 år og jeg begynner å tenke at vi kanskje bør være litt åpne om det. For min del går det sterkt innpå meg hver gang mensen kommer. Og jeg tviler på at ikke mine nærmeste ser på meg at et eller annet er galt. (Har tidligere hatt psykiske problemer og i perioder føler jeg meg slik som jeg var da).

 

Takker for mange svar!

[Lone35 =0)]

Egentlig greit for noen få nære venner og familie å vite hvorfor du hopper i taket, sl¨år i bordet eller blir irritert for en filleting, i deres øyne.

Lettere å forstå når de vet hvorfor.

[mamman til gogutten]

Jeg har fortalt det til en god venninne som selv slet med å bli gravid. Ellers er det ingen vi har fortalt det til men tror nok de fleste sjønner det. Jeg er gift, har fast jobb, hus, bil... det sier seg vel selv at vi jobber med saken..

[GuttemammaTilTo]

hei!!

jeg har fortalt at vi prøver til 2 bestevenninder og lillesøsteren min. han har fortalt det til foreldrene og noen gode venner.

jeg tror at vi velger å være litt åpne om det fordi vi er generellt åpne som personer, og føler oss veldig komfortable med det=)

jeg har ikke sagt det til mine egne foreldre enda fordi jeg hadde lyst til å vente til jeg evt ble gravid (noe det ser ut til at jeg har blitt, fikk svak positiv på testen i dag!)

 

 

[Inger¸.•°´¯♥]

Hei!

Etter at vi giftet oss, ble det et enormt press (mest for meg) at vi (jeg) måtte bli gravid. Hver gang jeg traff noen i familien, så spurte de; "er du gravid nå?" Dette gikk tilslutt så hardt inn på meg, og jeg tok det som et nederlag hver gang jeg måtte svare nei, at jeg måtte sette ned foten og si at jeg hadde vanskeligheter med å bli gravid. Jeg ba dem vennligst om å slutte å mase. Jeg sa hvorfor vi slet med å få det til (pga PCO), og det forsto de, og lot meg være etter det.

 

Vi prøvde i 14 mnd før vi fikk det resultatet vi ønsket.Jeg tror det hadde gått enda lenger hvis de hadde fortsatt å mase på meg.

[Anne-B.]

Vi har nettopp begynt, men har ingen planer om å fortelle det. Senest for et par dager siden snakka jeg med svigermor, og da kom hun inn på det med at vi er jo "bare 22 og 23 og har hele livet foran dere." Så derfor orker vi ikke å si noe. Men når vi blir gravide og om man skulle komme inn på om det er planlagt eller ikke, så kommer vi til å si at det var det, så får de synes hva de vil. Våre liv, våre valg. Akkurat det der har jeg ikke lyst til å utsette, for plutselig en dag så er det kanskje ikke lenger mulig at vi kan få barn. Høres kanskje litt pessimistisk ut, men jeg velger heller å si at jeg er realist. Samboer ville i utgangspunktet vente noen år, men så har han da ombestemt seg, og det er jeg så glad for! Jeg tror det er en erfaring vi kommer til å vokse på (+pluss at min datter fra et tidligere forhold trenger småsøsken å bo sammen med til vanlig!)

 

Lykke til, Rødhette. En gang blir det deres tur!

[Mamma til 2 søte jenter]

Ja, det håper jeg også!