Fødselshistorie???

[moderen]

Hei!

Heter det det ved ks?

Forteller uansett...

Ble lagt inn på mandag 21., da det var nesten helt tomt for fostervann, og legene ikke turte å vente lenger. Fikk lungemodningssprøyte nr.1, og nr. 2 på tirsdag, samt beskjed om at jeg skulle "tas"onsdag morgen kl. 08.30... Uke 30+1...

Etter 3 netter (les: nesten 3 måneder) uten noe særlig søvn, sov jeg faktisk ganske godt den siste natten...

Så kom de hvitkledte grytidlig, jagde meg i dusjen og satte kateter. (gruet for det, men det var unødvendig...) Så bar det av gårde...

Atmosfæren på op.salen var velsignet avslappet, og takk for det. Selv om man lå der som en korsfestet forsøkskanin med ledninger alle vegne, og med 8-10 grønnkledte i aksjon og i beredskap, klarte de å unngå at man følte seg som et nummer i rekken... Spinalbedøvelsen hadde jeg også gruet for, men kjente knapt et lite stikk.

Men så... ble det guffent.. Da beina begynte å forsvinne, kom nesten panikken... Og angsten for panikken... Jeg måtte be dem flytte på beina, så jeg så det - redselen gjaldt om panikkfølelsen skulle vedvare under hele inngrepet... Vanskelig å forklare - det ga seg da beina forsvant HELT. Heldigvis.

Og så var de i gang... Vi fikk ikke med oss at Karl Teodor kom til verden ; de sprang av gårde med ham med en gang. Men det var vi forberedt på. Min kjære ble hos meg - som han sa: det er du som trenger meg nå; den lille trenger ikke at jeg springer frem og tilbake på gangen... Sant nok...

Så var det å få alt på plass og lukke - jeg hadde noen blodtrykksfall og et vanvittig trykk for brystet mens de holdt på, men fikk hjelp for alt fortløpende, og slapp å bli sendt over i full narkose.

Jeg snakket med kirurgen etterpå - hun hadde kommet rett på barnet, sa hun - det var ikke en fosterhinne å se... Kun en livmor med et barn i... Så det var nok i grevens tid!

Så oppvåkning, der jeg brukte en masse viljestyrke for å få igjen følelsen i beina fort, så jeg kunne komme derifra og opp til barnet mitt. Pappa'n forsøkte seg, men fikk beskjed om at de jobbet med ham ("åå, ja, det var den BITTELILLE; det.".. Herlig å høre for blek men fattet pappa)

Etterhvert fikk vi greie på vekten (1640g, ikke så bitteliten), og at vi kunne komme inn så snart rapport, vaktskifte osv var ferdig - HVIS det var plass til senga mi. Da klatret jeg over i en rullestol... Og så fikk vi endelig se ham!

Verdens vakreste lille gutt, som fylte ut seg selv fra øverst til nederst... Med helt normal hud - ingen skulle tro at han har ligget tørt!!!

Og det går fremover for hver dag!

 

 

[Reddik]

Gratulerer! En fantastisk god slutt på et litt trøblete svangerskap :-) Tøffe Karl Theodor har verdens tøffeste mamma og pappa og verdens tøffeste søsken :-)

 

Kos dere fremover! Vi fortsetter å heie!

 

klem

[Edelweis]

ååh.. gratulerer. jeg felte en tåre jeg, det var så rørende=) du er heldig som har fått engelen din hos deg!

[Anonym bruker]

Gratulerer så masse. Så bra at alt gikk bra til slutt. Har selv en niese som er født i uke 30, hun er nå snart 4 år og alt er kjempe bra med henne. Sønnen deres veide også 600gr mer enn henne, så jeg ønsker dere lykke til i fremtiden og kos dere masse med den nye verdensborgeren

[Gjest]

kjære moderen!

har fulgt historien din,og jeg må si: jeg beundrer deg!! viljestyrken og det å klare å holde ut.tankene har vært mange om hvordan du har klart dette.jeg vil bare si,du er en av di skjeldne.

GRATULERER så mye med den lille.han er en liten kjemper,som mamman sin.lykke til videre,og gratuler nok en gang med gullungen =0)

[monicah]

Gratulerer så mye og lykke til videre. Er virkelig glad på deres vegne. En helt utrolig reise, men heldigvis ente det bra.

Masse masse lykke til med gullgutten ;-)