Tanker tilbake på fødselsangsten og fødselen

[Froggi-Nikolai 17.11.05]

Fødte for litt over 9 mnd siden og har endelig karret meg tilbake til desse sidene for en liten oppmuntring for noen av dere. Slet mye med fødselsangst under graviditeten. Var ikke planlagt & det var rimlig dårlig timing. Oppdaget det ikke før enn i uke 17 og ble derfor kastet inn i alt sammen. Fødselsangsten utviklet seg til mareritt, total fornektelse over at jeg faktisk MÅTTE få den ungen ut på et vis og at jeg snart var halvveis. En dårlig fødselsangst-samtale på A-hus gjorde virkelig at jeg enten gråt eller fornektet hele greia. Sambo prøvde gang på gang å fortelle meg at vi faktisk måtte til sykehuset & at jeg ikke kunne gjemme meg unna & unngå å si ifra når riene først kom... Lett for han å si... Etter A-hus samtalen byttet jeg sykehus til Gjøvik. Ble en lettelse for både meg& sambo selv om det lå langt unna. Bodde hos familien min den siste mnd før jeg fødte (9 dager på overtid), mens sambo pendlet opp og ned. Slapp å tenke på fødsel der oppe og kunne ta all den tiden jeg ville å bli kjent med personalet og alt på fødeavdelingen. De var utrolig åpne og ærlige. Hadde laget ønskebrev til den store gullmedaljen & hadde med journalnotatet fra A-hus som backup. Det å bli kjent med personalet, rommet du skal føde i, ha med deg den du skal ha med på fødselen, ha ønskebrev og bli fortrolig er noe av det viktigste som finnes når man har fødselsangst. Leste uttallige bøker og så mange videoer, men det gjorde jo rett og slett saken bare verre.

 

Skulle inn på overtidstime 17 nov kl 9- 9 dager på overtid. Gikk på do kl 6 og like etterpå kom de første riene (ikke vondt). Mammaen min hadde en 48 timers fødsel med søsteren min så tenkte at dette kom til å ta lang tid. Timet dem og vekket sambo rundt 7 tiden. Dusjet og pakket sammen fødebagen. Hadde en times kjørevei så var fremme på sykehuset akkurat kl 9 Riene var fæle & klarte ikke å sitte eller å ligge, men var ikke dødsvondt i den forstand (andre ting er verre-les amming). Ble møtt av en hygglig jordmor som hadde lest gjennom alle papirene og tok ting steg for steg. Ble undersøkt- 4-5 cm rier & fikk beskjed om å puste rolig mens de tilkalte legen for epidural (sto i papirene mine at jeg skulle ha tidlig epidural for å minske smertene). Skiftet til sykehusskjorta & riene kom nonstop. De satte en kanyle i armen min for å gjøre klar til drypp i tilfelle epiduralen stoppet alt & jordmor kom på at hun burde sjekke åpningen en gang til før legen kom siden det var 25 min fra første undersøkelsen-9.5 cm. Til min store skuffelse ble det ikke tid til epidural, men jeg klarte meg jo helt greit på lystgass & isvann. Hun tok vannet- kjente ingenting, ble klippet uten bedøvelse- kjente ingenting(!!!) og revnet- kjente ingenting da heller. Gutten var ute akkurat 3 min på 10 i følge sambos klokke. Ikke lenge etter fødselen fikk jeg samtale med jordmor angående fødselsforløpet og jeg hadde virkelig blitt kvitt fødselsangsten (forhåpentligvis for godt). Tror min eneste bekymring neste gang vil bli å komme meg tidsnok til sykehuset. Fikk bare streng beskjed om å dra på første rie og ikke vente i 2 timer.

 

Amminga var et kapittel for seg selv. Dumme meg burde jo heller ha gruet meg til amminga. INGEN hadde sagt at det skulle gjøre så infernalsk vondt! Fødselen tok bare et par timer, mens ammehelvetet tok laaaaaaaaaang tid. Lillegutt bare tygget og tygget . Jeg fikk åpne sår, sopp som satte seg i dem & det var rett og slett det verste jeg noen gang har opplevd. Hadde jeg bare fått pumpe fra første stund så tror jeg ting hadde gått så mye bedre. Etter at vi kom hjem fra sykehuset kunne jeg kun pumpe, ikke amme. Han ville ikke ta puppen & jeg bare gråt av smerte under hver amming. Fikk senere beskjed at han hadde en feil i nakken (ordnet med fysio da han var 3 mnd) som gjorde at han hadde problemer med amminga + at puppene mine rett og slett ble for store for han.

 

Så alt i alt vil jeg nok si at det er helt greit at man gruer seg for fødselen og har skikkelig angst for det, men det finnes verre ting der ute. Man dør ikke i en fødsel her i Norge & ikke et eneste sekund under fødselen fikk jeg den berømte dødsangsten som "alle" skal oppleve under fødselen. Så lenge man er trygg på omgivelsene og personene rundt seg så forandrer det alt. Hadde lest all informasjon om mulige smertestillende under fødselen og det i seg selv gav en trygghet. Visste hva jeg kunne be om (eller dvs kreve) og det kan dere også! Ønsker dere alle lykke til & håper at jeg kanskje har fått ned noen ord som kan trøste eller hjelpe.

[Froggi-Nikolai 17.11.05]

Må forresten legge til at jeg var glad for at jeg fødte vanlig og ikke presset legene der til å gi meg keisersnitt. Keisersnittet kan man få uansett om noe skulle gå galt under fødselen, men om alt går greit så er det jo like greit å ikke måtte ha et stort sår på magen som gjør at man har problemer med å løfte sitt eget barn

 

Froggi

[Anonym bruker]

Takk for en innholdsrik og til dels oppmuntrende fødselshistorie! Så bra at du ble kvitt fødselsangsten din da!

 

Når jeg sier 'til dels', så er det fordi du feier over klipping og revning i èn setning.

Nå vet jeg ikke hva du var mest redd for, men for meg er det faktum at det er en mulighet for at jeg må bli KLIPPET OPP i underlivet fullstendig lammende (oi, lang setning)! I tillegg muligheten for tang. Takler ikke tanken på det. Men fint at alt gikk bra da!

[Froggi-Nikolai 17.11.05]

Vel. Jordmoren klippet meg under toppen på en av riene, og kjente derfor absolutt ingenting. Det var verst for sambo som faktisk så at hun kom med saksen. Jeg verken så ikke saksen, ikke hørte jeg eller kjente jeg den heller. Vanligvis får man bedøvelse for slikt, men hadde ærlig talt ikke tid. Hun klippet jo slik at jeg ikke skulle revne altfor mye. Lillegutt kom for fort, så hun måtte holde igjen hodet mens hun klippet. De klipper jo slik at man ikke revner ukontrollert og at man kan unngå å få store problemer med underlivet i etterkant. Sydde 7-8 sting, men det kjente jeg ingenting til (var HELT bedøvet med spray først og deretter vanlig bedøvelse slik at jeg ikke skulle kjenne stikket). Hadde legeskrekk, sykehusskrekk, sprøyteskrekk & fødselsangst. Var liveredd for å revne eller å bli klippet. Var redd for at hele fødselen skulle gjøre vondt, men kan med hånden på hjertet si at jeg hadde hatt altfor mange bekymringer på forhånd. Må si at jeg faktisk nesten ikke har kjent at jeg har hatt sting der nede (med unntatt at jeg fikk en soppinfeksjon nå med p-pillene & den satte seg i stingene- det gjorde vondt!) Så fremt du ikke har en kjapp fødsel så har som regel jordmor god til til å tøye & legge på varmebeslag. I tillegg vil hun bedøve deg skikkelig før hun klipper. Jordmoren som sydde meg brukte meget god tid & dobbeltsjekket stingene med overjordmoren. Hvis man må sy veldig mye så kan man bli lagt i narkose for å gjøre det lettere, men dette er ikke vanlig. Kunne få se på stingene mine i speil samme dag. Underlivet var opphovnet, men så alikevel nesten helt normalt ut til tross for stingene. Hele prosessen fra start til slutt høres sikkert helt absurd ut, men det var ikke verre enn et sprøytestikk. Du kan ALLTID skrive ønskene ang klipping, revning og bedøvelsesalternativer i ønskebrevet. Har du total panikk for klipping kan de som regel la deg revne, men det kan gjøre mer skade enn et lite klipp kan gjøre. Du blir godt bedøvet før du eventuelt skal ha tang. Husk at det er ikke sååååå vanlig i fødsler at de faktisk må bruke det.

Lykke til!!