nyforelsket og prøver meg på mer seriøs dialog i 35+ hihi

[lina*]

hei. helt ny her. 35+ er vel for dem som er over 35 og gravide? vel, jeg er ennå ikke gravid men har litt andre ting på hjertet...kan noen hjelpe her da? syns det er en del tull ute og går på disse sidene, men for all der, jeg er minst like tullete selv.

 

jeg har vært alene med datteren min på 10 i to år. nå er jeg forelsket, det har vart i 3 mnd. mannen er en fin mann, selvfølgelig skal dette vare livet ut og han er min sjelevenn. han har arr og sår etter samlivsbrudd, akkurat som meg og mange mange mange andre. han har en jente på 6 år. og så de gnagende spørsmålene som holder meg våken om natten og bare er ute etter å drepe forelskelsen:

 

hvordan kan jeg best introdusere datteren min?

har vi noen sjanse?

tør jeg satse på kjærlighet igjen?

er "nyfamilien" noe å satse på eller bør jeg holde meg for meg selv til prinsessen er 20?

er det skadelig for barnet mitt å vokse opp med en evt stefar?

 

er det noe som har erfaring så blir jeg veldig veldig veldig glade for svar.

 

 

hilsen fortvilete og forelskete meg.

 

 

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

HEi Lina C";).

Først vil jeg bare si en ting til deg-Gled deg over forelskelsen!

Jeg tror ikke din datter blir lykkeligere om du lever alene til du er 20,tvert i mot.Jeg tror din datter først er 100% lykkelig når mor er lykkelig.Jeg håper og tror at dere finner en fin måte å introdusere barna på.Først for hver enkelt voksen kanskje,og etter hverdt for hverandre.Jeg har ingen fasit på hvordan dette best vil fungere,men vil tro at du ved en god dialog med drømmemannen,får snakket deg frem til hva som blir den beste løsningen for dere og deres barn.Jeg er sikker på at dette skal gå bra om dere voksne legger til rette for det.Kan ikke selv gi deg andre råd enn dette,da jeg selv ikke har egen erfaring med egne barn,men etter hva jeg har sett og erfart i andre situasjoner,tror jeg ærlighet og åpenhet er det man kommer lengst med hos barna også.Jeg ønsker dere lykke til,dette er ikke noe problem,kun en utfordring!Du er hjertlig velkommen inn her hos oss på denne siden,som er en side for oss på 35+ som prøver å bli gravide.Men du er like velkommen om du er prøver eller ei.Min erfaring er at her inne er det mange flotte damer som er rike på både kunnskap og erfaring,så du får nok flere innspill her etter hvert.Klem til deg fra vilsågjerneC";)

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

*smiler*

Jeg mente selvføølgelig til hun er 20..Er litt fjern i dag ser du...Unnskyld...

[horatio]

Hei, og velkommen!

Vil bare si at jeg er enig i ay det er mye "tull" her også! Men jeg tror vi som har vært her inne lenge og sliter for å bli gravide, og mange sliter fordi de har mistet en eller mange ganger, vi trenger HUMOR for å overleve!

Så får det være opp til enhver hva mab vil lese, komentere og være med påav galskap!!!

Jeg har selv 3 store barn, og ble, (helt imot min egen plan) stupforelska for vel 10 år siden. Han var da 27 uten barn, jeg var 37 nyskilt med 3 tenåringer. Altså virket det litt håpløst liksom. Men man kan jo ikke skru av en forelskelse, og hvorfor skulle man nå det?

Jeg holdt ham unna ungene en stund, men sakte men sikkert mått han jo møte dem, siden de var en del av mitt liv. Han var temmelig usikker i begynnelsen også. Ikke lett å være 27 og bli "stefar "til 3 tenåringer. Men etter litt prøving og feiling og med tiden til hjelp har det gått over all forventning.

Jeg tror at hvis man skal være en god mor må man ha det godt selv også. Skal du forsake kjærligheten pga din datter vil ikke det være særlig sundt. Nå sier barna mine at de synes de bare er blitt beriket av enda et menneske (og en ny familie) i livene sine. De er kjempeglad i han og det er gjensidig. Husk at du ikke skal forvente å finne en ny far, men heller en kamerat og resursperson. Vi har ikke alltid hatt det lett, men jeg ville ikke vært dette foruten, og det ville ikke ungene heller!

Så nyt kjærligheten, så tror jeg veien blir til mens dere går!

[lina*]

tusen takk for fine svar begge to:0) jeg syns det hjelper med litt refleksjon. idag var jeg hos gynekolog som er en veldig fin dame og lempet av meg litt bekymringer der også, nemlig at jeg pga utdanning ikke har tid til flere barn før om fire fem år og hva om det ikke går da osv...da er jeg 35, gynekologen svarte sånn her: det skal du ikke bekymre deg for jenta mi, blir det vanskelig så blir det vanskelig dessuten er det jo bare å sette deg på litt hormoner en stund. og husk på all erfaring og ressurser voksne kvinner kan gi barna sine...................veldig nydelig sagt og fin holdning syns jeg.

 

 

ha en fin kveld alle sammen.

[horatio]

hei igjen!

Enig at det var en fin holdning, og at det ikke er nødvendig å stresse med å bli gravid. Men det er en kjennsgjerning at fruktbarheten synker, så å utsette det 4-5 år synes nå jeg er å gjøre det unødvendig vanskelig.

Jeg ville tenkt som så at utdannelse kan man ta hele livet, men barn får man ikke nødvendigvis når man ønsker, hverken med eller uten hormoner! har selv prøvd hormoner, og det er ikke bare bare.....

Men altså jeg forstår jo at du er midt oppi noe som bare du kan finne ut av selv. Bare så synd om du venter for lenge liksom!

Lykke til med dine valg, det er bare å kaste seg ut i livet!

[lina*]

god dag:0) sant dette med å kaste seg ut i livet, men litt vanskelig å våge å være modig! he he. nå tror jeg kanskje at jeg skal vente litt litt litt til med å bli gravid, prinsessessen på ti syns nok ikke ideen hadde vært strålende, he he,gliser av tanken bare. ha en fin dag novembernatt.