En liten oppdatering på det at jeg er så sliten og redd....

[susse]

På mandag tok jeg kontakt med fastlegen min. Jeg orket ikke å gå så redd hele tiden i forhold til lapen...

Slapper jo ikke av et eneste min i løpet av døgnet....

Han var utrolig forståelsesfull og brukte nesten en hel time på meg. Han tvang meg til å sette ord på hva jeg er så redd for. Vet at det er urasjonelt og at det jeg er redd for ikke vil skje men likevel klarer jeg ikke å styre redselen.Han vet hva jeg har vært igjennom tidligere.

Han spurte hva som kunne hjelpe meg under selve inngrepet hvis jeg kunne velge på øverste hylle.

Svaret ble at mamma som skal være med meg det dagen (min mann jobber offshore og er dessverre på jobb) kan være med under hele inngrepet. På den måten vil jeg føle at hun kan ta over den kontrollen jeg er så redd jeg mister når jeg går inn i narkose.

Han sa at det burde egentlig ikke være noe problem og at jeg skulle ringe riksen og spørre.

Så i dag tok jeg mot til meg og ringte. Snakket med en eller annen dame som mente at det var ikke mulig... Snakk om å gå fra håp til fult stress igjen. Men hun lovet meg at hun skulle snakke med den legen som har bestemt at jeg skal til lap og at denne legen skal ringe meg.

Så kanskje det fortsatt er håp for å få hjelp til å slappe litt av hvis jeg får forklart hvor ekstremt vanskelig dette er til gyn.

 

Bare en liten oppdatering på sytingen min

[hjemmekanskje???]

Hei Susse!!

 

Sender deg en trøsteklem jeg ) Syns du kan være stolt av deg selv som har tatt tak i problemet, flott!!!!

 

Håper det ordner seg slik at du kan få sove og slappe av litt igjen....

Ønsker deg lykke til )

[*Babylengsel*]

 

Så sterk du er som står på å prøver å fikse denne redselen !

 

Håper virkelig mamman din får sitte innpå operasjons stua:-)

 

Mange trøste klemmer....jeg er også sånn at jeg er veldig redd for enkelte ting,så jeg vet at du har det tøfft.

 

 

 

 

 

 

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Så fint at du oppdaterer oss om hvordan det går med deg! Synes i grunn du er veldig tøff jeg som faktisk prøver å gjøre noe med problemet som du har valgt å møte i stedet for å bare rømme unna!!!!!!!

Jeg er veldig stolt av deg!

Det er heldigvis mye mer forståelse i helsevesenet nå for tiden om det å ha angst. Da er det litt letter for deg å snakke om det også!

Ønsker deg i alle fall all mulig lykke til Susse!

Dette klarer du!

Stor klem

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg synes det var kjempebra at du gikk til legen din og fikk snakka med ham. Så flott st han tok seg tid :-) Jeg håper du får ordnet det slik at du får ta med din mor inn. Slik at du føler deg tryggere. Jeg tror nok når han hører din historie så vil han sikkert komme med en løsning som passer alle. Masse lykke til med det!

 

KLem!

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Kjempebra jobba, Susse! Jeg håper du får ha med moren din. Stor klem fra

[susse]

Vel det var det.....

Gyn fra riksen ringte i dag. Hun var koselig men sa likevel at de ikke under noen omstendigheter lar pårørende være tilstede under operasjonen. Mamma får faktisk ikke være der helt til jeg sovner engang.

Så det var det håpet om at det fantes noe som kunne hjelpe meg fram til 12 sep.....

Nå er jeg sliten, uttafor, kvalm og fryser...

Har ingen ide om hvordan jeg skal klare å sette det ene beinet forran det andre for å komme meg igjennom dagene fram til operasjonen.

 

Men takk for støtten jenter!

 

Klem

[Gjest]

Du er utrolig tøff som har tatt tak i dette, det skal du ha:o) Ville det hjulpet deg og få snakke med de som skal ta vare på deg under operasjonen/narkosen? Det er jo de som ivaretar dine behov når du selv ikke har kontrollen. Bare og få se og snakke med de på forhånd....kunne det hjulpet deg? Det burde hvertfall latt seg ordne om det er ønskelig.

 

Og tenk så deilig det kommer til og bli når lapen er vel overstått:o) Tenk om dette kan hjelpe deg til og få en liten spire:o) Sender masse positive tanker din vei:o) Dette klarer du!!!!!!!!

[susse]

Føler meg ikke så veldig tøff akkurat nå. Jeg kan høyst sansynelig få snakke litt med anestesisykepleier før operasjonen. Men det er jo dessverre ikke garantert at jeg vil få tillit til h*n på den korte tiden.

Akkurat nå føles det nesten bedre om jeg hadde vist at det var dagen de skulle mate meg til haiene.....

Hadde jeg vist at det var garantert at dette ville føre til at jeg blir gravid skulle jeg kanskje ha taklet det bedre. Men man har jo inge garanti at selv ass befruktning vil gjøre suse.....

Så akkurat nå føles det virkelig ikke verdt det. Men jeg kommer til å gjennomføre det uansett. Om det så er det siste jeg gjør. Noen det føles ut som nå...

Tårene sitter løst, kvalmen langt oppe i halsen... Men men... bare noen timer igjenn nå så er det en ny dag og en dag mindre å grue seg

[Gjest]

Jeg tenkte du kanskje kunne få snakke med en pleier på sykehuset allerede nå. Det burde da så absolutt la seg gjøre når man har det slik som du har det nå. Dette er nok ikke første gangen de treffer noen som gruer seg slik. Er det noen ting du kan tenke deg som kan hjelpe deg uten om og ha moren din der sammen med deg (siden du ikke fikk det...).

 

Du har ingen garantier, nei for at det vil funke, men tenk om det gjør det. Det er derfor du har tenkt til og gjennomføre det:o) Dette blir og gå kjempebra!! Håper du har noen sammen med deg nå som bare kan holde rundt deg, og ta godt vare på deg i denne grusomme ventetiden, og som du sier; imorgen er en ny dag og en dag mindre og grue seg på.

 

Klem

[krysser fingre og tær!]

 

Forstår ikke det med at du ikke kan ha med mamma`n din jeg. Trodde barn fikk ha med seg en av foreldrene til man sovna. Jeg fikk narkose når jeg var liten, og da var mamma der når jeg sovna og når jeg våkna. Forstår at man ikke kan være med under selve inngrepet, men hvilken skade kan det ta at mamma`n din holder deg i handa noen minutter mer enn normalt? Jeg synes dette var en dårlig imøtekommelse av sykehuset!

 

Uff, jeg har virkelig vondt av deg susse! Denne angsten din virker bare helt forferdelig å ha. Kunne så ønske at det fantes noen enkel løsning for deg...

 

Klem fra

[susse]

Det er vanlig at man gjør dette med barn. Og det finnes faktisk ingen faglig grunn til at man kan gjør dette med voksne også. Men som de sa de bare gjør det ikke. Så det var tydeligvis ingen vits i å diskutere noe som helst. Når det gjelder noen å prate med som kontakt fra nå til jeg skal inn er heller ikke mulig. Jeg spurte nemlig om det når jeg snakket med koordinatoren i går. Det er ikke satt opp hvem som skal gjøre hva ved operasjonen enda. Så jeg er dessverre tom for ideer for hva jeg kan gjøre.

Har min mann her men han reiser på jobb til uka og blir da borte til nesten en uke etter operasjonen.

[krysser fingre og tær!]

 

Men du er jo som et lite redd barn i denne situasjonen!!!! Fikk lyst til å troppe opp på sykehuset og insistere på å få følge deg selv!

 

Og så fryktelig dumt at mannen din må reise fra deg akkuratt nå som du trenger han mest da!

 

Hva med å få en psykolog-time der du kan få forklart saken grundig slik at psykologen kan skrive en henvisning til sykehuset med krav om følge?

[susse]

Det var forsåvidt en god ide men tiden er nok rett og slett for knapp. Først må jeg da til fastlegen som deretter må henvise meg til psykolog og der er det alltid ventetid. Så dessverre går nok ikke det heller. Er nok dessverre redd for at det ikke er noen ting jeg kan gjøre i forhold til dette.

Er veldig langt nede akkurat nå men forhåpentligvis kommer det seg litt etterhvert som dagene går.....

 

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei Susse, tror du at fastlegen din kunne ha skrevet en anmodning der har forklarte din situasjon?

 

Når jeg var så redd på lap´en så kom anestesilegen ut for å snakke med meg, han var veldig forståelsesfull. Men du har rett i at man ikke får så mye tid til å etablere tillit.

 

Uff, jeg skulle virkelig ønske dette løste seg for deg!

 

En kjempeklem fra meg.

[Kick80]

Først av alt så synes jeg du er tøff som prøver å kreve litt av sykehuset, og jeg synes det er veldig synd at du ikke når frem.

 

Jeg var også veldig redd for min lap. Jeg har ikke vært utsatt for overgrep, men det er en del andre ting som gjorde at jeg gruet meg mer enn kanskje mange andre gjør. Jeg var også veldig redd for å miste kontrollen. Det som hjalp meg var at mannen min satt på sykehuset og ventet på meg hele tida. Jeg visste at han satt der, og det gjorde at det føltes tryggere. (Det vil føles bra for deg at mora di er i nærheten, selv om hun ikke får bli med inn. Når du våkner kan hun komme inn til deg.) I tillegg er de som jobber på Riksen veldig snille og forståelsesfulle. Du burde forresten ringe og be om å bli tatt inn som første pasient på morgenen, for da slipper du å måtte vente og grue deg i flere timer. Jeg gjorde det, og fikk beskjed om at det kunne de ikke love, og at alle ville inn først osv. Men jeg ble faktisk tatt inn først, så det hjalp sikkert at jeg ringte. Når du kommer inn kan du be om at en av sykepleierne skal følge deg hele veien. De holder i hånda og trøster hvis du vil det. Men la dem være klar over at du er redd. Da tar de hensyn. De starter heller ikke narkosen før du sier at det er greit. Prøv å ha noe du kan glede deg til etterpå, at du skal kjøpe deg noe du har lyst på, eller gjøre noe gøy. Det høres kanskje banalt ut, men det kan hjelpe litt å ha noe fint å fokusere på og konsentrere seg om når du skal inn, sånn at ikke hodet ditt er fylt med bare negative tanker.

 

Jeg vet at det kanskje ikke hjelper så mye, for slik angst sitter dypt, men det er virkelig ingen ting å grue seg til. Jeg følte etterpå at "dette var jo ikke så farlig." Gruingen i forkant er mye verre enn selve lap-dagen. Men bare ta det med ro. De er veldig profesjonelle, og de gjør alt de kan for å ta vare på deg.

 

Lykke til og mange klemmer!

[lengsle]

Hei Susse!

Jeg må bare fortelle noe. Du vet jeg fortalte at jeg var så redd at de ikke kunne gjøre den hydropertubasjonen på meg? Grunnen til at de skulle gjøre det var for å se om egglederne var i orden. Men det jeg vil si deg: De kutter det ut. De sa at dersom jeg var for redd, så skal de bare gå videre til neste steg. Så nå har jeg begynt på puregonsprøyter og skal insemineres!

Er det noe de kunne gjort med deg også, bare gått til neste steg mener jeg?

[susse]

Takk for at du tenker på meg!

Har snakket med gyn på riksen og hun sa at jeg kunne selvfølgelig velge å ta hsg røntgen privat. Problemet er at de da ikke vil kunne se alt de vil se etter. Og skulle det være noe er det ingenting de kan gjøre. Da må man uansett ta lap. Så derfor bestemte jeg meg for at det var like greit å ta lap med en gang. Bli ferdig med det for å så komme videre til neste steg.

Forstod det som at det var ut i fra hva de finner/ikke finner at de kan bestemme om det blir prøverør eller inseminering.

Så jeg føler vel egentlig at det ikke er noe reell vei utenom.

Så jeg prøver å puste så godt jeg kan om dagen, og håper på det beste.

Men takk igjen for at du tenkte på meg

 

Klem

[limababy]

Stakkar stakkar deg!!! Dette er jo helt uhørt! For et helsevesen man noen ganger skal måtte forholde seg til, prinsipper og tullball. Burde ikke folk i helsevesenet vite at psyke også er helse.?? Kjenner jeg blir skikkelig forbanna på dine vegne,-

 

all lykke til til deg!!

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg skal ta hsg privat hvis jeg ikke blir gravid etter at mannen er behandla. Gyn foreslo lap men da jeg sa jeg ikke ville sa han at hsg med ultrally var likså bra, og at jeg kan ta det der på volvat...har ikke hørt at det ikke er lurt å gjøre det privat...? Og på hausken sa de det samme, hvis jeg gjør utredningen der får jeg med papirene mine hvis jeg vil behandles i det offentlige hvis de finner noe...

[kirsty*2barnsmamma]

Trykte på lagre før jeg var ferdig...

 

Men uansett synes jeg du er kjempesterk som fremdeles vil ta inngrepet selv om du er så redd. Har tenkt masse på deg i det siste og gleder meg til du lykkelig legger inn innlegg her om at det er overstårr, alt gikk helt fint og at du kan se fremover igjen!

 

Masse klemmer!!!

[susse]

Jeg har sikkert ordlagt meg litt klønete. For det var ikke noe negativt med å ta hsg røntgen privat gyn på riksen mente. Men så vidt jeg har forstått er det i mitt tilfelle veldig stor mulighet for at jeg på et tidspunkt vil ende opp med lap uansett siden det er store muligheter for at jeg kan ha mye arrvev etter operasjonen jeg hadde som liten. Og så vidt jeg har forstått vil de ikke kunne se dette på hsg. Hvis jeg har det bør de vist uansett fjerne det for å hjelpe meg til å kunne få optimale forhold når vi starter på ass.befruktning.

Så det er vel dette som gjør at jeg føler at jeg ikke har noe valg. Like greit å ta det j..... med en gang, så slipper vi også at det første forsøket blir utsatt forde de må undersøke mer.

 

Det er godt å se at det er folk her inn som tenker så mye på meg.

Jeg sliter fortsatt enormt. Sover lite og dårlig og nakken min er mer forknytt en noen gang. Var hos fysio på torsdag og hun fant mange nye (!) knuter rundt skulderbladene.

Men men.. nå er det bare i dag og i morgen igjen så er dagen der.

Jeg skal være med hjem til mamma på tirsdag og overnatte til onsdag. Det er første gang på mange år at det er mamma som bestemmer hva jeg skal gjøre

Hun sa "du får rett og slett ikke lov til å være alene den første natten så du sover hos oss ! Ferdig arbeid!"

Litt rart å oppleve som voksen... men samtidig utrolig deilig.

 

Tusen takk for at dere er her!

Klem

[kirsty*2barnsmamma]

Ja jeg misforstod litt... :-)

 

Det var bra mor di tok kontroll der ja. Tenker det skal bli godt å være "hjemme" den natten. Jeg gleder meg sånn til du har fått dette overstått. Tenker masse på deg!!!!!

 

Stooor klem!!