Krangler dere med mannen?

[snøfilla - mamma til 2]

Uff - meg og mannen krangler så mye om dagen. Jeg synes jeg må gjøre "alt" i forhold til Riksen og forsøkene vi har vært igjennom, mens han bare tusler etter som en grå skygge og håper det beste. Synes han har for lite støtte og trygghet å gi meg. Hvis jeg gir uttrykk for at barnløsheten er sår og lei og vond så ender vi alltid opp med at jeg må trøste ham i steden for omvendt. Føler at jeg må være den tøffe og sterke, nesten som om jeg er mannen i forholdet...

 

Merker at jeg kan bli skikkelig bitchy og slår ham under beltestedet. Ikke veldig snilt gjort, men det er akkurat som om jeg ikke har styring over meg selv. Hormonell? Ja, sikkert! Men det er vondt å ha det sånn - både for meg og det stakkars mannen min.

 

Synes jeg leser så mye om at "barnløshetene bandt oss sammen og gav nærehet og fellesskapsfølelse i forholdet", men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Hvordan er det hos dere?

 

 

[finetine]

Vi også kranglet en del, spesielt i starten hvor jeg også følte at det var jeg som hele tiden sto på og oppsøkte informasjon. Alt sto liksom på meg og dette ble til tider et stort ansvar. Samtidig fortalte samboeren min at han syns det var vanskelig å ta en telefon til St.Olavs, det var jo jeg som kjente det på kroppen med behandlinger ol og som visste hva jeg skulle spørre om. Vet ikke helt, men tror kanskje at det ligger mer naturlig for jenter å være den som oppsøker info, tar alle telefoner ol om det er til assistert befruktning, ferieplanlegging osv. Vi vil gjerne vite alle deler av en prosess, mens guttene ofte er fornøyde bare man når målet.

Tror egentlig at det er like normalt at man krangler mye,som at det binder en tettere sammen. Det er jo en kjempebelastning for forholdet. Men tenk så godt rustet dere står den gangen dere får et barn, når dere har kommet dere gjennom en så vond tid som dette vil dere kunne klare mange "kriser" i et forhold:o). Har faktisk lest et sted at de som aldri har kranglet før de får barn ofte får det kjempevanskelig fordi de ikke har noen strategier for hvordan de skal krangle. Da har vi jo god trening ikke sant?!

Jeg har flere ganger tenkt at vi kanskje skulle gå på " Jeg og du og vi to kurs" som handler nettopp om hvordan man skal krangle på en god måte og hvordan man blir flinkere til å lytte til hverandre. Det er jo ofte lurt å gjøre noe sånn når man fortsatt har masse kjærlighet i behold:o).

Håper du fikk noe ut av dette, dere er ihvertfall ikke alene om å krangle det er jeg sikker på!

Oppmuntringsklem sendes til deg

[UngVoksen-over termin]

Hmmm... ingen som svarer her..?

 

Vel.. vi krangler ikke... men jeg er akkurat ferdig å stikke. Kjempe hormonell, og er frustrert og begynte å gråte i forgårs. Han støtter meg og er sååå snill. Men klart han blir fortvilet over mine små utbrudd.... Kjenner meg ikke helt igjen - og forstår at det er hormonene.

Og dere som har forsøkt og ikke fått det til - skjønner jo at det sliter på hos dere... Han er mann, og menn er litt anderledes enn oss... de har evnen til å stenge ting ute - og fortsette med livet sitt.. heldigvis.. :-) Om bare vi var slik også? :-) Jeg prøver å leve etter : har man ikke noe positivt å si - så hold munn... da blir det i allefall ikke diskusjoner av det :-) Vi kvinner kan jo kanskje bli litt stygg av og til, uten å ville det?

 

Opp med humøret snøfilla - og tenk at siden det er din kropp - er det kanskje mest naturlig at det er du som har kontakt med Riksen. Jeg er den som har kontakt med vår klinikk.

 

Kanskje dere ikke skal snakke så mye mer om det - f. eks på en uke? Menn har en tendens til å bli maktesløs og litt lei - føler det som kritikk når de ikke strekker til - ikke kan løse problemet...

 

Selv skal jeg ta ut egg i morgen tidlig :-) Satte modningssprøyten i går kveld. Insetting på lørdag! :-) Og min mann er helt i 100! :-)

 

Gleder oss!! :-)

[*Lenn* :-))]

Huff dette var leit å lese snøfilla....

Det er sant som du sier om at det kan være hormoner.... Og hormoner som er på vei ut av kroppen er nesten enda verre...... (*sukk*)

 

Denne setningen om at "Barnløsheten bandt oss sammen" er jeg både enig og strengt uenig i.

Jeg og samboer har vært veldig harmoniske i deler av prøverørstiden. Vi snakker en del, og har prøver å støtte meg (av og til er det bare ikke nok...) Likevel har denne tiden vært preget av usikkerhet og følelsen av å være annerledes enn andre par... Det å slite har preget hverdagen vår lenge.....

 

Vi har et flott forhold. Har vært gjennom veldig mange tøffe tak i de 5 årene vi har vært sammen.Men vi er veldig knyttet.

Likevel ser jeg at forholdet vårt er annerledes nå enn før vi begynte å prøve på søsken til sønnen vår..... Ser det vel helst på sexlivet....

Det er ikke sånn det var i det hele tatt, og selv om det kommer opp som tema i blant, blir det liksom ikke "tatt tak i" av noen av oss.

 

Vi har mye mindre sex nå enn vi har hatt før. Vet ikke om det er fordi vi er lei av denne "tvangsprøvingen" eller hva det er.... Dette har ført til forskjellige tanker, sikkert for oss begge.... Er jeg ikke fin nok lenger, har han ikke lyst på meg osv...men dette sier han ikke stemmer...

 

Dessuten har jeg vært veldig sliten (nå skal vi ha 4.forsøk siden desember..) og vi har forskjellig døgnrytme.....Jeg må nesten komme meg i seng ved 23-tiden, hvis ikke dagen derpå skal bli ødelagt..

Han kan sitte oppe til kl.01 uten problemer, og er lys våken kl.23....

Med et barn på 4,5 og en "stesønn" på 13 blir det veldig få "sprell" i hverdagen.... Vil ikke "planlegge" de kveldene vi har sex heller....

"Gidder du å legge deg sammen med meg i kveld, for jeg har nemlig lyst på sex" ha ha ha ha ha ha ha ha......... ;o)

 

Men over til deg.....

Ser jo at du sliter med det at noe er forandret ifht barnløsheten....

Vondt at det skal bli krangel ut av det.

Eneste jeg kan anbefale er å ta tak i det og vær ærlige og åpne om hva dere føler rundt hele greia. Kanskje dere begge klarer å vise mer forståelse rundt den andres følelser etter å få alle kort på bordet...? Er det noe dere kan forandre på...?

Det med oss damer er at vi er for lite flinke å stille krav... Vi bare håper at mannen skal være tankeleser, men det er de ikke ) Dessverre!

Fortell ham akkurat hvordan du har det. Hvordan dette styrer kroppen vår (for JA det er vår kropp det går hardest ut over - ikke mannens...)

NB. Ta det opp når dere er opplagte og blide.... Det verste man kan gjøre er å ta opp sånne tema under sterk irritasjon.... Det bare MÅ bli krangel......

 

Husk at dere begge er igjennom en vond tid nå....prøv å ikke være "to skip som møtes i natten" hvis du forstår..... At dere sørger på hver deres sted, som ender med sammenstøt og vonde ord.....

Tenk tilbake på hvordan dere hadde det før prøvingen begynte...... Snakk om det..... Fokuser på at dette skal dere tilbake til.......

 

Dette ble mye rot tror jeg ) Men håper det ordner seg og at dere får en hverdag med litt mer harmoni......

Tenker på deg!

 

Klem fra

[*Lenn* :-))]

Herregud!!!

Typisk meg at det skal bli så jæ..... langt!!!!!

Sovna du....? ;o)

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Kjæreste Snøfilla,

 

VI hadde en skikkelig nedtur i sommer, det var tøft, men vi har hatt det fantastisk fint etterpå - selv om jeg ikke er gravid ennå.

Jeg forstod etterpå at jeg var deprimert, har jo vært deppa tidligere men ikke sånn. Jeg villa at han skulle være der og dra meg opp hjelpe meg videre fra den utrolige triste og mørke og kjedelige hverdagen. han skjønnte det ikke, hadde aldri opplevd meg så uselvstendig, og i tillegg var han også lei seg. Vi klarte heldigvis å komme oss ut av det, men vi bestemte oss at hvis det skjer igjen ved evt. neste mislykkede forsøk skulle vi gå til psykolog, det er en som har spesialisert seg på barnløse par, og sukseen for å lykkes er faktisk mye høyere (forskning sier det) når man har fått jobbet igjennom all skuffelsen og begynner å kjennet på håpet og lykken igjen.

TIngen er at hvis dere kommer igjennom det så blir forholdet sterkere, men det er slik kjære snøfilla vi går igjennom en stor sorg, og for hver gang hjelpen ikke nytter blir sorgen større og håpet mindre. Det er helt normalt og bli deprimert, men jeg vil råde dere begge finn en psykolog som har peiling, og ta et par timer, det er ingen skam og få hjelp. som jeg sa til en venninne her som også sliter, når idrettsfolk går til psykolog for å få bedre resultater hvorfor burde ikke vi kunne gjøre det også når vi går igjennom dette maratonløpet.

Forhåpentligvis finner dere lykken igjen - med eller uten barn.

Mange klemmer.

[elly belly]

Jeg nikket bekreftene på alle innleggene nedover her og alt er veldig gjenkjennende. Det ett år siden vi først bestemte oss for å søke hjelp, og det var samboeren min som pushet på og fikk meg til å ta kontakt med spesialist. Siden det er jeg som er problemet til vår barnløshet, *svelg* følte/føler jeg at det var og er min hovedoppgave å følge opp og ringe. Mulig det ikke burde være sånn. Kanskje skulle vi begge ta like mye ansvar i dette og ringe hver vår gang, men jeg kjenner en slags skyld for at jeg ikke kan gi oss barn og tar vel derfor på meg den rollen. Jeg tror at han føler det er mest naturlig at jeg ringer mht. at det er min kropp det handler mest om. Han leverer "bare" gullet sitt i en kopp - og da er han ferdig.

 

Det har vært noen krangler som har blitt trigget av lengselen etter et barn. Påkjenningen av å vente i usikkerhet, turbo-hormoner og en MA gjør til at jeg kan føle meg mislykket til tider, og da blir jeg i krigshumør. Og man lar det jo gå utover den som står seg nærmest. Og ofte er det for å lette på trykket og ikke en ihugga diskusjon. Vi har aldri en større diskusjon/krangel enn at vi ordner opp og gir hverandre en klem. Så stort sett synes jeg vi har klart å støtte oss på hverandre veldig bra. Jeg føler at forholdet vårt har blitt mye sterkere i det siste året og at vi vet mer hva vi står for og hva vi tåler.

 

Klem fra

[snøfilla - mamma til 2]

Takk for mange kloke ord alle sammen:-)

 

I går var det en bagatell som utløste 2 1/2 time med hyling, skriking, snørr & tårer... Kan ikke ha det sånn i lengden! Jeg skjønner jo at han ikke kan ringe Riksen i tide og utide, men jeg føler meg ganske alene om dette like vel. I og med at det er mine egg som er årsaken til at vi ikke blir gravide sliter jeg selvfølgelig med selvfølelsen. Om drøye 5 år er jeg 40 og da er prøvinga over for min del. Da er mannen min bare 34 år og han kan fint skille seg fra meg, møte ei yngre jente, gjøre henne gravid og leve lykkelig resten av sine dager. Snipp-snapp-snute, så var snøfilla-eventyret ute, mens mannen hennes vandrer videre som glad & stolt nybakt pappa... Jeg HATER den tanken!

 

Jeg har overhode ingen grunn til å ikke stole på mannen min, eller tro at han vil gå fra meg. Vi har vært sammen i 5 år og gift i 3 av dem, og han har ingen svin på skogen. Men fordi han er yngre og det fysiske problemet ligger hos meg, føler jeg ikke at vi er likestilt - alt hviler liksom på mine skuldre. Jeg har fortalt ham at jeg føler dette og at jeg er redd for framtiden, men da blir han bare helt uttafor og taus. Jeg HATER tausheten hans, selv om jeg vet at det helt vanlig at menn er sånn.

 

Liker tanket på å få proff. hjelp. Som sailor sier så er det viktig å være psykisk på høyden når kroppen får så mye hormonell juling. Kanskje jeg skal be om en time hos fastlegen, som kan henvise oss videre til en terapaut. Skal lufte ideen for mannen min og høre hva han sier. Vi bør jo være enige om det, hvis ikke er poenget borte.

 

Takk igjen jenter - dere er fantastiske:-)

 

Klemmmmmmmm

[snøfilla - mamma til 2]

Bare hyggelig - jeg sovnet IKKE!

 

Klem

[elly belly]

Det er nesten 5 års aldersforskjell mellom meg og samboeren min også. Han 29 og jeg 33 - snart 34. Kan ikke hjelpe for at jeg blir grepet av litt panikk noen ganger og føler at tiden renner ut for meg. Men jeg er ikke truet av at han er yngre enn meg og kan stikke av med noen andre hvis dette ikke går. Jeg skjønner tankegangen, men det er så liten vits i å bruke (negativ) energi på å se for seg et fiktivt scenario. Kanskje du heller skulle bruke mer tid på å se hva dere har sammen. :-) Han giftet seg med deg fordi han elsker deg betingelsesløst og han går gjennom den samme frustrasjonen som deg akkurat nå. Som Lenn sa lenger oppi her....: Ikke sørg hver for dere, men heller støtt opp hverandre. Kanskje sier du ting som sårer han fordi du vil se en reaksjon - en handling. Men vit at han er like mye rammet av barnløsheten som du er og at dere må prøve å støtte hverandre. Vi har alle forskjellige måter å takle ting på, og det er mulig han sliter med å vise dem nå. Han er mannen og skal liksom være sterkest... Noe som kan være en byrde når han trenger å være liten.

 

Mulig dette var klønete sagt, men jeg håper du forstår litt hvor jeg vil... Du skal vite at du ikke er alene med tankene dine... <3

 

Nok en klem fra

[Lillemor ♫]

Hei. Følte for å skrive noen ord her.

Oss kvinner er veldig flinke til en ting; nemlig å tro at mannen har den evnen til å lese tankene våre. Det kan de ikke, de tar heller ikke hint, vi må derfor bli flinkere å fortelle dem i klartekst hva vi mener og føler.

 

Det blir ofte kvinnen som blir satt i sentrum i en ivf/ icsi prosess. Det viktigste mannen skal gjøre er å levere sperm. Når han har gjort kan han i teorien dra sin vei. Men han ønsker jo å stå mer i sentrum han og, ta del i dette. Det er vi kvinner som sprayer, og stikker, reiser på ultralyd. Det er vi som får det meste av oppmerksomheten rettet mot oss fra sykehuset, og fra andre i forbindelse med disse forsøkene.

Jeg har alltid reist alene på ul, synes det er greit. Ser jo på venterommet at det er mange menner som er med. Antydet en dag overfor min mann om at det hadde vært kjekt om han hadde vært med. Du har aldri sagt at du vil ha meg med. Vil du det???? Det var jo akkurat, jeg vil egentlig ikke det. Men det hadde likevel vært kjekt, for da blir han involvert på en helt annen måte.

 

Men det var litt på siden. Vi jobber mot et felles mål, og takene underveis er tøffe. Tiden etterpå er gevinsten. Da er det minst like viktig å ha ham der.

 

Hold ut jenter.

 

 

[cowgirl_in_katmandu]

ville bare legge til at det nok er veldig greit å si at "barnløsheten knyttet oss sterkere sammen" når man vel har kommet seg ut på andre siden,og har lykkes...tror du ikke?

[Gjest]

Nikker bare bekreftende til det meste som er skrevet her.. Vi har slitt, masse!! Jeg har følt at han vil ha barn mer enn hva jeg vil, at kroppen min liksom bare er på utlån for at han skal få oppfylt sine drømmer..(selv om jeg ønsker meg et barn til så inderlig)Urettferdig at jeg må kjenne all smerten på kroppen,føles det som.. Selv om han lider i stillhet...

Føler på smerten ved å ønske dette så sterkt,at det blir overveldende,det styres av prøveperioder(til tross for tette eggledere, man kan jo håpe ikke sant???,snørr og tårer, småkrangler,ventetid som begynner å bli lengre enn lengst.Leger som propper meg full av medesiner, jeg blir hormonell og rappkjefta, oppfarende og til tider uspiselig..

Så sitter jeg der med mine tanker,føler at jeg er roten til alt vondt..

Hadde bare jeg kunnet få barn på naturlig vis så hadde han sluppet dette styret..

Er også redd for at han finner seg ei ny, selv om jeg vet at det er bare spinn fra min side.....Tankene er der og det sårer meg at jeg kan tenke noe sånt om han jeg elsker så høyt..

 

Masse trist... men så har vi stunder der livet er perfekt, kunne ikke blitt bedre liksom..

 

Jeg tror nok jeg sier meg enig i det Tirill sier. Barnløsheten knytter oss sterkere sammen , når man har lyktes!!

 

 

 

[Rolin]

Trist å se at vi må slite med dette i tillegg til alt det andre vi sliter med...

 

Jeg krangler ikke med mannen min, men balansen er ikke helt bra likevel. Jeg har det akkurat som deg, der det er jeg som må gjøre det meste, og om en kontroll kommer på en dag han plutselig får et møte, selv om vi har avtalt først, velger han jobb!!! Helt ufattelig.

 

Virker som han tar avstand for noe han er redd for, for det betyr så mye for meg at han er redd for å si for mye eller...jeg vet ikke. Men han trenger jo ikke si så mye, bare være der, være deltagende, og holde rundt meg, og klemme meg og stryke meg litt over magen kanskje...

 

Ikke enkelt dette her...Menn og kvinner er å bli forskjellige og tankemessig skulle man tro vi tilhørte hver vår planet!