Orker ikke meg selv lenger...

[Anonym bruker]

Makter det ikkelenger....

har slanket meg fra 111 til 104 fra jul, men så gikk jeg opp igjen til 107, så begynte jeg på suppedietten i ren frustrasjon, og gikk ned til 104 kg.

Men så la jeg dem på meg igjen......og nå spiser jeg det meste jeg kommer over.

Jeg orker ikke meg selv og jeg trøstespiser.....

Jeg må komme ut av denne vonde sirkelen....jeg er ekkel, feit og vemmelig, men jeg fortsetter å spise.

Jeg kjenner valken på magen henger over buksa og vil spy.

[Mockanin]

Kjære deg

Jeg skjønner utrolig godt hvordan du har det. Men husk, det er som regel ingen andre enn deg selv som har de sterke følelsene for deg som det du har nå.

Man kan si hva man vil om suppekurer og andre kurer, men det det meste handler om er en total livstilsendring. Du må ta kontrollen over livet ditt, ikke la maten, snopet og uvanene dine styre deg.

 

På det meste veide jeg 142 kg. Da var jeg høygravid og følte meg ekkel og motbydelig. Etter fødselen ønsket jeg selvsagt å gå ned i vekt og forsøkte xenical. Det var ikke noe for meg. MEN nå skal det jo også sies at jeg ikke var riktig motivert. Var så vanskelig å se resten av familien proppe i seg det jeg selv hadde SÅ lyst på. Ga opp til slutt.

Jeg liker å tenke på 7.juni som den dagen jeg tok grep om livet mitt og virkelig tok tak i uvanene mine. Den dagen kom jeg ut fra legen med resept på reductil. Vekta viste da 132 kg. Desverre kunne jeg ikke bruke dem så lenge pga. problemer med leveren. Jeg gikk ned noen kg. på dem og var ordentlig frustrert fordi jeg måtte slutte. Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare uten dem. Nå har jeg gått ned 17 kg. Og skal ned masse mere. Lett er det ikke. Men det hjelper utrolig mye at jeg har en mann som også slanker seg på samme måten som meg. 11 åringen er informert og gjør så godt han kan for ikke å friste oss. Dvs. at han passer på snopet sitt, men gir mor en bitte liten smakebit dersom hun blir for pågående.

 

Min erfaring i den prosessen jeg har vært gjennom nå er at for meg har det bla. vært snakk om årevis med uvaner som må brytes. Som feks. når jeg leser bok eller ser en film så var det altid noe å knaske på før. Det var en uvane som var vanskelig å bryte.

 

Vi spiser sunnt. Har meldt oss inn i vektklubb.no og fått mange overraskelser over ting vi trodde var sunne.

 

Jeg har lagd meg en nettsiden som omhandler dette med vektnedgangen min. Kanskje du vil ta en titt der. Om du ønsker det kan du legge igjen mailadresse her eller der, så kan jeg forsøke å motivere deg litt gjennom mail.

Husk at selv om jeg ikke har kommet ned til den vekten du er på nå, så kjenner jeg de følelsene du har.

 

Stå på, ta kontroll over livet ditt og ikke la mat, snop og uvaner bestemme for deg..

 

nettsiden min er www.nedivekt.piczo.com

 

klem

[*Mustang Sally*]

Huff, jeg kjenner igjen følelsen:-(

 

At mat kan ha så stor innvirkning på livet vårt er helt utrolig. Vekta tar overhånd og en føler en ikke er verdt noe. MEN, jeg skal si deg en ting. Du er like mye verdt om du veier 200, 100 eller 50 kg. Du har fortsatt den personligheten samme hva vekta sier.

Har du en mann som støtter deg? eller andre i familien? venner? Det er viktig å ha noen å prate med. Hvis du ikke har det så sett deg ned å skriv et brev. Bare for å få ut tankene dine. Ikke bra å sitte med dem alene.

 

Motivasjonen min for å gå ned var litt forskjellig. Men jeg ville at sønnen min skulle få oppleve moren som en glad og utadvent jente som jeg er. Jeg vil også prøve å få et barn til om en ikke så lang tid, og da ville jeg gå ned for å ikke skade meg selv og barnet med overvekt i graviditeten. Jeg vil også gjøre det for MEG SELV. og for samboeren min.

 

Jeg har alltid vært litt for stor, ikke mye, men overvektig. Har sliti med spisevegring og klart å komme meg unna den onde sirkelen. Jeg har vel prøvd alt som er av dietter, men sykehusdietten traff blink hos meg. Skal jeg telle kalorier blir jeg helt tullerusk. Da blir jeg sykelig. Nå prøver jeg sakte, men sikkert å legge om sykehusdietten til et sunnere kosthold. Sånn at jeg kan spise "MAT" igjen hehe.... men det er ikke lett. Nå har vektnedgangen stoppet og jeg tror jeg kommer til å legge noen kg som jeg har tatt av på meg igjen. Men så lenge det ikke er alle 25 kg så er jeg ihvertfall fornøyd. Jeg skal mere ned, men jeg tar det i et roligere tempo.

 

Det jeg vil frem til er: Ikke gi opp. Du må bare finne det som passer for deg. Jeg begynte med en vekt på 102,5kg:-( Jeg vet det er lite i forhold til mange her inne, men det var stort nok for meg som kun er 1,68cm høy. Og nå veier jeg 78kg. Jeg er fortsatt overvektig, men kun med 8 kg:-) Så en fremgang er det.

 

Her inne er det sååå mange koselige damer som også desverre sliter med vekt. De er det bare å spørre. Og hvis du har noen gode råd, tips eller tanker så rop ut.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar;-)

Har det litt bedre nå.

Har forsøkt nå siden juletider å ta kontroll over inntaket.

Jeg trener endel ,men har et kosebehov som er stort.

Mannen er også noe overvektig, så han støtter, og forsøker så godt han kan han også å gå ned selv.

Men vi holder en stund, så er det bare mat vi tenker på etter en stund. Og da sprekker vi, og alle gode forsetter forsvinner.

Jeg var passert 132 kg da jeg var høygravid med tulla. Jeg gikk altså opp over 30 kg da jeg gikk gravid. Men mesteparten var vann. Gikk ned 21 kg på 10 dager etter fødselen. Men resten ville ikke av.

men nå ønsker vi et barn til, og jeg har lest mye om hvor vanskelig det kan være å bli gravid når man er overvektig, en annen ting er min egen og barnets helse.

 

Skal legge om livsstilen, og regner treningen som jeg begynte med i vår som et stort steg i rett retning. Men jeg går bare ikke ned i vekt.

 

Tenkte jeg skulle forsøke lavkarbo diett, eller lavkarbo livsstil.

men det er vanskelig når jeg elsker poteter, pasta og brød;-)

 

Skal begynne med herbalife for en liten periode for å få ting i gang.