Nå er jeg klar...

[Tr@mpe]

Kan nesten ikke vente til dette svangerskapet fra helvete er over. Det er hele 7 uker igjen til terminen, men jeg er heldig som har kommet så langt og hver ekstra dag i magen er en bonus. Og nå er jeg endelig ikke så redd for å føde lenger, er over den verste tiden. Gleder meg bare til å bli ferdig og endelig kunne møte den lille jenta i magen min, OG ikke minst slippe å vere redd hele tiden.

 

Problemene begynte i uke 11. Fikk skikkelige smerter i magen, nesten krampelignende. Ble selvsagt kjemperedd, og lå på sofaen. Prøvde å trøste meg med at jeg ikke blødde..., men så kom blodet også. Lå på sofaen og kjente at det rant og at jeg ble våt til midt opp på ryggen. Blodet fosset, og jeg var helt sikker på at jeg hadde mistet babyen. Legene ville ikke ta meg inn, men ba meg se det an. Gråt hele natten, dagen etter ville fremdeles ikke legene ta meg inn, så jeg bestilte privat UL. Der så legene en frisk baby, kunne nesten ikke tro det.

 

Hadde så et lite blødningsopphold, før det begynte igjen som ved mensen. Ble sent flere ganger til sykehuset, der de fant en levende baby, men ikke noe galt. Så i uke 17 våknet jeg om natten og måtte tisse. I det jeg reiste meg fosset blodet nedover beina mine, sammen med flere digre blodklumper. Det rant uten stans, og jeg hadde flere sammentrekkninger i magen. Hadde time på sykehuset den dagen, i 9 tiden, så da jeg ringte og forklarte situasjonen ba de meg vente og komme til timen min. Da var klokken 5 om morgenen og blodet rant uten stans, blødde gjennom bindet før jeg kom ut fra badet.

 

Heldigvis brydde ikke mannen min seg om hva sykehuset mente, så vi satte oss i bilen og kjørte til sykehuset (det tar ca 3 kvarter) På veien inn hadde jeg rier hvert 3 minutt. Da vi kom inn hadde jeg blødd gjennom alt og det dryppet på gulvet, da ble jeg heldigvis tatt på alvor.

 

Ble trillet rett inn til undersøkelse. Trodde igjen at det ikke var mulighet for at babyen hadde overlevd, men legen fant en levende, frisk baby som beveget seg. Men legen mente det ikke var håp og ville "fjerne" barnet, slik at jeg ikke skulle blø ihel, men jeg nektet. Så lenge det ikke var fare for mitt liv og babyen var frisk, så var det helt uaktuelt. Fikk da klar beskjed om at i det øyeblikket det ble fare for mitt liv så hadde jeg ikke noe valg, og slik som jeg blødde så ville det ikke ta så lang tid. Men blødningene gav seg etter en stund og riene roet seg. Hadde småblødninger, men riene hadde ikke hatt noen effekt og etter to dager på sykehus fikk jeg reise hjem. Men legene gav men ikke noe håp om at jeg skulle få beholde barnet.

 

Blødde som midt mens, til uke 19. Da hadde jeg en litt større blødning og ble lagt inn på sykehus igjen. Om natten fikk jeg en ny styrtblødning, og igjen lå jeg å ventet. Blødde jeg for mye ville de "fjerne" barnet, om ikke riene som blødningene fremkallet ville sette i gang fødselen. Jeg gråt hele natten, hadde en jordmor hos meg og hun gråt hun også. (Mannen min var jo hjemme) Ingen trodde babyen ville overleve, men igjen var vi utrolig heldige. Blødningene stoppet, riene hadde ikke noen effekt og etter to dager fikk jeg reise hjem. Fremdeles med legene sine dystre spådommer.

 

Blødde fremdeles som ved midt mens, og blodprosenten sank hele tiden. I uke 22 ble jeg lagt inn igjen for en blodoverføring. Etter uke 20 var legene mer optimistiske, men gav meg ikke så mye håp. I uke 25, fikk jeg en ny styrtblødning og ble lagt inn igjen. Lå to dager, fikk reise hjem, var hjemme en dag, begynte å blø masse og ble sent inn igjen. Fikk da lungemodningssprøytene, siden det var håp om å redde babyen hvis hun skulle bli født da. Reiste hjem etter nye to dager.

 

Blødde litt mindre etter det, men hadde hele tiden en blodansamling i livmoren. (hadde det siden uke17) Hadde ikke en ny stor blødning før i uke 30, lå to dager på sykehus og ble sent hjem igjen. Er nå 32+5 og klar for å møte min lille tapre pinsesse.

 

Svangerskapet har vert et helseslit, men hun er nok vert det. Gleder meg til å treffe henne.

 

 

[Dotten]

Fy flate for en tid du har vært igjennom, og for en liten fighter du har i magen. Dere blir nok litt av et radarpar

Ønsker deg lykke til videre, og snart får du og din mann møte den lille prinsessen deres. Bare la oss håpe det enda er noen uker til Lykke til!

 

Stor klem

[gammel røy]

huff, vanskelig å tenke seg hvordan du har hatt det. har de satt noen dato for evt. planlagt keisersnitt? (kan liksom ikke helt se for meg at detar sjansen på å la deg gå til termin). stå på, bra mannen din ikke var beskjeden i forhold til s-hus.........

 

lykke til.