Jeg ble aldri fødeklar... (Langt)

[mama twins :)]

Jeg ville bare benytte anledninga, mens mora mi passer ungene og jeg endelig har et sekund for meg selv, å fortelle at jeg har "født". Jeg fikk en gutt og en jente søndag den 23. juli, 3 og en halv uke før termindatoen 17.august. Jenta (Aina Joy) var 2480 g og 47 cm, og gutten (James Ayo) var 3025 g og 50 cm. Store unger altså. På kontroll på helsestasjonen på termindatoen hadde Aina blitt 3600 g og 50 cm, og Ayo 4400 g og 53 cm.

 

Jeg ble innlagt med svangerskapsforgiftning på torsdagen etter en vanlig UL-kontroll. Var ikke så dramatisk som det høres ut. Følte meg ikke dårlig i det hele tatt. Måtte ligge i ro, uten engang å se på TV. Også kom de å tok blodtrykk iblant. På fredagen ble jeg satt igang, fordi jeg hadde så mye proteiner i urinen, og tissa så lite at de var redd for nyrene mine. Men det skjedde ikke så mye, så lørdags formiddag tok de vannet. Da hadde jeg litt smårier av og til. På kvelden, ca kl ti ble jeg overført til en fødestue. Det var 11 fødsler den natten, og tre jordmødre på jobb så jeg lå ganske mye for meg selv. Det ble satt inn urinkateter for å sjekke hvor mye jeg tisset, og jeg måtte ligge med registrering rundt magen hele tiden, noe som gjorde at jeg måtte ligge helt stille på rygg hele tiden, som igjen gjorde at jeg hadde gnagsår i ryggen etter bare et par timer. Urinkateteret gjorde også at jeg hadde vondt hele tiden ( ikke bare under riene)....

 

Anestesilegen kom for å sette inn epiduralkateteret (bare for å ha det klart) da jeg hadde 1 cm åpning. Men siden jordmødrene sprang bena av seg mellom fødestuene oppsto det litt misforståelser, og han satte inn en god dose epidural med en gang. Jeg levde derfor i himmerrike i et par timer. Rett før epiduralen slutta å virke tøyde de åpninga for å få litt framgang (hadde bare 1,5 cm åpning da) og de ville selvfølgelig ikke fylle på med epidural før jeg hadde nådd 3 cm. Da de endelig bestemte at det var trygt å fylle på virket ikke epiduralen lengre og etter to timer ga jeg opp og ringte på jordmora. Da hadde jeg fortsatt bare 3 cm. Jeg sa at jeg ikke klarte mer (riene var kraftige, urinkateteret gjorde VONDT og ryggen verket) I tillegg hadde jeg fått feber. Jeg sa jeg krevde å få keisersnitt nå, og jordmora sa; ja, da får det bli så, for nu måste det bli barn.. Hun hentet legen og de gjorde klar en operasjonsstue i en faderlig fart. Siden epiduralen ikke virka lengre måtte jeg få narkose (dette var i 6 tiden søndags morgen), og kl 10 våknet jeg med at ei koselig dame sa; "Du ligger nå på oppvåkningsavdelinga etter keisersnittet. Gratulerer du har fått to velskapte barn. Hvordan følere du deg." Og det første jeg sa var: Hvilket kjønn?

 

Etter hvert kom mannen min (som selvfølgelig hadde vært der hele tiden) ned med barna og viste dem fram, og vi ble alle overført til barselavdelinga. Oppholdet der holdt på å ta livet av meg. Jeg var glad for å ha fått verdens nydeligst unger, men å ha fremmede sure kjerringer som skulle "bestemme" hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre (nå må du opp av senga, nå syns jeg du skulle ditt, og nå m¨å du nesten datt) Jeg ville bare hjem med en gang, men det gikk jo ikke. Jeg kunne jo knapt bevege meg de første dagene.... Det var faktisk en engel av en hjelpepleier som redda dagene mine der. Lørdagen etter fødselen sa jeg at nok var nok (mamma ble litt sint, da) og dro hjem. Det var helt fantastisk!!!! Da hadde jeg ligget på et rom med utsikt til sykehusveggen på andre siden. (og det var uka da finværet kom til Tromsø etter to måneder med sammenhengende regn)

 

Nå, 5 uker etter har jeg det flott. er sliten (det går ganske i ett med to), men jeg kan ikke tenke meg et liv uten dem.

 

Nå må jeg gå å mate en luring som nettopp våkna. Dere må kose dere alle sammen selv om det begynner å bli tungt. Tiden går fort, den gikk i hvert fall i fra meg. rakk ikke å bli verken lei av å være gravid eller helt klar for å bli mamma. Alt skjedde veldig plutselig!

 

[_svana_]

Gratulerer så mye!!!

 

Det høres ut som en litt stri fødsel, men med en god slutt :-)

 

Lykke til videre med småttingene!