Er så utrolig sliten....

[susse]

Som dere vet skal jeg inn til lap den 12. og dere har sikkert fått med dere min enorme panikk for narkosen og det å miste kontrollen. Har bestemt meg for startegier som skal hjelpe meg den dagen som å si i fra med en gang jeg kommer osv... for å lette på panikken. Men det hjelper ikke. I tillegg sliter jeg mye med smerter i nakke/rygg men har endelig fått riktig hjelp i forhold til det. Så egentlig burde jeg jo se positivt på at jeg nå kan regne med å bli bedre selvom det vil ta litt tid. Regner med å kunne starte litt i jobb igjen i oktober. Men så har jeg en sjef som dere kan få gratis. I de møtene jeg har vært med henne og bedriftshelsetjenesten gjennom min sykemeldingsperiode får jeg virkelig følelsen av at hun rett og slett ikke vil ha meg tilbake siden jeg har vært så lenge syk og siden dette kan komme igjen. I det siste møte med henne fikk jeg knapt øyekontakt med henne og hun fikk ikke snakket nok om hvor mange andre spennende jobber det finnes der ute...

Føler det nå som ett nett virkelig har snørt seg sammen rundt meg i det siste og det er ingenting jeg kan gjøre for å komme ut av det.

 

Er bare så utrolig sliten. Sover dårlig og klarer ikke å slappe av i løpet av dagen heller. Har lett for å ta til tårene.

Føler at jeg holder på å bli sprø...

Min kjære mann gjør alt han kan for å være der for meg. Det er alltid en armkrok hvis jeg trenger det. Men det hjelper så lite dessverre. For han kan ikke ta dette bort for meg. Føler meg så ekstremt alene selv om jeg sitter godt inne i hans trygge armer.

 

Vel... et lite hjertesukk fra meg

 

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei søte deg,

 

det er ikke godt å ha det sånn, jeg vet det. Dårlig søvn, vond muskulatur, sliten hele tiden, negative tanker.. Du må passe på så ikke kjører deg selv for hardt nå, ikke sette for store krav til deg selv. Det vet du sikkert veldig godt selv, og jeg vet det sikkert ikke hjelper at jeg sier det til deg, men jeg må jo si det allikevel. Føler du deg klar for å begynne å jobbe igjen, er det sånn at du føler du trenger å jobbe litt, eller er du redd for å begynne å jobbe igjen? Husk at som sykepleier vil du kunne komme tilbake på jobb når du er klar for det, sånn sett har du valgt et trygt yrke. Sjefen din høres ikke så flink ut, og det er det siste du trenger nå, kan du klare å prøve å tenke at det er hun som gjør noe feil og ikke du?

 

Det nettet du føler snører seg sammen.. jeg vet, men det kommer til å løsne! Det har gjort det før, ikke sant? Du har det jo utrolig tøft nå, med vonde følelser som blaffer opp igjen. Derfor håper jeg inderlig at du klarer å holde fokus på hva som føles best for deg å gjøre nå. Er det noe du liker godt å gjøre om dagen?

 

Fint at mannen din har trygge armer. Du kommer til å føle deg mindre alene, det vil bli bedre!

 

En kjempestor klem til deg som alltid har så mye fint og fornuftig å si til andre og som ikke fortjener å ha det sånn!

[kirsty*2barnsmamma]

Stakkars deg vennen. Stoooooooor klem!! Skjønner du ikke har det godt akkurat nå. Gleder meg til du er ferdig med lap, så har du en ting mindre å tenke på og bekymre deg over. Du kommer sikkert til å si til meg at det var ikke noe gale og at jeg ikke trenger å være redd for det... men det r synd folk som er så redd for det må vente så lenge og gå og ha det slik!

[susse]

Jeg kan max være sykemeldt ut oktober før jeg evt må over på rehab penger. Og hvis jeg kommer meg slik vi håper i løpet av september ønsker jeg jo å komme meg i jobb igjen. Trives veldig godt der jeg jobber men sliter veldig med denne nye sjefen.

 

Takk for at dere er her jenter

[Gjest]

Vil bare sende deg en stoooooooooooooooooooooooooooor klem og si at det er fort overstått.

Jeg skjønner at du gruer deg.... Men jeg vil si det er fort over når du har fått inn venflonet og medesinen er gitt.. Da kjenner du ikke noe, du sovner med en gang.

 

Jeg håper du får snakket med legen litt om redselen din for lapen..

Og jeg håper at det løser seg for deg med tanke på jobben din..

ta godt vare på deg selv oppi alt dette. Bra du har en god armkrok å krype inn i. Det er lov å føle seg liten og alene, men husk du har mange rundt deg som bryr seg om deg!!

 

Husk, du er enestående!! Det fins bare en av akkurat deg!

 

Og du er ikke alene!

[krysser fingre og tær!]

 

Skulle til logge av, men så dette og vil bare gi deg en kjempe klem!!

Så forferdelig at du må gå rundt å ha det slikt! Dette er absolutt det siste du trenger i den heller vanskelig situasjon du er i fra før av. Går du til noen form for terapi? Eller har du vurdert det? Du vil jo komme til å måtte forholde deg til leger resten av livet og det ville jo vært grusomt om dette skulle fortsette å ødelegge så mye av livet ditt. Håper virkelig at dette på en eller annen måte kan bli bedre etter hvert. Inntil videre må du krype inn i den armkroken og ellers bruke oss her inne av alt det du måtte klare!

 

Gir deg en klem til jeg!