Om folk spør..

[Anne-B.]

Tenker på familie, nære venner og bekjente, som spør om dere har planlagt det eller ikke, hva svarer dere?

 

Jeg vet ikke om jeg tør å si at dette har vi planlagt! Jeg har begynt på 2. året i min bachelor, men som jeg har sagt til samboer, er greit for meg å utsette det å bli ferdig ett års tid eller så. Men tror det er mange som kommer til å synes at vi er splitter hakke gale! Har feks en svigerinne som ikke tar fem flate øre for å si hva hun mener Men samtidig, så er det jo strengt tatt ingen som har noe med det. Får nok føle litt på det når vi blir gravide, men jeg vil feks ikke at noen skal vite at vi prøver nå heller. Samtidig har jeg lyst til å være ærlig og si at ja, dette har skjedd fordi vi ville det. Men litt redd for reaksjoner..

[Lone35 =0)]

Bare si : vårt barn er absolutt ønsket og velkommen. -De andre har slett ikke noe med det! Folk kan være så dumme altså. Sett svigerinna di på plass!

[Alba44]

Syns det er så frekt når folk graver og spør om sånne ting, jeg..Det har da virkelig ingen andre noen med. *rister på hodet*

[Håp25]

Jeg har noe av de samme tanken som deg Anne-B. Jeg er nemlig kronisk syk, og tror nok kanskje at flere rundt meg har mye å mene om at vi prøver å bli gravide akkurat nå.

Men vet du hva, jeg synes så absolutt at vi skal prøve så godt vi kan å ikke bekymre oss for hva andre tenker å mener om dette. For når alt kommer til alt så betyr det ingen ting !! Den aller nærmeste familien din vil nok bli glad på deres vegne unasett, og særlig når de ser at dette er absolutt noe dere ønsker på dette tidspunktet=) Livet blir ikke alltid slik vi planlegger, og selv om man er syk, arbeidsledig, midt i studier etc så kan det å få et barn være noe av det beste som kunne hendt uansett.

 

Jeg ønsker dere lykke til med prøvinga, og prøve å ikke bekymre deg alt for masse- Dette skal være en lykkelig tid=)

 

Klemz

[Smilje med gull i magen]

Forrige gang ventet vi til jeg var ferdig med studiene og hadde jobbet noen år... veldig fornuftig.... Bare det at når jeg da ble gravid, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å jobbe med barn og unge istedet, og søkte på nytt studie igjen.... Da nurket mitt var 1 mnd begynte jeg å studere igjen... (deltid, 2 ganger i uka)... Det var kjempetøft! Men ved hjelp av svigermor, mann i turnus, internett- samarbeid om oppgaver og i krisetilfeller ta minien med eller bli hjemme, gikk det faktisk veldig bra! Og da han ble 1 år og jeg hadde hanglet meg gjennom det første året, fikk jeg ham inn i barnehage de dagene jeg gikk på skolen... jobbet litt kvelder og helger, og fikk mye bedre tid til å være sammen med sønnen vår enn om jeg hadde vært i vanlig jobb... Ja- vi har det trangere økonomisk når jeg ikke lenger har full inntekt, men det er virkelig verdt det

 

Når vi er klare for å bli mammaer og pappaer er det bare vi selv som føler og bestemmer Føler du deg klar, er du klar, og det du vil får du til!!! Om du utsetter skolen et år eller klarer å følge (deler av) undervisningen betyr dette ingenting i den store sammenhengen! Det viktige er at dere gjør det dere føler er best!

 

Lykke til med prøvingen

[Fruen i huset]

Jeg kommer ikke til å si at det er planlagt, tror jeg ... For det passer egnentlig litt dårlig på alle måter ;o) Hehe, men jeg ønsker meg det så veldig ...

 

Lykke til, da!

[Anne-B.]

Ser at det er flere her som har litt av de samme tankene som meg. Hehe, mora mi sa det da jeg begynte å studere, at om jeg nå blei gravid, så kom hun til å bli sur på meg! Men det var halvveis skjemt, halveis alvor, jeg skjønner jo at folk bare vil det beste for oss. Menne akkurat det vet man kanskje best selv? for det meste, tenker jeg.

 

jeg syns ærlig talt at det er ganske frekt å spørre om akkurat det, med mindre man står hverandre veldig nært og kan dele personlige ting. har tenkt litt på det, og har liksom følt mer for det å si det som det er for hver gang. Vi har diskutert det også, og tror kanskje at vi kommer til å være ærlige. Dette er jo tross alt noe vi begge vil ) Og da er det ikke noe å skamme seg over.

 

Takk for svar, det var litt fint å høre hva andre tenker også.. Masse lykke til til dere andre og!! )

[Mamman til 2prinser&1prinsesse]

Heisann!

 

Da vi fikk førstemann var jeg midt i studiene mine og dette var ytterst planlagt:) Rett og slett fordi vi var veldig klar for barn!! For meg var det faktisk veldig viktig å få presisere at dette var et valg vi hadde tatt, og overraskende nok møtte vi bare positive reaksjoner... men var litt nervøs før vi slapp "bomba" ja.... Ellers er jeg veldig glad jeg hadde en litt mer fleksibel "arbeidstid" det første året lillegutt var i bhg:) Ville ikke gjort noe annleis!! Stå på

 

Og lykke til!

[Mamman til 2prinser&1prinsesse]

- og viss ikke folk kan være oppriktig glade på deres vegne når dere opplever noe så stort, så er det vel de som er splitter gale vel!!!! )

[Gjest]

Hehe... De tankene der har jeg tumlet med også. Da vi skulle ha førstemann var jeg bare begynt på studiene, var nettopp fylt 21 år og ikke akkurat i det de fleste ser på som den mest ideelle tiden å få barn på. Da jeg fortalte til mamma at jeg var gravid, mistet hun faktisk gaffel og ble sittende lenge å stirre på meg med åpen munn før hun faktisk spurte om det var planlagt. Hun måte vel hakket mer da jeg avrte at det var det. Med andremann var det mer forventet at vi var gravide igjen, vi hadde ikke lagt skjul på at vi ønsket oss en til ganske tett.

 

Nå derimot har vi sagt at vi vil ha tre barn, men ikke før jeg er ferdig utdannet. Jeg har nettopp begynt på et 2 årig deltidsstudium som krever litt reising av meg, praksisperiode og så klart lesing og oppgaveskriving, men jeg har klart å kombinere barn og studier før og skal fint klare det igjen. Synes 2 år er så lenge å vente med å prøve igjen... Så nå tror jeg ikke folk rundt oss forventer at vi vil ha en til og jeg er litt usikker på om jeg skal si noe om det er planlagt eller ikke, håper egentlig at ingen spør.

[Gjest]

ps, å få barn og studere samtidig er helt greit altså! Når jeg er ferdig utdannet om litt under 2 år vil jeg være 27 år, ha 6 års utdanning bak meg og forhåpentligvis 3 barn, og det synes jeg er bra! Så alle som mumler om at de som får barn tidelig eller midt i utdannelsen ikke klarer seg vet ikke hva de snakker om ;-)

[Anne-B.]

Jeg syns det er helt super å studere samtidig som at vi har barn. Det er noe jeg har vokst på, tror jeg. Jeg må feks være mer strukturert enn hva jeg hadde måttet ellers; lesing foregår på skolen og hjemme i bhg-tid, når hun kommer hjem, så må jeg legge det fra meg, for da vil hun ha oppmerksomhet, og dermed hjelper det meg litt til å slappe mer av. Jeg får konsentrert meg mer om studiene også, føler jeg, for er jo av naturlige årsaker mer hjemme og kan sette med ned på kveldstid og lese litt når hun har lagt seg. Også bor vi i en studentby med mange andre som er i samme situasjon, et nabopar venter nå i november, og hun er midt i siv. arkitekt, og det virker ikke som at det er noe problem for deres del. Jeg vil ha mine barn relativt tidlig. Fikk datra mi da jeg var 19, men det var jo ikke planlagt, og var kanskje liitt tidlig, menmen, ville ikke vært foruten. Nå blir jeg forhåpentligvis 23 med neste, og om vi vil ha en til, så regner jeg med at det blir etter at jeg er ferdig med utdannelse, og da er jeg kanskje 26 eller 27.. Så da er vi ferdige med våre tre før vi er 30, og det syns jeg høres flott ut, det er det jeg har drømt om hele tiden.

 

Jeg kommer fra en liten øykommune i Lofoten, og jeg får stadig vekk høre at det jeg gjør er så tøft, studere med barn, helt supert. Ei venninne av meg skryter stadig til sine studievenner om det jeg gjør, men jeg må ærlig innrømme at jeg syns ikke at det at jeg studerer med barn er så veldig "stort", om dere skjønner.. Jeg husker da jeg gikk gravid, da var det de som sa til meg at "jaja, nå hadde jeg laga meg til en klump om foten.." Hah, in your face, eller noe sånt, hihi ) Det meste går an, og heldigvis lever vi i en velferdsstat som gjør slikt mulig. ) Vi får det nok litt trangere økonomisk med nr 2, min overgangsstønad for datra mi går ut i desember, men vi skal klare det. Det skal gå bra. Dessuten har vi snille og flinke foreldre som kan hjelpe til om det skulle knipe aldeles for hardt til.

 

Puh, dette ble langt.. Men når jeg leser hva jeg har skrevet i går og nå, så skjønner jeg egentlig at dette er noe jeg virkelig vil, og jeg føler selv at jeg kan forsvare meg om noen skulle stille spørsmål.

[amalie 10.08.07 og thea 12.10.]

Hei!

vi valgte å ikke si det til noen at vi jobbet med saken. Da ikke noe mere forventningspress enn det vi selv klarte å lage.

 

I tillegg er det ingen andre som har noe med når dere mener det er rett å få barn eller ikke. Det er kun dere selv som bestemmer.

[Gjest]

Jeg ville bare sagt at det var det:) Det blir helt feil for meg at andre skal bestemme når vi skal få barn. Jeg er student siste året og samboer jobber, jeg har tenkt å ta et "permisjonsår" fra studiene (bare melder meg opp til nytt fag selv om jeg er ferdig og tar permisjon fra det). Jeg har selv ingen barn fra før men som mange her inne sier så passer det vel aldri helt å få barn, livet må uansett settes litt på vent når det skjer så hvorfor ikke når man er student like gjerne

For meg passer det hvertfall bedre enn når jeg har jobbet et år pluss at vi har veldig lyst på barn. Det er vel det viktigste tenker jeg!

 

Klem:)

[Serial mom]

De som har erfart at det kan ta tid å få barn vil definitivt si at man ikke skal vente til at er "på plass" før en begynner. Selv er jeg i slutten av en utdannelse,og har allerede utsatt utdannelsen pga av ting som har skjedd i livet mitt og pga at jeg og mannen min reiste utenlands et helt år. Jeg har heldigvis bare noen examener,hovedoppgave og praksis igjen,så selv om vi skulle være så heldige å lykkes endelig,så kan jeg gjøre det meste av skolen hjemmefra,og da spiller mage eller baby liten rolle. Kun praksisen kan by på problemer,men den kan jeg utsette nok en gang,eller mannen kan være hjemme fra jobb de ukene dersom vi får barnet før jeg er ferdig.(har samlet på meg litt utestående skolearbeid fra de ulike årene på skole,så timeplanen min er litt kaotisk,kan ikke bare gå straka vegen å bli ferdig..

 

Jeg skal definitivt svare at "JA,det er en planlagt graviditet,og vi har slitt for å få det til!" Ingen vet at vi prøver,men regner med spørsmålene om "når kommer det barn" dukker opp snart,og det gruer jeg meg til:-(