Gammel hund som ikke liker barn......

[Anonym bruker]

Vi har en stor gammel hund, nesten 11 år. Hun har aldri vært glad i barn. Prøver å unngå de så godt hun kan. Hvis noen kommer i nærheten av henne så knurrer !! hun skikkelig.

 

Hun har nesten aldri blitt klappet av et barn. Har alltid vært sånn.

 

Jeg gruer meg til baby kommer... hva skal vi gjøre?? Hunden er jo gammel, stiv i ledda og mister pels.(hva kommer denne pelsmistinga av?? B- vitaminer hjelper ikke lenger). Men det er jo ingen grunn til å ta livet av henne for det...?? Hun er egentlig verdens søteste og mest kosete hund.. bortsett fra når det kommer til barn og gamle mennesker....

 

Hun er også veldig avhengig av meg og skal være i nærheten av meg hele tiden. Er veldig rett hun kommer til å bli sjalu.

 

Hva hadde dere gjort?? Å gi henne bort er jo nesten umuligi.. hvem vil ha en gammel hund? Å la henne lukte på baby er HELT UAKTUELT. Lukte på klær er en ting, men hun kommer aldri til å være i nærheten av baby, spesielt ikke alene. Stoler ikke på henne med baby.

 

Uff, trenger noen gode innspill her..... Er utrolig glad i hunden min, men baby må jo være 1. pri.....

 

Signerer denne gang med anonym.....

[Love2bemom]

Hei! Jeg "føler" med deg...man er jo gla i hunden sin og vil dens beste! Men det er jo et dårlig utgangspunkt hvis unden ikke liker barn! Da ville jeg nok vurdert å ha hunden,man skal jo ikke risikere noe. Men uansett om man her en hund som du eller en hund som vi har som elsker barn, skal de aldri være alene med barn! De er tross alt dyr og barn kan gjøre ting som skremmer ol og hunden vil da reagere "feil". Man skal aldri stole blindt på et dyr. Vet ikke hva du skal gjøre egentlig, det er jo en vanskelig situasjon...det er ikke håp for at den kan venne seg til det da?Ta kontakt med den god hundetrener etter råd,...det ville jeg gjort var jeg deg! Lykke til:)

[Hemmeline]

Jeg tror jeg hadde gitt hunden en sjanse. Jeg har egentlig litt det samme problemet. Jeg har en minigris som ikke liker andre en mammaen og pappen sin. Har vi andre på besøk så tar han gjerne et glefs i tærne dems. Som regel må vi ta han ut når vi har besøk. Han er også veldig "mammagutt" og sitter oppå meg hele dagen.

Jeg er også veldig bekymret for når vi får vår lille. Vi har allikevel bestemt at grisen er nødt til å få en sjanse. Vi får bruke litt tid på å introdusere han for barnet. Vi skal passe på at han ikke føler seg "forbigått" og gi masse kos til han også. Vi kommer til å sette opp lekegrind i stua med en gang slik at vi kan sette babyen litt der, hvis jeg skal ha en kopp te eller noe.

Vi kan jo selvfølgelig aldri la han være alene med lillebabyen vår. Men kommer til å la han få lukte veldig kontrolert. Kommer også til å legge klær/teppe med lukt av babyen i sofaen (som grisen ligger i) så han blir vant til lukta.

Vi skal ihvertfall prøve å gjøre alt for at det skal fungere. Håper at med tolmodighet så skal det gå seg til etterhvert....men for all del, babyen kommer selvfølgelig først!

Lykke til håper det ordner seg

[*Lucia*]

Uff, ja.. dette er kjempe vanskelig. Vi har også en hund. En rottweiler. Har litt av samme problemet selv. Veldig spent på hvordan det vil gå.

 

Huleboer`n kommer selvfølgelig først, og kommer aldri til å la hunden være alene med henne.

 

Men når hunden er gammel, så blir de kanskje sære også? :-)

 

Det er ikke lett nei!

 

Lykke til!

[Snupidupi]

Vesst æ hadd vært dæ har æ nok avliva hunden, sjøl om det e et vældi hardt valg å ta... da slepp du å gå rundt å attlett på om hunden kan gjør babyen når du "snur" ryggen tel... i tellegg så kan det nok bi tøfft førr hunden at det skal kom en baby i hus... at den ikke får den samme tia me dåkker etc. vesst den e stiv i leddan og møsta pæls e det jo et tegn på at den ikke har det heilt bra og neppe lev så vældi længe tel... å da kan den jo slepp den store omveltninga den siste tia i livet sitt...

 

 

Håpa ikke æ såra dæ med dette innlegget, e ikke meininga...

 

 

[Anonym bruker]

Nei, du sårer ikke meg med svaret. Kanskje svaret jeg "Håpet på". Missforstå meg rett. Jeg er virkelig glad i hunden min!! Tanken er der, men det er bare så utrolig ekkelt.... Man tar ikke livet av gamle mennesker på en måte... Vet man ikke kan sammenligne men.

 

vet ikke. Får dårlig samvittighet når jeg ser inn i de brune øynene. Samtidig som jeg får vondt i kroppen når hun halter etter en liten tur.....

[Chiquita Bananas]

Vi har en hund på 6 år som ikke er vant med barn og boffer alltid på dem. Sikkert fordi niesen min hang rundt halsen på ham første gang og stappet hånda i munnen. Men han snudde seg bare bort.

Men jeg tror at det blir anderledes når hunden din lever med babyen fra dag 1. Da blir den vant med den fra den er helt sårbar til den krabber rundt. Hunden vår vet ikke hvordan den skal forholde seg til et lite barn som overfaller ham, istedenfor voksne som setter han på plass. Det er jo mye rang ute og går. Derfor er det viktig å lære barn med en gang hvordan dem skal håndtere dyr og respektere dem - og at hunden lærer hvor han er på rangstigen uten å føle sjalusi. Tror det går bra om man er flink å vise like mye oppmerksomhet som tidligere sammen med barnet - slik at h*n ser at h*n ikke har blitt dyttet bort til fordel for barnet.

Barn og dyr bånder veldig lett...

[Anonym bruker]

HMMM DET VAR EN HARD NØTT Å KNEKKE!!!!

 

 

BABY ELLER HUND???!!!

DU KVITTER DEG MED HUNDEN SÅ KLART. OMPLASSER DEN HOS NOEN DU SKJENNER ELLER AVLIV DEN...

ER DU VIRKELIG VILLIG Å RISIKERE NOE SOM HELST NÅR DU VET AT HUNDEN ER AGGRESIV MOT BARN I UTG.P.?

 

jeg vet det er ikke lett å kvitte seg med noe man er glad i, jeg solgte hesten min.jeg gråt i 2 uker i strekk.. men jeg var jo nødt... hunden har mine forldre overtatt.. Babyen kommer først.

[Anonym bruker]

Som du kanskje leste over: Baby kommer selvfølgelig først! Og jeg ville heller aldri latt hunden hilse på baby. Men utfordringen min er å ta livet av den!! Tror det blir vanskelig å omplassere en hund på 11 år...

 

HI

[MammaDilla]

Kjempe vanskelig å vurdere hva som er best. Har hund selv. En blanding av rottwailer og leonberger!! Ikke akkurat liten herre.. Han er sånn passe skaptisk til barn, men som du sier, barnet skal ikke være aleine med hunden, og du merker fort om hunden blir en trussel for barnet. Vi har bestemt oss for at hvis det ikke funker mellom hunden og barnet, så blir det avliving.. Han er 4 år og allerede vært omplassert en gang, så det skal han slippe å gjennomgå igjen.

Uansett hva du velger så er jeg sikker på at du kommer frem til beste løsning. Lykke til!

[Piraka]

Uten tvil ville jeg ha avlivet hunden dersom omplassering ikke var mulig.

Jeg vokste opp med en hund, en bitteliten puddel, som var sjalu på meg fra første stund og selv i dag sliter jeg med hundeskrekk pga det. Den pleide å gjemme seg for å hoppe på meg og bite alt den kunne. Og det var bare meg den reagerte sånn på. Ingen av mine eldre søsken. Det var som sagt en bitteliten puddel, men det var jammen skremmende/vondt nok å bli bitt av når man er liten nok. Nå kan man naturligvis innvende at man kan vente og se osv, men slik du beskriver hunden din, så har dere jo allerede sett an hunden ifht unger. Beklager hvis jeg høres kynisk ut, men dette er min oppriktige mening om dette.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Hvilken rase er hunden din? 11 år begynner for mnage hunder å bli en voksen alder. Har selv hund og tror også at hunden vil venne seg til den lille når det oppdager at den nye er en del av familien, så det tror jeg ikke du skal tenke så mye på. Men derimot på hvordan hunden nå har det.

Du sier den halter etter en liten tur, da har den smerter.

Har du vert hos dyrlegen i det siste?

Vet det finns noen tabeletter den kan få slik at den har mindre vondt når dere går tur, men det er jo bare for en periode, hunden blir jo ikke yngre.

Kanskje det desverre er tid for at den skal få slippe. Det finns ingen ting som er verre en å avlive sin kjære hund, men noen ganger er det det eneste riktige for hunden. Syns ikke du skal la hunden gå gjennom belastningen med å bli omplasert. Vi som eiere må ta det tunge ansvaret og tenke på hundens beste.

Håper du finner den beste løsningen for dere alle.

 

Stor klem.

 

[Stratos med 3 barn]

Hei

Forteller om min gamle hund jeg, så kanskje du får noen tips på veien )

Det aller viktigste jeg gjorde for min lille hissige gamle venn var å ha han ofte til veterinær undersøkelser. Nå var han 14 år, men av en noe mindre rase, så de er mulig din og min alikevell "kommer ut likt i så måte".

Jeg hadde tenkt mye på dette med hva vi skulle gjøre når barnet kom og har av den grunn gått til innkjøp av senger o.l. som ville gi hunden mulighet til å se og lukte, men ikke komme helt borttil. I stua har vi feks en reiseseng med netting sider og kattenett over (har katter og flere hunder også). Oppi denne tenkte jeg bare å sette baggen til dypvogna på dagtid de første månedene. Ja, en masse sånt har jeg tenkt på da, for å gjøre hverdagen litt enklere ) Men man må jo passe på selvfølgelig i tillegg!

Det jeg håpet på var at jeg kunne få noen fine måneder hjemme, kanskje et helt år sammen med min gamle venn og vårt nye familiemedlem. Jeg antok på en måte at ett år til ville være nok for han, også fordi den nye situasjonen antagelig ville "slite" litt på han. Han var kronisk mammadalt, omplassert tidligere osv osv, så han har liksom vært ungen min frem til nå ) Jeg har ei søster som evt kunne ta han om ting ikke skulle gå, men vi ble vel egentlig enige sammen (også med innspill fra flere instruktører jeg kjenner) at han nok ikke ville klare det å bo uten meg (mammaen sin). Ja, han var et ynkelig eksemplar av rasen (misshandlet i tidligere hjem).

Så alt er i orden i huset og jeg antok som sakt at jeg ikke ville få vesentlige ytterligere problemer før babyen ble såpass stor at krabbe og gå stadiet begynte, og tenkte at vi fikk ta en ny vurdering da. De færreste hunder angriper et foster som man kan ha litt kontroll på, værre er det når barna blir litt mer utforskende.... En annen ting er at hunder ofte skiller på familiens og andres barn, så jeg hadde virkelig et håp om at dette skulle ordne seg, så lenge hunden hadde helse for det.

Vel, siste punkt på lista var for en måned siden å få en skikkelig helsesjekk av hunden, da "småting" som uoppdagede tannproblemer, små betennelser etc kan forværre en allerede agressiv adferd. Så til veterinæren det bar! Nå har jeg en ekstremt ærlig veterinær, så hunden min fikk desverre dødsdommen umiddelbart. Ikke noe spesielt, bare generell svekket helse pgs alderdom; dårlig syn, dårlige tenner, svekket matlyst. Veterinæren syntes han så "pinglete" ut... Jeg tok noen tlf til gubben og hundevenner og alle var enige i at han i løpet av sommeren nok hadde skrantet endel.

Huff, det er ikke lett å se slike ting selv! Jeg lot han derfor slippe, men savner han selvfølgelig enda hver j.... dag!

 

Det jeg vil frem til. Bruk veterinæren din flittig, han/hun er den aller beste til å uttale seg om hundens helse på bakgrunn av utdannelse, erfaring og dine opplysninger.

Du kan få hjelp av en adferdsspesialist, men da må du begynne nå! Gamle hunder bruker ofte litt mer tid på å lære, men det er absolutt ikke umulig.

Ta dine forhåndsregler, men ikke dødsdøm hunde før dere har prøvd (om det ikke finnes klare medisinske/helsemessige etc grunner for det).

Som dyreeiere står vi desverre ovenfor mange vanskelige valg, men jeg mener vi må ta vare på dyret vi har anskaffet oss til dyrets beste! Da må våre behov og følelser desverre vike og jeg synes dyret har fortjent en sjanse...., selv om det ofte koster oss litt mer.

Lykke til!

 

 

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Det at hunden er stiv og halter kommer nok av forkalkninger. Det at den mister pels kan være pga lavt stoffskifte f.eks. Min forrige hund fikk medisiner pga dette. Ikke bra for hunden å gå slik lenge, vi visste ikke dette men det viste seg at vår hadde så lavt stoffskifte at vi kom i grevens tid, han kunne ha dødd.. Jeg ville tatt en tur til dyrlegen og forklart situasjonen. Ta blodprøve for å sjekke pelsmistinga og la han/hun se på ledd osv. Dersom dyrlegen finner noe galt er det kanskje lettere for deg å vurdere avliving? Spesielt siden situasjonen er som den er, og hunden er såpass gammel.

 

Såklart kommer jo barnet først i en sånn situasjon, men jeg skjønner veldig godt at du syns det er vanskelig, man blir jo så glad i disse hundene, blir som en baby i seg selv!

 

Mitt råd er, gå til dyrlegen i første omgang, og lykke til - håper det ordner seg

 

 

[RompeRock]

Synes Hva er i magen? hadde mye klokt å si. Jeg tenkte bare å føye til et lite spm. Dere har ikke mulighet til å ha hunden hos noen dyrekjære venner/familiemedlemmer, som kjenner hunden fra før og som kan tenke seg å ta litt vare på den på sine gamle dager?

 

På den måten får hunden leve og ha et fint liv videre, og dere får møte den av og til? Vet virkelig ikke om dette lar seg gjøre i deres tilfelle; men kanskje det kan være noe å vurdere?

 

Lykke til!

 

Klem fra barne- og dyrekjær

[Anonym bruker]

Heisann!

Skjønner at du står ovenfor et vanskelig valg. Har selv to hunder, og er selvfølgelig spent på hvordan det skal gå, men jeg har bestemt meg for at dette går bra! Mine hunder er heller ikke begeistret for barn, men det er forskjell på unger som løper rundt, henger seg rundt halsen på hundene, herjer med dem og lugger dem, og et lite spedbarn. Babyen har ikke de samme ukontrollerte og voldsomme bevegelsene som småbarn ellers har. Det er dette som er truende for hunder, de vet ikke hvor de har disse små menneskene...

En hund som får vokse opp sammen med barnet, lærer det å kjenne, og vil derfor få et annet forhold til det.

Jeg sier ikke at det helt sikkert vil gå bra, for jeg kjenner ikke hunden din, men synes absolutt at du skal gi hunden en sjanse.

En ting skal du passe godt på; dersom du blir nervøs bare hunden nærmer seg barnet, så vil det nok bli problemer. Dette oppfatter hundene ganske fort.

Du må være bestemt, og vise at babyen er en del av familien, og står høyere på rangstigen enn hunden.

Når det gjelder helsa til hunden din, så ta kontakt med en veterinær. Du må også være nøye på hva du fôrer hunden med. Eldre hunder krever et nøyere samensatt fôr, bl.a. med tanke på pels og ledd. De trenger litt ekstra smurning på sine eldre dager

 

Til slutt; ha litt tro på hunden din. Den har vært en trofast venn i 11 år, og fortjener at du gir han en sjans i hvert fall. Du vil fort merke om det ikke går, og da kan du i så fall tenke omplassering, eller i værste fall avliving.

 

Lykke til med avgjørelsen din

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar! Hunden har vært hos vetrinær 2 ganger nå og fått sprøyte for røytinga. Underull som detter av i store dotter. B-vitamin sprøyter som har hjulpet før men ikke nå lenger. Sikkert ikke dumt å ta en skikkelig sjekk av henne nei. Hofter og ledd sier de så kjekt at er fordi hun er gammel......

 

Dette er en rottweiler, de har en antatt levetid på 8 - 12 år så hun er jo da god og gammel.

 

Det som er rart er at hun er så blid og kosete med voksne, men ikke barn. Merkelig. Hun har vært adferdstestet flere ganger og er veldig godt dressert. Men alikvel.

 

Tusen takk for råd. Godt å høre andres historier også!

 

Har mulighet til å sette henne bort noen mnd til familie. Men de kan kun ha henne noen mnd da de skal reise bort.

 

HI

 

PS: Det er 3 hunden jeg har så jeg har vært gjennom avlivning pga sykdom tidligere og død av alderdom. Men det er like trist uansett! Men hvis det viser seg at hun er syk så er det ikke tvil i min sjel. Min hund skal ikke lide pga meg og mine følelser.

[2 boys & now pink]

Hei

 

Jeg tror jeg ville gitt hunden en sjanse. Fungerer det ikke ville jeg heller gjort det som må gjøres. (evt finne ut om noen i familien kan ta henne, hunden er gammel)

 

<<<<<

[benteeli]

Det er som mange sier her er det ikke det verste problemet de første 6 mnd, da kan babyen ligge i beskyttede senger/ lekegrind osv slik at hunden ikke kommer til og da har du jo relativt lang tid på deg til å se an reaksjoner på hunden. Hos oss har vi laget hundebenk hvor hundene er bundet opp (når vi ikke holde på med dem), denne benken er såpass høy at lillejenta (nå 13 mnd) ikke kommer til for å klå på hundene, på den måten kan lillejenta løpe løs i hele huset uten at hundene trenger å bli plaget. Ser at særlig vår 12 år gamle pointer kan bli gretten om lillejenta kommer borti henne (hun knurrer og glefser). Hun har veldig dårlig syn og hørsel på sine eldre dager så ting kan komme litt brått på for henne.

Her fungerer det bra med hunder og jenta vår har blitt en ordentlig hundejente, vi har 27 valper som ble født i våres og jenta vår takler de viltre valpene overaskende bra (disse bor forøverig ute i hundegårdm, vi har bare 3 hunder inne). Hun har ett veldig avslappet forhold til hundene.

 

Det er ulikt hvordan folk løser sine problemer. Jeg tror at man selv må ta avgjørelsen om man ønsker å tilrettelegge dagliglivet for hunden eller avliver den. Litt kynisk er jo det enkleste å avlive, men det går som regel an å leve med den også om man tar de forholdsreglene som trengs.