Masse tanker og tunge avgjørelser.....

[Gjest]

Hadde en samtale med sambo idag om hvor vidt vi idet hele tatt skal ha flere barn, om jeg orker det presset med å gå og vente og vente på noe som jeg ikke vet 100% sikkert på at jeg får,.

Jeg er sliten.. sliten av å prøve og prøve.. Nå er det snart 6 år siden vi begynte å prøve... Venter på ivf..

 

Og jeg har store smerter i magen pga cyster,livmorslimhinne som er altfor tykk,jeg har pcos og leddgikt, er hormonell til tusen pga alle medesinene jeg har gått og går på..

Jeg har hatt forstadie til kreft, jeg har blitt operert ,fjernet store deler av livmorhalsen, må på med cerclage under neste svangerskap(hvis det blir noe svangerskap..) Og jeg er lei meg, føler meg grusom til tider,lei av meg selv, min udugelighet som barnelager, føler jeg knuser drømmene til min kjære hvis jeg ikke blir gravid..

 

Jeg har tenkt mye på å fjerne livmoren min av medesinske grunner... Men da må jeg være forberedt på at jeg kanskje blir alene... For jeg kan ikke kreve at mannen min skal være fornøyd kun med ett barn..

Det tror jeg ikke han blir...

 

 

Føler meg totalt alene om disse tankene, føler meg liten, udugelig og råtten ovenfor min kjære...Han har forespeilet seg mange barn, jeg kan ikke gi han det.. Jeg har sagt det til han at han er fri til å gå når som helst,hvis det er kun barn som kan gjøre han glad.. Jeg selv vet jeg klarer å leve uten..

På en måte så vet jeg ikke om jeg orker ivf.. Alt det styret med medesiner osv.. Og usikkert resultat..Men han vil så gjerne..

Føler at min vilje oppi dette, må settes til side.. Hans gjelder, hvis ikke er forholdet vårt over.. Datteren vår må bytte skole,vi selge hus og alt blir revet opp... Jeg føler at det er meg alt står og faller på..

 

Er jeg helt alene om disse tankene??

[Sitronelle]

Kjære deg,

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg her, men jeg ble utrolig lei meg og nesten sint da jeg leste dette innlegget - utrolig lei meg på dine vegne, som har det så vondt nå og alt det slitet du har gått igjennom og sint på vegne av din mann som jeg synes oppfører seg meget egoistisk. Jeg setter stort spørsmål til hans kjærlighet til deg. Ser han ikke hvor vondt du har det og elsker han deg ikke høyt nok til at DU er det viktigste i livet hans og at barn bare er bonus? Dere har vært så heldige å fått et vidunderlig barn, og det er en stor gave i seg selv bare det. Er det kun biologiske barn han ønsker seg? Har dere tenkt tanken på å adoptere eller være fosterforeldre? Synes det er rart at flere barn kan bety så mye for han da han vet hvor hardt du har det, for ikke snakke om helsen din. Om du ikke får flere barn så går han fra deg? Da ødelegger han det trygge livet for barnet deres nå, og er det gitt at han skal finne seg en ny en som kan produsere for han med en gang? Tror nok dere bør ha en alvorlig prat om dette, for det er ikke riktig at du skal føle det slik og at det skal være slik!

 

Stor klem fra meg

[Gjest]

Han er utrolig glad i meg.. Det er vel heller jeg som sliter med alt dette og føler litt på det her at jeg selv ikke kan klare å tilfredstille hans behov om flere barn. Jeg vet at hans drøm er mange barn, men jeg tviler mye på meg selv om han mener at det er greit liksom ... hvis det ikke blir flere..

Adopsjon er jo en mulighet,det har vi snakket om..

Det er mange aspekter inne i bildet, mye som jeg ikke vil ta opp her inne, men som ligger bak alle disse tankene og de vanskelige avgjørelsene jeg føler jeg må ta. Mannen min elsker meg, det tviler jeg ikke på.. Og jeg vet at han er glad i meg, ikke bare i livmoren min.

Jeg gruer meg til ivf, fordi jeg vet at det ikke er en garanti for å få barn.. Og å miste flere barn, det vet jeg ikke om jeg takler..

Og samtidig tenker jeg på sykdomsbildet mitt.. Er det forsvarlig å få et barn når jeg til tider ikke klarer å tømme oppvaskmakinen uten å knuse halvparten av glassene fordi jeg mister grepet på de pga leddgikten?

Hva skjer hvis jeg mister ned babyen min?

Jeg har enkelte dager jeg ikke klarer å kle på meg uten hjelp...(føler meg rimelig flau her nå.. men sånn er det bare..) Og blødninger som styrer livet mitt, jeg kan ikke gå ut uten å forsikre meg at jeg har helt nytt bind og tilgang på skiftemuligheter.. For jeg blør igjennom det meste.. Pakker innpå smertestillende som drops i det verste takene.....Som knapt 30 år er ikke dette enkelt å takle.. Jeg som var den aktive rytteren, spilte håndball og volleyball,trente masse,var instruktør for drilljenter , ute i jobb, hadde et aktivt liv.. Nå er det redusert til et minimum, for enkelte dager har jeg nok med å klare feks klesvasken uten å bli liggende til sengs..

 

Jeg har et stort problem med å akseptere at jeg er syk. Men jeg vet jeg kan bli bedre hvis jeg begynner med medesiner.. Men det er medesiner jeg ikke kan ta hvis jeg planlegger å bli gravid..

Det må gå inntil 5 år før jeg kan bli gravid igjen etter medesinslutt..

 

Men håpet er at jeg blir gravid fort, at jeg kan begynne på disse medesinene så snart et evt barn er født.. Da vil livet mitt bli helt annerledes, det vet jeg.. Da vil disse smertene bli borte, og jeg vil fungere som "normalt" ..

 

Mannen min er en utrolig fyr, som orker å bruke livet sitt på å hjelpe meg og bistå meg.. Han er en utrolig god far, en god samboer,samtalepartner og en kjempekar jeg ikke ville vært foruten..

 

[Sitronelle]

Huff....Dette høres bare så leit og vondt ut. Jeg håper ikke jeg hørtes for krass ut i det første innlegget, men syntes det virket som om mannen din kun fokuserte på barn og ikke deg....Det er jo utrolig bra og høre at det faktisk ikke er tilfelle! Jeg forstår deg så godt. Det er noen store avgjørelser dere må ta. Har dere snakket med lege om dette? Tror nok det er viktig for mannen din at dere snakker om følelsene dine rundt dette. Det er grusomt å ha det slik du har det nå. Du skal ikke måtte gå rundt å føle slik uten å dele det med han/noen. Men selve avgjørelsen må jo du ta til slutt. Lytt til kroppen din. Husk at du har bare denne kroppen og at det er viktig å ta vare på den også. Stakkars deg! Men for å si noe positivt så er det jo flott at det finnes medisiner som får deg opp på beina igjen!

[finetine]

Kjære Bula.

Det var tøft å lese brevet ditt. Ikke tvil om at du har det vondt. Du høres ut som en utrolig flott og sterk jente, men som kanskje har tatt på seg et for stort ansvar her. Du er absolutt ikke udugelig, du ønsker jo sterkt et barn og bare det at du setter deg selv til side og har det så vondt, i ønsket om å få et barn til til deg og mannen din vitner jo om at kjærligheten til han er veldig sterk. Og at du absolutt ikke er udugelig! Jeg vedder på at hadde du tatt opp det her med han hadde han blitt kjempelei seg fordi du går og bærer på alt dette alene. Han ønsker seg sikkert et barn, men kjærligheten til deg og jenta deres er nok sterkere:). Kan du ikke love å snakke med han om det? Tror du trenger å få åpnet opp alle de vonde tankene som du bakser med alene nå.

Moren til samboeren min har en sykdom som gjør at hun nesten ikke ser og hører, hun oppfostret tre flotte barn med denne sykdommen. Dette har de ikke tatt skade av, bare blitt en erfaring rikere:)!

Stor oppmuntringsklem

[Smilet:)]

Hei vennen!

 

Var så trist å lesa om situasjonen din, og de vanskelige valgene dine..

Håper virkelig du får sagt alt dette du har sagt til oss til mannen din, og at dåkke kommer fram til ein god løsning som både du og han er fornøyd med!

Viktig at du ikkje gaper over for mye, og at du tar hensyn til kroppen og psyken din!

Du er jo utrolig heldig som allerede har eit barn, og om det blir eit biologisk, adoptert eller fosterbarn neste gang, vil nok det bli like mye elska som det første!

Viktig at du ikkje føler at mannen din synes du ikkje strekker til i dette baby-styret, men at han heller viser at han er fornøyd med deg som du er, og at visse ting kan vi bare ikkje gjøre noe med. Klart han vil være hos deg uansett fleire barn el. ikkje hvis han elsker deg! Og klart dåkke skal bu i huset og barnet dåkkas skal få gå på skulen han allerede går på!

Her er det nok helsa og det du føler for som gjelder, lytt til kroppen din og ta dåkke ein god prat!

LYKKE TIL VENNEN:)

 

Klem fra

 

[*Lenn* :-))]

Hei Bula )

Du har det tøft nå....!!

Synes det høres ut som du/ dere skulle snakket med noen professjonelle. F.eks en familierådgiver.....Eller noen i helsevesenet...

 

Det virker litt som du og mannen din "snakker forbi hverandre" på en måte....

Han sier en ting, og du oppfatter det som han ikke er fornøyd med deg uten at dere får flere barn.... Og så mener han kanskje ikke det i det hele tatt. Kanskje det er du som ikke føler deg "god nok"?

 

Å få flere barn, er en viktig avgjørelse som dere begge må snakke om, særlig ifht din helsesituasjon.

Vondt å høre om alt du plages av. Synes synd på deg, Bula.....

 

Hvis det er ment at det skal bli/ være dere to sammen, så kommer det til å gå bra. Selv uten flere barn. Tenk på hvor viktig deres kjærlighet til hverandre også er!! Og hvor høyt dere elsker datteren deres. Dere har jo allerede det viktigste i livet sammen....nemlig et barn....!! )

 

Jeg ville tatt kontakt med en dere kunne snakket sammen med, både du og mannen din. Fått "alt" på bordet. Snakk om følelsene deres og få en objektiv person til å "sortere" og få ting i riktig bås....

Alvorlig sykdom er en tøff ting og hanskes med i hverdagen, for dere begge. Tror dere har behov for å bli "hørt" av noen.....

 

Dette ble kanskje litt rotete.....

Men ønsker deg lykke til uansett hva dere velger....

 

Stor klem fra