Masse tanker og tunge avgjørelser.....

[Gjest]

Hadde en samtale med sambo idag om hvor vidt vi idet hele tatt skal ha flere barn, om jeg orker det presset med å gå og vente og vente på noe som jeg ikke vet 100% sikkert på at jeg får,.

Jeg er sliten.. sliten av å prøve og prøve.. Nå er det snart 6 år siden vi begynte å prøve... Venter på ivf..

 

Og jeg har store smerter i magen pga cyster,livmorslimhinne som er altfor tykk, hormonell til tusen pga alle medesinene jeg har gått på..

Jeg har hatt forstadie til kreft, jeg har blitt operert ,fjernet store deler av livmorhalsen, må på med cerclage under neste svangerskap(hvis det blir noe svangerskap..) Og jeg er lei meg, føler meg grusom til tider,lei av meg selv, min udugelighet som barnelager, føler jeg knuser drømmene til min kjære hvis jeg ikke blir gravid..

 

Jeg har tenkt mye på å fjerne livmoren min av medesinske grunner... Men da må jeg være forberedt på at jeg kanskje blir alene... For jeg kan ikke kreve at mannen min skal være fornøyd kun med ett barn..

Det tror jeg ikke han blir...

 

 

Føler meg totalt alene om disse tankene, føler meg liten, udugelig og råtten ovenfor min kjære...Han har forespeilet seg mange barn, jeg kan ikke gi han det.. Jeg har sagt det til han at han er fri til å gå når som helst,hvis det er kun barn som kan gjøre han glad.. Jeg selv vet jeg klarer å leve uten..

På en måte så vet jeg ikke om jeg orker ivf.. Alt det styret med medesiner osv.. Og usikkert resultat..Men han vil så gjerne..

Føler at min vilje oppi dette, må settes til side.. Hans gjelder, hvis ikke er forholdet vårt over.. Datteren vår må bytte skole,vi selge hus og alt blir revet opp... Jeg føler at det er meg alt står og faller på..

 

Er jeg helt alene om disse tankene??

[Gjest]

Kjære deg, nå fikk jeg helt vondt inni meg. det beste du gjør er å lytte til kroppen DIN. Du vet når du klarer mer og når det er tid for å gi opp. Det var en del tanker som for i hode mitt da jeg leste dette. Hvis han har veldig lyst på ett barn til å du ikke orker å gå gjennom mer, hvorfor ikke adoptere?? det er mange barn som trenger dere der ute. jeg tenkte også på at hvis du orker så kan du si til mannen din at dette ivf forsøket blir det siste, hvis ikke det er velykket så klarer du ikke mer. Da kan du også fjerne livmoren din.

 

Du skriver også at mannen din kan ikke være fornøyd med ett barn. men saken er den at han må være glad for det ene barnet han har fått. Elsker han deg høyt nok så skulle det ikke bety noe om du ikke klarte å gi han flere. dette er ikke noe du har valgt selv, å du har det vondt nok fra før av. Jeg synst så utrolig synd på deg/dere.

 

Jeg synst ike det er rett at du er sett opp i ett hjørne hvor du må velge å prøve mer hvis du ikke har lyst. Har du prøvd å snakket med han om følelsene dine? Han må ikke glemme de oppi alt dette

[VirreVirre]

Kjære deg!

Så vondt å lese dette, umulig å sette seg inn i en sånn situasjon.

 

Ville egentlig bare dele min medfølelse, vet liksom ikke hva man skal si i en sånn situasjon..

 

Har du og mannen din snakket ordentlig ut om dette? Jeg skjønner godt at du føler deg dårlig ovenfor han. Det gjør jeg også iblant. Men jeg synes dere skal snakke ut og bli sikre på hvordan dere står i forhold til hverandre. Vi har snakket litt om dette, både før og etter vi begynte å prøve. Og vi er innstilt på å elske hverandre, og holde sammen uansett hva som skjer. Selv om det kan bli tøft. Tanken om adopsjon var først utelukket, men nå når det har fått modnet litt så ser jeg virkelig på det som en fantastisk mulighet.

 

Når jeg skriver dette føler jeg at jeg må veie mine ord, for jeg er redd at dette skal oppfattes feil. Jeg er ikke noen bedreviter som tror jeg har svar på alle problemer, jeg tror heller ikke det finnes noe lettvint svar på problemet deres. Jeg ønsker bare så inderlig at det skal gå bra med dere. Aller helst at dere skal få alle barna dere ønsker, men også at dere kan komme lykkelige ut av det hvis ikke det går..

 

Lykke til videre Bula, jeg vil bare si at jeg tenker på dere. Har jo fulgt med deg siden jeg begynte å henge her på bim. Måtte dere få de barna dere så sårt lengter etter.

 

Mange klemmer

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Kjære, kjære deg, nå begynte jeg å gråte. Dette var uendelig trist lesing. Jeg har fått med meg alt som har skjedd med deg, og du har virket veldig tøff underveis. Det du klarer å sette ord på nå er det nok mange som tenker i vår situasjon, men for deg er jo dette enda mer konkret siden du har måttet operere pga forstadie til kreft og faktisk vurderer å operere mer.

 

At du nå får en reaksjon er helt naturlig og sikkert også nødvendig. Når man står midt oppe i vanskelig situasjon er det ofte noe som holder oss (og her skal jeg tørre å påstå at dette spesielt gjelder oss kvinner) oppe-forsvarsmekanismer som faktisk er nødvendige for å komme oss gjennom den vanskelige tiden og for å ta vare på de rundt oss, som din familie. Nå skal du få lov til å ha en pause, syns jeg. Du skal få lov til å kjenne at kroppen din er frisk og ikke måtte gå og føle at du ikke strekker til. Jeg syns at det er din kjære sin jobb som ektefelle å passe på at du nå får kommet deg til hektene og slikket sårene. Du har sikkert vært kjemperedd og kanskje tilogmed hatt skyldfølelse for at du ble syk (det er jo utrolig hva vi kvinner føler skyld for) og måtte operere, og nå er det din velvære som er viktig. Det er ikke din feil at du ble syk,

det er desverre noe som en eller annen gang rammer de fleste av oss!

 

Det er ikke noe lett å tenke på seg selv når man er lei seg, det er veldig vanskelig å sette krav til mannen sin når man kjenner at "alt er min skyld", men igjen; han bør passe på deg nå! Det skal ikke være sånn at når du nå har vært syk så skal du føle deg udugelig. Hva ville du ha sagt hvis du hadde en venninne i samme situasjon som deg? Hva ville du tenkt var rimelig?

 

Vi har ingen garantier for hva som skjer i livet, vi vet aldri hvem som blir syk neste gang. Det er skummelt, men sant.

 

Kan du kanskje få utsatt ivf-prosessen litt, tror du det går å kontakte sykehuset og forklare situasjonen så du får tatt deg en pause fra å lage baby? Det er jo en fryktelig belastning for kroppen å gå gjennom ivf har jeg forstått. Går det an at du tenker at du ikke vil ta endelig stilling til ivf på noen måneder?

 

Du er verdt masse, du er en kvinne som har vært igjennom mye både med å prøve å lage baby og i forhold til operasjonen din, men allikevel tenker du på mannen og barnet ditt før deg selv. Det bør mannen din være ydmyk i forhold til, selv om jeg skjønner at det kan være fryktelig vanskelig for han dette her (for jeg skjønner det, ikke misforstå meg!) så er det nå engang sånn at dere er i den situasjonen dere er i nå, og nå er det om å gjøre å gjøre det beste ut av det dere har nå.

 

Jeg lurer på om du har noen nære venner som du kan snakke med om dette? Det hjelper alltid å få andres perspektiv på tingene, jeg tenker i forhold til at du føler at du må sette dine ønsker og behov til side.

 

Jeg føler at det er masse mer jeg ville ha sagt deg, du traff meg langt inn i hjerterota med innlegget ditt, men jeg skal gi meg nå (ble jo veldig, veldig langt). Du er ikke alene om tankene dine, og det er så bra med bim-her er det flere som forstår deg.

 

Klem fra

[krysser fingre og tær!]

 

Uff, nå har du det ikke greit Bula! De svarene du har fått her har vært veldig fine, så jeg støtter meg til dem. Du må ikke glemme deg selv nå, sier kroppen stopp så hør på den.

Utenom det så gir jeg deg den største trøsteklemmen som finnes!!!

 

[Gjest]

Han er utrolig glad i meg,den kjære kjære mannen min..

Det er vel heller jeg som sliter med alt dette og føler litt på det her at jeg selv ikke kan klare å tilfredstille hans behov om flere barn. Jeg vet at hans drøm er mange barn, men jeg tviler mye på meg selv , selv om han mener at det er greit liksom ... hvis det ikke blir flere..

Adopsjon er jo en mulighet,det har vi snakket om..

Det er mange aspekter inne i bildet, mye som jeg ikke vil ta opp her inne, men som ligger bak alle disse tankene og de vanskelige avgjørelsene jeg føler jeg må ta. Mannen min elsker meg, det tviler jeg ikke på.. Og jeg vet at han er glad i meg, ikke bare i livmoren min.

Jeg gruer meg til ivf, fordi jeg vet at det ikke er en garanti for å få barn.. (Vi får jo utsatt behandlingen hvis vi ønsker det, det får alle...Og å miste flere barn, det vet jeg ikke om jeg takler.).

Og samtidig tenker jeg på sykdomsbildet mitt.. Er det forsvarlig å få et barn når jeg til tider ikke klarer å tømme oppvaskmakinen uten å knuse halvparten av glassene fordi jeg mister grepet på de pga leddgikten?

Hva skjer hvis jeg mister ned babyen min? Katastrofalt!!!

Jeg har enkelte dager jeg ikke klarer å kle på meg uten hjelp...(føler meg rimelig flau her nå.. men sånn er det bare..) Og blødninger som styrer livet mitt, jeg kan ikke gå ut uten å forsikre meg at jeg har helt nytt bind og tilgang på skiftemuligheter.. For jeg blør igjennom det meste..(svare bukser et standard i skapet mitt., hehe) Pakker innpå smertestillende som drops i det verste takene.....Som knapt 30 år er ikke dette enkelt å takle.. Jeg som var den aktive rytteren, spilte håndball og volleyball,trente masse,var instruktør for drilljenter , ute i jobb, hadde et aktivt liv.. Nå er det redusert til et minimum, for enkelte dager har jeg nok med å klare feks klesvasken uten å bli liggende til sengs..

 

Jeg har et stort problem med å akseptere at jeg er syk. Skyldfølelsen blir rett og slett for stor..Jeg som alltid har tatt meg av andre.uten å mukke..Og skal nå bli redusert til den svake.. som trenger hjelp...Stoltheten er tung å svelge!!

Men jeg vet jeg kan bli bedre hvis jeg begynner med medesiner.. Men det er medesiner jeg ikke kan ta hvis jeg planlegger å bli gravid..

Det må gå inntil 5 år før jeg kan bli gravid igjen etter medesinslutt.Og klokka går jo for min del også.......

 

Men håpet er at jeg blir gravid fort, at jeg kan begynne på disse medesinene så snart et evt barn er født.. Da vil livet mitt bli helt annerledes, det vet jeg.. Da vil disse smertene bli borte, og jeg vil fungere som "normalt" ..

 

Mannen min er en utrolig fyr, som orker å bruke livet sitt på å hjelpe meg og bistå meg.. Han er en utrolig god far, en god samboer,samtalepartner og en kjempekar jeg ikke ville vært foruten.......

 

[susse]

Kjære Bula!

Ord blir litt fattige for meg her. Og det de andre skriver er så bra at jeg også vil støtte meg til det de skriver.

Ser du skriver at dere har hatt en samtale i dag om hvor vidt dere skal fortsette å prøve. Fortalte du da til din kjære alt det du forteller oss her ? Om alle disse vanskelige og vonde tankene du har om deg selv ?

Og i så fall hva sa han ?

 

Jeg har jo ikke vært i nærheten av hva du gjennom går nå men har også kjent på følelsene av å ikke være god nok som kvinne som ikke klarer å gi min mann barn. Vi har snakket om det (eller rettere sagt jeg har grini ut mine alle verste og mest vonde tanker) hvor min mann sa klart og tydelig at det finnes ingen andre han vil ha barn med. Og skulle det til slutt vise seg at vi ikke kan gå gravide blir det adopsjon. For som han sa: det er vi to som skal ha barn. Hvordan de barnene blir våre vil på sikt ikke ha noe å si for det er oss to, og ingen andre. Fikk grei melding om at slike tanker kunne jeg bare legge vekk først som sist

 

Og husk!: Du er verken udugelig eller råtten. Du er en flott jente som bare fortjener det beste.

 

Kjempe stor og varm klem

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Bula; jeg håper du skjønte at jeg forstår at mannen din syns dette er vanskelig, og jeg forstår at han er det beste for deg. Jeg mener bare at du fortjener å bli passet på og tatt hensyn til. Ellers så er jeg veldig enig i det som har blitt sagt i alle innleggene her, fra å tenke at jeg bør veie mine ord til at jeg syns du er en flott jente!

 

Stor klem fra

[Gjest]

Takk for støtten jenter, og takk for gode ord som varmer!!

[Gjest]

det er som du sier, ord blir fattig. jeg synst det er på tide at du tar vare på deg selv, du fortjener det. Den løsningen som jeg synst høres best uT(men som ikke trenger være rett for deg), er å adoptere en liten baby. da kan du få fjerna livmoren din som kanskje er veldig viktig for deg å ikke minst så kan dy få begynnt på medisinene dine. Da vil du få i pose å sekk. livet ditt vil bli tilnærmet normalt med medisiner, å du vil på denne måten være i stand til å ta vare på datteren din, mannen din og barnet som dere får.

 

jeg vet ikke hvordan dette høres ut, men jeg deler berre tankene mine. jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon på lik linge som du ikke kan sette deg inn i andres. Jeg tror og håper at du finner en bra løsning. Å få et adoptivbarn er kanskje begynnelsen på ett nytt og bedre liv. Ett liv som du ikke ville vert uten. da vil livet ditt bli fullt av mening og glede igjen

[kirsty*2barnsmamma]

Uff, dette var vond lesing. Stakkars deg, så mye du har gått igjennom. Er helt uten ord. Kan bare sende deg en klem! Håper dere finner utav dette. At dere finner en løsning dere begge kan være fornøyde med.

[fruen81 med mirakel i magen]

uff å uff jenta mi, sitter her å gråter jeg nå like hormonell om dagen jeg å.

jeg vet hvor sliten du er nå, vet om alt som har skjedd rundt deg i det siste, jeg står fortstatt på på det jeg har sagt hele veien NÅ MÅ DU TA VARE PÅ DEG SELV Å MANNEN DIN, jeg vet hvot tungt du dere har det, men en ting som jeg vet å er sikker på han vil ha deg med jenta dere har eller flere barn, den mannen elsker deg av hele sitt hjerte.

jeg sender deg masse gode klemmer å du vet hvor du finner meg. masse masse glad i deg klemmer fra snupp

 

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

åh kjære bula

sitter her med tårer i øynene,ikke godt å være bula nå nei!!!

skjønner du har det vondt å tøft nå.....

du er så flink å støtte og løfte andre opp,nå er det din "tur" til å ta i mot hjelp og støtte!!OG DET FÅR du av oss vet du.........

skjønner hvordan du har det med tanke på babylager,sånn har jeg følt også da vi holdt på som værst for å få det til......

MEN man må også lytte til kroppen,den kjenner du best av alle...og da må faktisk folk rundt deg prøve å forstå hvordan du har det med tanke på kreft,og leddgikten din.kanskje kroppen din ikke "vil"bli gravid fordi du er syk?kroppen er jo "flink"å ordner opp,kanskje den ikke vil tåle å bli gravid at det er derfor du ikke blir gravid?ja at kroppen på en måte beskytter deg....

skjønner at det er vondt å svelge stoltheten

(ikke jeg flink til i det hele tatt!) men du må bare prøve for din egen del,du skal jo leve å ha det godt du også!!!!!Synes det er "rart"hvis mannen din går fra deg pga ingen flere barn,dere har jo 1da!men som du sier det er "flere"ting her du ikke vil ta opp her og det forstår jeg jo....

nå vil jeg sende deg 1000 gode *trøste*klemmer

STÅ PÅ LILLE VENN!!!!!!

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Å kjære deg Bula!!!!!!!

Dette var ikek noe hyggelig lesning! Hvordan kan du tillate deg å tenke så lite om deg selv??????????? Dette mener jeg på en god måte altså...

Jeg kan forstå at vonde tanker kommer av og til; det gjør det jo hos oss alle her inne! Men lille venn; du må ikke se på deg selv som en fødemaskin! Din mann ble vel sammen med deg av kjærlighet til deg og så kom det vel et lite barn etterhvert. Man vet jo aldri om man er fruktbar før man prøver å få barn, og jeg nekter å tro at mannen din ble sammen med deg for å få mange barn, men heller av kjærlighet til deg!

Har du prøvd å fronte dine tanker til ham? Det kan jo hende at han forstår mer enn du tror. Kanksje han vil kjøre på med IVF fordi han tror det er det du vil?

Det er så utrolig viktig at du faktisk er egoistisk oppi det her! Det er en utrolig påkjenning å gå gjennom IVF (jeg har hørt at folk mener det er verre enn å gå gjennom en cellegift-kur) og da synes jeg ikke at du skal gjøre slik som du tror han vil bare for å holde husfreden.

Uffameg, du har det ikke mye godt nå Bula og jeg håper du tar mot til deg og snakker med mannen din om alle tanker som raser oppi hodet ditt og at mannen din også får delt sine tanker med deg.

Ønsker deg i alle fall all mulig lykke til uansett hva du velger å gjøre!

Sender deg en STOOOOOOOOOOR trøsteklem