Svært vanskelig tema

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg velger å være anonym, med ett alvorlig tema. Beklager om jeg støter noen, det er ikke min hensikt!!

 

Jeg ser (tror jeg - om det er noe jeg ikke har fått med meg) at det er ett veldig vanskelig tema som ikke blir tatt opp eller snakket om. Kanskje litt forbudt enda, vanskelig å sette ord/følelser på?

 

Jeg vet det er flere av dere der ute, så jeg spør:

 

Hvordan går det med dere gravide som har blitt utsatt for voldtekt eller incest?

 

Da tenker jeg ikke så mye på sex og det at du har blitt gravid, men hvordan man takler undersøkelser i svangerskapet og på syjehuset når fødselen er i gang...

 

Anonym

[Anonym bruker]

Velger å være anonym nå... grunnen til det, er at det er svært få som vet om mine negative erfaringer på dette området.

Ble selv voldtatt for noen år tilbake, av en ukjent mann!

Dette preger vel egentlig hele tilværelsen min, og i perioder klarer jeg ikke engang tanken på sex..

Nå er jeg omsider blitt gravid, noe jeg er ubeskrivelig lykkelig over, men gynekologiske undersøkelser er helt utenkelig for meg. Har ikke hatt noen hittil i svangerskapet.

Skjønner jo at barnet må ut etterhvert, og håpet mitt er at jeg da er så fokusert på andre og viktigere ting, at dette ikke hemmer meg.. men det får jeg vel ikke svar på før den dagen kommer...

[Anonym bruker]

Jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep av et ingiftet familiemedlem.

Dette har jeg tenk mye på i løpet av svangerskapet, men fødselen sist gang gikk veldig greit i fothold til dette. Følte ikke, som mange andre at jeg mistet kontrollen over kroppen min, ikke i forhold til overgrepene..

 

Har du opplevd noe ?

[Anonym bruker]

Hei synes det er fint du tar det opp jeg!

Jeg er selv utsatt for incest av stefar da jeg vokste opp. Dette vet mannen min og jeg har vel på et vis klart å bearbeide barndommen min alene. Sikkert ikke lurt og jeg er fullstendig klar over at det kan hende jeg får det i retur som f... når jeg blir eldre, men foreløpig går det bra.

Nå har jeg hatt noen år på meg til å få hendelsene på avstand, flere gu timer, en operasjon i underlivet og flere kjærester. Jeg har altså ikke blitt gravid av overgriperen - gudsjelov!

 

Det jeg merker er at jeg er fullstendig avhenigig av å ha kontrollen! Jeg forstår at jeg vil trenge hjelp under fødselen, men jeg vil vite av hvem og hvorfor. Jeg har av den grunn også motsatt meg bruk av studenter osv under fødselen, noe som faktisk ikke er så lett å få aksept for over alt. Antar det er flere som har det langt værre enn meg, men jeg føler meg i hvertfall trygg nå på at "alle" vet hva jeg trenger for å føle at fødselen blir "vellykket" også bare krysser jeg fingrene for at så skjer og at jeg ikke får noen flash back.

 

Lykke til alle dere andre i samme situasjon!

 

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg og det er vel derfor jeg velger å ta det opp.

Se hva andre har opplevd og kommet igjennom.

Se om jeg kan få råd og tips fra andres opplevelser.

 

Ikke minst føle at jeg ikke er alene, og kan få aksept for mine følelser.

[Anonym bruker]

veldig vanskelig tema, har ikke blitt utsatt selv, men er mamma til en fantastisk vakker liten jente som har blitt misbrukt av sin far. Ble heldigvis oppdaget veldig raskt, men det har vært en laaaang prosess som aldri vil ta slutt. Hun klarer seg kjempefint, men det kan når som helst komme tilbake i situasjoner vi ikke kan forutse. Bekymrer meg selvsagt til pubertet, kjærester og evt barn. Hun husker fremdeles detaljer fra overgrepet selv om det er to år siden og hun var bare 3 år..

 

Håper dere får all den hjelpen dere trenger for å komme over dette,og at dere har og har hatt voksne som tror på dere..

 

 

[Anonym bruker]

Svarer som anonym jeg også..

Jeg ble utsatt for incest gjennom flere før jeg begynte på barneskolen. trudde jeg greide å bearbeide dette selv oppgjennom oppveksten. Men har har fåttt noen knekker, og da var det nødvindig med terapi. Nå som det er sagt..

 

Første svangerskapet gikk jeg hos et angstteam på sykehuset. Der snakka jeg med ei jordmor som i detaljer forklarte meg hvordan en fødsel var, hva de gjorde osv. Var på flere møter og hver gang gikk vi gjennom hva jeg ønsket og ikke ønsket. Det jeg gruet meg til mest var å bli undersøkt nedentil. Vi kom fram til at jeg hele tiden skulle være tildekt med laken, det skulle være minst mulig undersøkelser.. Og mest av alt det skulle ikke være noen mannfolk inne på rommet foruten min mann...

 

Men skal jeg fortelle deg noe.. Jeg dreit i alt på slutten av fødselen. Var så fokusert på å få ut den lille og hadde det så ondt, at jeg brydde meg ikke om det skulle komme inn noe mannfolk. Jeg sparka av meg lakenet og ga planken i at jeg lå der å sprika i all min "herlighet".

 

Men det var godt å få snakka med jordmor. Det anbefaler jeg på det sterkeste! Ring sykehuset eller snakk med den jordmora/ legen du går til om å få satt opp en time til samtale.

 

Det du og jordmora snakker om blir lagt i journalen din, slik at jordmoren du får og de som kommer på skift leser dine ønsker og tar hensyn til deg.

 

Du skal se det går kjempebra dette! Jeg fikk ingen onde opplevinger under fødselen fordi alle visste og tok hensyn.

 

 

[Anonym bruker]

Det forrige svangerskapet mitt var nesten terapi for meg når det kom till det punktet. Jeg vet ikke hvorfor. Men etter å ha blitt mamma så var det som om noe av redselen forsvant, og jeg nektet å la det mennesket fortsette å ha makt ver meg. Nå bryr jeg meg ikke lenger. Bare kobler ut, og føler jeg at situasjonen er vanskelig, så sier jeg det. I tillegg har jeg en flott fastlege som alltid har med seg en kvinnlig pleier under GU for pasientenes trygghet.

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep for åtte og et halvt år siden. Det førte til at jeg stengte av følelsene mine og skilte kroppen fra resten av meg og lot meg presse av to kjærester til ting jeg egentlig ikke var klar for. Når jeg så traff mannen jeg nå er gift med, fikk jeg endelig lov til å sette grenser, han viste forståelse for følelsene mine og reaksjonene mine, og da kom alt sammen veldig sterkt opp i meg. Jeg taklet ikke at han viste lyst, og jeg taklet ikke at han tok på meg. Vi måtte ta ting veldig gradvis med det seksuelle, jeg måtte hele tiden ha kontrollen og måtte kunne si nei når jeg hadde nådd grensen min på det tidspunktet. Etter lang tid pluss to og et halvt år i samtaler hos psykolog hadde jeg bearbeidet både barndom, overgrep og følger av overgrepet. Angsten er blitt borte, men i ukene vi prøvde å bli gravide, kom angsten tilbake. Angsten for det ukjente, for å miste kontrollen, for å gi meg hen til noe jeg ikke kunne stoppe, for fødselen. Jeg var veldig ambivalent, ene dagen ønsket jeg å bli gravid, andre dagen var jeg absolutt ikke klar. Jeg bestilte samtale hos en jordmor og gestaltterapeut og snakket med henne om redselen og angsten min, og vi snakket om det å være gravid, og om fødsel og mine valg. Hun fikk meg til å prøve å være konkret, finne ut eksakt hva jeg var redd for. Det hjalp meg. Det ble mer håndgripelig. Det var ikke lenger bare en stor klump med et eller annet i meg som jeg kalte angst. Det ble til noe konkret jeg kunne gjøre noe med. Etter to samtaler med henne, pluss omvisning på fødeavdeling, slik at noe av det ukjente ble kjent, følte jeg meg roligere. Og akkurat på den tiden ble jeg gravid. I svangerskapet har jeg vært forbausende rolig, alt har gått over all forventning. Jeg har ikke hatt noen gynekologiske undersøkelser underveis, jordmor har bare kjent på og lyttet på fosteret utenpå magen, og ultralydundersøkelsen i uke 18 var utenpå magen. Jeg nærmer meg nå fødselen, og jeg har skrevet i et ønskebrev til jordmoren at jeg er veldig sårbar i en så naken situasjon, og at jeg ønsker respekt for det. Jeg vil ikke ha flere underlivsundersøkelser enn nødvendig, og jeg ønsker ikke flere til stede i rommet enn akkurat det som er nødvendig medisinsk personale til mitt og barnets behov. Jeg ønsker ikke student eller unødvendig personale til stede. Jeg gruer meg til å ligge og sprike med beina og å bli undersøkt, men jeg tror jeg vil takle det. Håper jeg er mest opptatt av at barnet skal ut akkurat da.

 

Jeg vil anbefale andre å snakke med psykolog/terapeut/jordmor/legen om dette, slik at det kan bearbeides. Det er tøft å kjenne etter på følelsene og jobbe med det, men det blir så mye bedre når man blir mer ferdig med det og kan legge det bak seg.

 

Alt i svangerskapet har iallfall gått over min forventning, tror kroppen omstiller seg og blir klar for det som kommer. Nå gjenstår bare fødselen, men jeg føler meg ganske rolig og trygg på at det også vil gå bra.

 

Lykke til, alle dere andre!