At det går an!!!

[Gjest]

At det går an!! I går pratet jeg med en gammel bekjent. Ei litt eldre dame som har kjent meg hele livet. Og jeg fortalte at det ikke var så lett å få barn, Og det jeg får til svar, er at jeg kunne vel gå til naboen eller be postmannen på besøk. Og vi kunne jo også bare legge prosjektet på hylla og glemme alt, for hun kjente fantisk mange som hadde gjort det, og blitt gravide senere. (Hun her er alene og har ingen barn.) Hun rett og slett tullet det vekk! Jeg måtte liksom jatte med følte jeg, men det ble for dumt egentlig. Og så får jeg høre at jeg er fremdeles ung, og har et helt liv foran meg til å få barn. Nå er jeg 28 år og han jeg er forlovet med er 29. Drømmen var en gang å få barn før vi fylte 30 år. Det blir jo ikke enklere å få barn hvor eldre man blir. Har jo snart prøvd i 2 år og ikke vært i nærheten av å være gravid. Har jo blitt mer og mer utålmodig for hver PP som har gått.

 

Når jeg blir spurt av venninner om hvordan det går med babylaginga, har jeg svart at vi er slitere og antageligvis må søke IVF. Og tilbakemeldingen jeg da får er jo fantastisk egentlig. Virker som dem setter pris på ordentlige svar. Vet også at sambo har fortalt at vi sliter til kamerater når temaet har kommet opp. Og han har heller ikke opplevd noe dumt.

 

Men er det ikke så respektert blant de som er godt voksne at man ratt må ty til hjelp for å bli gravid? (irritert ja!!!)

 

[MaliMali- Lykkelig 2barnsmamma]

Det er sprøtt det der!! Men det er mitt inntrykk også. Jeg forsøkte å prate med samboerens tante om ivf og hun fjollet det nesten bort.. Begynte med noe flåsete greier hun også. Lo og fniste liksom. Jeg holdt på å begynne å grine. Men men, vi skal være glad for gode venner som forstår dette!!

 

Jeg har valgt å ikke si det til så mange venner. Ikke fordi jeg ikke kunne gjort det. Alle ville jo forstått det, men jeg klarer det ikke. Først og fremst fordi jeg ikke vil fikse at alle lurer på om jeg nå er gravid, om vi er midt i eggløsning og så videre. Men og litt fordi jeg blir veldig emosjonell av og prate det ihjel. Da er det godt å kunne velge når jeg vil prate om det:-)

 

Har dere fått sjekket dere? Og står dere i kø?

Selv tenker jeg at det nesten kan bli godt å komme i gang med ivf-prosessen. ..Tror jeg da. Litt ovenpå nå visst:-)

 

 

[Gjest]

Godt (eller dumt) at det er flere enn meg som sitter igjen med dette inntrykket! Og man skulle jo tra at siden man snakker med andre damer om det, så skulle det være mer forståelse for temaet. Men nei da... Håper jeg ikke blir slik når jeg blir en del eldre enn det jeg er nå.

 

Har ikke kommet SÅ langt ennå så vi står i kø. Jeg tror at det skal bli godt å komme igang med ivf-prossessen. Ikke fordi det at prosessen er så treg (bare et inntrykk jeg har) men fordi da er vi igang liksom. Har bare kommet til pergo-kurene blodprøvene for å påvise EL. Har bare 1 dobbel pergokur igjen, en blodprøve og en sædprøve igjen, så er det ny samtale meg gyn om ivf. Ser virkelig frem til den samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt også

 

Har du kommet langt i prosessen ang utredningg og slikt?

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei, jeg kaster meg på her. Har også opplevd det dere beskriver; at de som er godt voksne kommer helst med råd som at det bare er å slappe avså ordner det seg nok, eller de prøver å fleipe det bort. Tror dere kanskje det er fordi de tilhører en generasjon som ikke så lett kan prate om sånt uten å bli litt flaue? Det er jo veldig vanlig for oss å diskutere sånne ting, mens man kanskje ikke så ofte gjorde det før. Dessuten lurer jeg på om de kanskje også ter seg sånn fordi det er litt lenge siden de selv var i babylagingsfasen og at man rett og slett glemmer de tingene som var vanskelig (vi husker jo de gode somrene..)? Jeg har en teori til; at de er mer erfare på livet og har sett at ting ordner seg etterhvert, og at det er det de kanskje ønsker å formidle, og på den måten trøste oss.

 

Jeg har tenkt endel på dette her, fordi jeg syns det er så leit å bli møtt av de reaksjonene dere beskriver. Min erfaring er også at de på min alder reagerer veldig fint når jeg sier vi sliter og er søkt til ivf, av de får jeg svært sjelden beskjed om å slappe av så alt ordner seg ( det er en rød klut for meg!)

 

Dette ble litt langt, men jeg ble så engasjert av temaet:o)

[Gjest]

Ingen dumme teorier. Tror det stemmer i mange tilfeller.

Tenkte litt på det mens jeg skrev innlegget. Men så tenkte jeg for meg selv, at uansett vi som sliter tjener på det. Vi erfarer at ting andre tar som en selvfølge ikke er noen selvfølge. Blir jo psykisk mer sterkere også vil jeg tro. Jeg blir jo skuffet over motgang, men tror kanskje ikke skuffelsen sitter så dypt (ble litt på siden av temaet dette her)

 

Men jeg vet også for meg selv nå at hvis vi skulle være så heldig å få barn, og barna våres igjen blir slitere, tror jeg ikke at jeg hadde kommet med trøstende fraser for å prate det vekk. Tror heller at jeg hadde kommet med enkle råd og tips om hvordan man får hjelp. Håper ikke vi kommer i den tid hvor det blir flaut å prate om slike ting igjen.

 

Men jeg er kjempetakknemmlelig for at jeg er oppvokst nå, og ikke 30-40 år siden. Er så glad at det er mer åpenhet rundt slike ting som det å være sliter bl.a. Det er jo utrolig hva man kan diskutere med venner.

 

Utrolig hvordan ting har forandret seg bare de siste 10 årene. Husker at en arbeidskolega av mora mi slet med å få barn. Og det endte med at de fikk IVF. Men husker at da mor fortalte at hun hadde blitt gravid, var det litt hysj-hysj siden hun hadde blitt gravid på denne måten.

 

Ble vist langt og mye i dette innlegget også. Er ikke bare du som er engasjert:-)

 

[susse]

Hei på deg/dere

Dette engasjerer meg også veldig. Satt å leste det i går men ble egentlig så sint og skuffet for deg justme at jeg klarte ikke helt å få orden på hva jeg ville skrive til deg.

Jeg har også opplevd slike voksne "bedrevitere" som gjerner vil tøyse det hele vekk eller som kommer med lette løsninger som: " det er jo bare å slappe av så går det til slutt...."

Men med hjelp av gode venner, en fantastisk lillesøster og mamma har jeg blitt "trygg" i rollen som sliter og skammer meg ikke over det. Det har vært en lang prosess.

Så når jeg nå møter slike damer tenker jeg bare: stakkars deg! Du må jo enten synes dette er fryktelig flaut eller så er du rett og slett dum!

Og da har jeg rett og slett bestemt meg for at det er på tide med litt voksenopplæring!

Det koster meg ikke 5 øre å fortelle dem at det faktisk er vitenskapelig bevist at det å slappe av ikke har noe med saken å gjøre.

Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle hvor belastende det er når folk tror dette er lett og at de bare kan slenge ut slike komentarer uten at det påvirker meg. Sier gjerne at det faktisk gjør vondt når folk oppfører seg slik.

 

Så i forhold til dette lar jeg det ikke såre meg så mye lenger. Jeg har bestemt meg for å holde hodet høyt og la evt disse damene ønske seg et stort hull i gulvet. Dette er vondt nok som det er om ikke andre skal få trykke meg lengre ned.

Men når det er sagt har jeg et stort problem som jeg ikke klarer å gjøre noe med, eller heve meg over. Har en veldig nær venninne som ble gravid uten at det var planlagt. Hun har barn fra før og hun er en av dem som vet mest om hva vi går igjennom og hvor vondt jeg har det. Men til tross for dette snakker hun knapt om annet enn graviditeten, navnvalg og det toppet seg når jeg måtte sitte og se alt utstyre de har handlet inn. Her klarer jeg ikke å sette grenser. Jeg vil jo ikke skuffe henne...

Det hele gjør fryktelig vondt og det er ikke sjelden jeg griner etter samvær/samtaler med henne. Det hele er så fryktelig skuffende for jeg er jo veldig glad i henne og hun vet at jeg strever for å prøve å være der for henne gjennom hennes glede. Men hun behøver da vel ikke å gni det slik inn..... ? Jeg prøver jo så godt jeg kan å spørre hvordan det går... men å snakke med meg av alle om navnevalg i over en time......?

 

Vel vel jenter... det som ikke knekker oss gjør vel oss forhåpenligvis sterkere. Og vi sitter med livserfaring som kanskje en eller annen gang kan hjelpe noen andre.

 

Klem

[Gjest]

Stå på jenter!!!

 

Vi er heldige som har hverandre!!!

 

Og ha en fortsatt riktig god helg :-)

 

 

Klem

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Dere jenter er bare helt fantastiske!!!!!!!!!!!!!

Jeg skjønner godt at dere reagerer på slik oppførsel fra voksne folk. Dette har jeg selv opplevd fra flere venner som sier at vi skal slappe av og de kjenner flere som har adoptert og plutselig blitt gravide. Eller de kjenne flere som har hatt prøverør 2 ganger og deretter fått en helt på egenhånd etterpå. Det må jo være for at de slapper av.....

Da har jeg sagt det rett ut at det er vitenskapelig bevist at stress forårsaker ikke barnløshet, men barnløshet forårsaker stress!!!!

De mener det jo egentlig bare godt, men det gjør likevel vondt.

Det har jeg goså sagt til de: det hjelper ikke at dere sitter her og maser om stress og sånn, for jeg er stresset uansett og det blir bare værre av at dere tar opp temaet.

Dette respekterer de faktisk og de skjønner at jeg ikke er sur og sint, men veldig lei meg og sårbar. Alle mine venner har vært flinke til å gi meg en kos og si at de beklager og at de er lei seg for at de ikke forstår hva jeg går igjennom. Det betyr så utrolig mye for meg!

 

Jeg er 29 år nå og naturlig nok har de fleste av mine venninner fått barn i løpet av min prøveperiode. De vet jo hva jeg sliter med alle mann, og jeg synes det er utrolig trist hvis de utelukker meg fra graviditeten for å ikke såre meg. Det er mye værre å bli stengt ute og ikke vite hva de går gjennom enn å bli inkludert synes jeg da. Dette er jo det største vi kan oppleve; å bli gravide. Det er jo det eneste livet handler om når man er gravid og det er det eneste livet handler om når man ikke klarer å bli gravid; ønsket om å få det til.

Tenk hvis vi ikke skulle få delt våre frustrasjoner med våre venner???

Sånn har også min gravide venninner det; tenk hvis ingen var interessert i det største som skjer i livet deres?

 

Jeg mener på ingen måte å si noe negativt om dere som ikke orker å høre på gravide venniner, men jeg ville bare dele med dere hvordan jeg har det.

Nære venninner skal man kunne dele både gleder og sorger med:)

 

Jeg forstår at det til tider kan være tungt å glede seg på andres vegne. Slik har jeg det til tider selv også. Men jeg har faktisk klart å si til mine gravide venner når jeg har en dårlig dag og ikke har så lyst å snakke om graviditeten den dagen og jeg. Det synes de faktisk er ok.

 

Men uansett jenter! Dere er fantastiske og heeeeelt normale! Vi har oppturer og vi har nedturer og da er det i alle fall godt å ha noen å dele disse med!

 

Jeg er visst litt engasjert jeg også, så beklager at dette ble langt:)

Klem

[susse]

Er litt redd for at du har missforstått meg litt.

Det er jo ikke slik at jeg ikke vil ta det i graviditeten til mine venner men det er bare denne ene som det blir så ekstremt mye med. Av og til føles det virkelig som hun gnir det inn og jeg skjønner ikke hvorfor....

Når min lillesøster ble gravid var det selvfølgelig vanskelig. Men hun forstod helt av seg selv at jeg synes det var vanskelig. Derfor snakket vi om det og hun holdt meg alltid oppdatert men ikke i timesvis av gangen. Da fikk jeg slappe helt av med det hele og det gjorde meg ingenting å se hennes voksende mage. Og når hun skulle føde følte jeg nesten at jeg ikke kunne få nok info... Ville helts vært der hele tiden....

Nå hun kom inn på føden jobbet jeg nattevakt noen etager lenger opp. Så hun sendte meg noen meldinger gjennom natten og jeg fikk komme ned et par ganger å se til henne før hun hadde kommet så langt som til selve fødslen. Hun fikk verdens nydeligste jente.

Når barnet hadde kommet til verden hadde jeg meg en ny nedtur samtidig som jeg var stolt.... Men den holdt jeg for meg selv. (Nedturbiten altså)

Var på sykehuset hver dag.. men hadde det ikke helt godt når babyen skulle tilbake til mor og jeg skulle reise hjem.

Men etterhvert kom denne tante følelsen og nå kan jeg ikke få nok av min fantastiske niese. Setter alle krefter inn for å bli favoritt tante

Nå har min lillesøster har blitt en av mine sterkeste støttespillere i den situasjonen vi er i.

 

Klem

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Nei jeg tror jeg skjønner hva du mener: Det ER vanskelig å takle andres graviditeter! Det synes jeg også. Så jeg skjønner virkelig hva du mener. Men jeg tror kanskje at forskjellen er at mine venner har hele tiden visst hva jeg sliter med og de er derfor veldig forsiktige med å snakke HELE tiden om graviditeten for å ikke gni det inn slik som di venninne gjør. Jeg skjønner at det er vanskelig å si ifra til din venninne om at dette er vanskelig for deg. og så lenge hun ikke hører noe eller at du er flink å skjule at dette er faktisk vanskelig for deg, så er det sikkert ikke så lett for henne å begrense seg heller.... Men i flere timer i strekk da!!! Det er jo kanskje i overkant ivrig av din venninne!

Kanksje du skal prøve å nevne litt forsiktig til henne; gjerne før hun begynner å mase i vei om alt som handler om å være gravid, at du ikke har det så lett? Det er utrolig hva folk forstår bare de får vite litt.

Ønsker deg masse lykke til Susse.

Jeg håper du ikke ble fornærmet på meg, sor det var slett ikke hensikten.

Jeg ville bare vise motpolene: vi som sliter er opptatt nesten KUN av å bli gravid og de som er gravide er opptatt KUN av det å være gravid. Da kan det være vanskelig for begge parter å forstå hverandre.

 

Håper du skjønner hva jeg mener:)

STOOOOOOR KLEM!

[susse]

Jeg forstår deg vennen og er så absoultt ikke fornærmet på deg!

Ble bare redd for at du misforstod meg....

Vi er nå litt rare også her inne

Det jeg tror jeg sliter mest med for tiden er at jeg skulle ønske jeg kunne være det gode venninnen som man kunne snakke med i timesvis om graviditet. Være kjempe ivrig med å se alt de kjøper, ønsker seg osv...

Så jeg er vel kanskje min egen værste finende i dette tilfellet. For ikke klarer jeg å sette grenser og ikke klarer jeg å være den venninnen jeg så gjærne skulle ha vært.

Men men... av erfaring pleier det å hjelpe når barnet først har kommet til verden. Synes det er kjempe kos å kjøpe presanger til barnet og ikke minst ta bilder og om mulig lage album til barnet osv....

 

Uansett: Kjempe klem tilbake til deg!

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Tusen takk for det Susse!

Godt å høre at vi er på bølgelengde:)

Det er litt vanskelig av og til og det er lite vi kan gjøre med det desverre.....

God natt til deg:)