hva syns dere om 50/50?

[:::) Frøken Velferdsrett]

hva syns dere om å ha barna 50/50?

 

tror dere det er det beste for barna? eller er det best for barn og ha et hjem?

 

om vi går ut fra at begge freldrene er gode foreldre, bor i nærheten og har et ok samarbeid. og vi kan late som om banet er 3 år.

[2 søte]

høres jo ganske tungvint ut for barnet da, som må flytte på seg hver uke, får ikke roen noe sted.. får ikke et fast hus og hjem og forholde seg til.

det jeg syns er at når foreldrene kommer overens og bor like i nærheten burde det jo gå ann å samvær 50/50 uten at ungen må flytte hver uke.... men seff alle er jo forskjellige, noen unger tilpasser seg kanskje bedre å ha 2 hjem...

[SuSiii]

jeg TROR at det er veldig viktig for barnet å ha ETT hjem,at det bor hos den ene foreldren,å har det som hjem og bosted,så kan den heller få være masse sammen med den andre foreldren...men viktig for barnet å vite hvor den "hører til"...

[Anonym bruker]

Jeg trur på ett hjem, 50/50 er bra for foreldrene det. Kunne du tenke deg å flytte annenhver uke?

Jeg har en tenåringsdatter som har venner som har bodd 50/50 - og de sier det er slitsomt, uansett om foreldrene er gode på samarbeid eller ikke. Min datter kunne aldri i livet tenke seg det

[*toppris*]

barnefaren her vil nå ha 50/50 med en gang ammingen er ferdig, hallo, selv syns jeg det er uheldig for barnet. Kasteball frem og tilbake, ingen tilhørighet til ett hjem der barnet er trygt uansett hva. Hjemmet hos faren vil jo fortsatt være ett hjem selv om det ikke er 50/50, men stabiliteten blir bedre syns jeg selv da dersom barnet har ett hovedhjem. Stabilitet og trygghet er veldig viktig. Jeg går ikke med på 50/50 her i gården ivertfall.. Det må da isåfall bli når barnet blir så gammelt at det kan ta litt slike avgjørelser selv...

[Limpalot]

Du går ikke med på 50/50?

Går du da automatisk ut ifra at det er du som skal ha full omsorg?

Nytt ord for de fleste på listen her: "Alenefar", eller "aleneforelder"

Det er ingen selvfølge at mor har full omsorg lenger, far kan ikke gå til retten og be om delt (det er kun etter egen avtale) men han KAN gå til retten og be om full omsorg.

Ikke meningen å bjeffe til deg, bare litt lei av at folk enten ser rart på deg eller er helt over seg imponert hvis man sier man er alenefar!

Det siste er verst, hvorfor er det så rart at fedre vil ta ansvar for egne barn, og hva tilsier at vi skulle gjøre en dårligere jobb?

 

Tilbake til hva diskusjonen EGENTLIG dreide seg om her: Delt omsorg.

Jeg opprettholdt delt omsorg en lang stund etter at jeg hadde fått full på papiret, dette var i samråd med fagfolk med hensyn til at vår sønn var knyttet til oss begge.

 

Synes veldig mange mister fokus på barnet ved et samlivsbrudd, jeg hadde et ganske heftig brudd (kostet meg 160 000 i advokater), men fokus må allikevel være på barnet, ikke på konflikten med den andre parten.

Tror ikke det finnes noen fasit på hva som er best med hensyn til delt/full omsorg, man må vurdere i hver sak, og kanskje ha guts nok til å søke hjelp til å vurdere. At fokuset er på barnets beste er uansett alfa omega!

For oss fungerte delt omsorg veldig bra lenge, nå er poden kommet i en alder hvor tilhørighet i "gjengen" blir mer og mer viktig, da holdt det ikke lenger med annenhver uke og han begynte å bo fast hos meg for et år siden.

 

Til slutt: Du sier delt omsorg ikke er aktuelt før barnet er gammelt nok til å ta slike avgjørelser selv: Vær så snill, ikke sett barnet i en lojalitetskrise ved å gi det et valg mellom far og mor. Far og mor må være voksne nok til å finne ut hva som er det beste for barnet, ikke lempe det ansvaret over til barnet...

 

Uansett: Lykke til

[Singelmamma og banden]

Det beste for barnet mens det ennå er lite er nok å få bo hos ene, og så ha betraktelig mer samvær enn det som står i brosjyrer. At ungen kanskje er annenhver helg, pluss to dager i uka hos faren. Da er man på grensen til delt omsorg, men ungen har fremdeles bare ett hjem.

[Brummeline3barnsmor]

Min eldste er 2,5 år gammel å er hos pappaen sin annenhver uke. Dette ser ut som det fungerer kjempefint...han gleder seg til å dra dit....samtidig som han er kjempefornøyd når han kommer hjem ijenn.

[Anonym bruker]

Linpalot !

Du gikk krast ut syns jeg. Mange av de som er i dette forumet har ikke særlig kontakt med barnefaren, for de er det naturlig at de skal ha hovedomsorgen. Når du ikke har vært i ett forhold, bare blitt gravid, far vil ikke ha barn, men etterhvert finner han ut at han vil alikevel.. Da mener jeg mor har omsorgen, ingen kan komme da å ta den, heller ikke kreve så mye som 50/50... Men, bodde man sammen når barnet ble født - er situasjonen noe helt annet. Jeg vokste selv opp hos min far, en strålende oppvekst.

[Mamsen86]

Hadde eksen min krev 50/50 så hadde jeg slått han rett ned, skal jeg være ærlig, hehe!

 

Neida! Men i mange tilfeller, som anonym over her skriver, så er jeg faktisk helt enig i at moren har siste ordet! Man skal liksom ikke dra alle under en kam, man trenger ikke å være noen ondsinnet mor selvom man ikke vil at faren skal ha 50/50 omsorg!

 

Selv er jeg ikke for 50/50.. Syntes at barnet skal ha ETT hjem! Om foreldrene bor såpass nærme hverandre og har god kontakt, så kan jo faren eventuelt hente på skolen, ta med i butikken, sykle i området osv osv osv.. Er jo masse sånne småting man kan gjøre uten egentlig å ha noen fast avtale! Selvom barnet ikke er en strikkball, så kan det fint vite hvem som er mor og hvem som er far, og være tilfreds med det!

Personlig så ville jeg nok ikke ha hatt to hjem, jeg hadde blitt gæren faktisk.. Jenter som er så opptatt av klær og sminke i tenårene, nei jeg hadde gått fra vettet! Jeg må alle tinga mine på et sted, hehe! ;P

[:::) Frøken Velferdsrett]

kansje på tide og si hva jeg syns.. he he.. om jeg har kommet til enighet med meg selv, vet jeg ikke. men sånn ser jeg det i værtfall for øyeblikket:

 

det er ingen forskning som tilsier at 50/50 er den beste løsningen for barn. det er faktisk svært lite fosket på temaet.

det er kun 8% som har denne løsningen i dag, noe som for meg sier at det er en ganske vanskelig ting og bli enige om.

At det av noen "forventes" at mødre som har vært alene med babyen fra starten av går med på en sånn løsning er for meg meget rart.

for det er ganske mange ting som spiller inn. som sammarbeid, bosted, barnet... ogsåvidere.

per dags dato ville jeg ikke sakt ja til en slik ordning. rett og slett fordi jeg ikke har tillit til barnefaren og da heller ikke kan se at et sånt samarbeid vil fungere.

man kan argumentere mye for at barn har rett på en far og at ting skal være rettferdig.. men det er vel bare og innse. livet er ikke rettferdig, vi får det gode med det onde.

barnet har rett på en far, men han har også rett på en stabil og trygg oppvekst.

med den maglende forskningen på dette omerådet kan ikke jeg som mor gå god for at mitt barn får en trygg og stabli oppvekst med to hjem.

å som Limpalot setter spørsmålstegn ved. er det sånn at mor burde da automatisk ha mer rett på samvær en far??

i tilfeller der mor er alene fra starten av, som i mitt tilfellet. så syns jeg det. ikke fordi en mor har mer rett til og være mor en en far har rett til og være far.

men fordi at det er her barnet har bodd hele sitt liv, og det er her barnet har sin tilhørighet.

.

 

hm.. ble mye dette. men tror det er det jeg har kommet fram til.

 

 

 

 

[Singelmamma og banden]

Fornuftig! Det siste her altså :-)