Er ambivalent og vinglete

[ElinaN]

Hei dere kloke og flotte damene her inne

 

Jeg hadde en SA for 3 mnd siden, og det er faktisk første gang jeg har blitt gravid. Har vært uten preventasjon i 18 år, så det var litt av en overraskelse. Gjennomgikk 2 IVF forsøk for 15 år siden uten å bli gravid. IVF behandlingen var psykisk veldig tøff, og også tiden etterpå.

 

Før jeg ble gravid, hadde jeg helt gitt opp tanken på barn, og var ingen prøver lenger. EL og sånt brydde jeg meg overhodet ikke om, det ble jo ikke noe barn ut av det uansett, tenkte jeg.

 

Etter SA har jeg blittt en prøver igjen, både på godt og vondt. Jeg mener jeg har klart det en gang, så sjansen på at det skjer igjen er kanskje til stedet. Tenker nå på kanskje pergotime kan være noe for meg, men samtidig er jeg ikke helt sikker på om jeg klar for det, rent psykisk. Har ikke akkurat alderen på min side heller, er 42.

 

En annen ting som jeg tenker på er om legen vil gi pergotime til meg siden jeg er så gammel. Er på en måte litt flau for å nevne det for legen, redd for å få et nei.

 

Som dere skjønner er det mange rare tanker i hodet mitt, noen ganger tenker jeg at det er like godt det ikke har blitt noen barn, for det er et så stort ansvar. Jeg vingler, og er ambivalent. Kanskje jeg har en sperre for virkelig å ønske meg et barn, for jeg er så redd for å bli skuffet, igjen...

 

Om det var noe poeng med dette innlegget, ja sannelig om jeg vet. Uansett var det godt å få skrevet det ned.

 

Ønsker dere en fin helg!

[Gjest]

Hjelpe meg. Jeg får utrolig dårlig samvittighet for klaginga mi når jeg leser om deg!

Her syter og klager jeg fordi jeg har prøvd i flere mnd. uten å lykkest, og så har du prøvd i 18 år!!!!

Jeg skjønner godt at det har tent en gnist igjen i deg att du faktisk har blitt gravid en gang. Veldig synd att du mistet dette...

Og att du er redd for å bli skuffet igjen, og sliten av dette prøvelivet er ikke noe rart! Men dette ønsket om ett eget lite barn vil nok overskygge dette, og det gjør vel att du ikke får fred til ikke å prøve heller.

Og i forhold til å spørre legen din om Pergo, så er det klart att du må gjøre det!!

En må jo bare sørge for å ha prøvd alt, og det må legen selvfølgelig ha forståelse for. Det skulle bare mangle.

Så lenge du fortsatt er fruktbar, får du nok helt sikkert Pergo.

Håper virkelig at du vil lykkes snart og etterhvert kan glede deg over ditt lille nurk!

[Beth]

Hei, Elin!

Eg skjønar deg godt, og kjenner meg igjen både i håpet og i ambivalensen. Eg hadde også mista trua på at eg kunne bli gravid, da eg plutseleg vart det hausten 2004 - og igjen i vår (eg var 42 første gongen og er 44 nå). Begge gongene endte det i SA, i hhv 11. og 6. veke. Men eg klamrar meg også til tanken om at det ER mogleg, og har begynt å el-teste for å hjelpe naturen litt. Samtidig tenkjer eg også at kanskje det er like bra, at eg eigentleg er for gammal til å begynne med småbarn nå (eg har ingen frå før), og at livet er ganske bra som det er utan også. Men eg trur det er ein naturleg forsvarsreaksjon når eg, som du, liksom ikkje heilt tør å håpe. Den som ikkje har for høge forventningar, blir heller ikkje skuffa. Barn ER eit stort ansvar, men om folk på 20 greier å oppdra barn, er det klart vi modne damer greier det! Det skal du ikkje vera redd for. Har du lyst til å prøve pergo, så spør legen. Kva har du eigentleg å tape? Eg kryssar fingre for deg.

 

mvh