Tårene mine...

[tyty]

....kom! Eg vil gråte ut det vonde. Eg vil gråte ut tomheita mi.Og så fyllast av nytt håp om at ein dag skal eg lukkast!

Hadde ein SA i mars. Og i går, på ultralyd, fekk eg beskjed om at det nye vesle hjartet eg bar, ikkje lenger banka. Var i mi 9. veke no. I staden for å gå lukkeleg på kafe med ei veninne, låg eg plutseleg på ein benk, klar for narkose. Surrealistisk! Vondt!

Eg skal sverge, gråte, skrike, hulke....no. Og så ein dag, om ikkje så lenge, skal eg smile igjen. Kjenne på ei stille lukke over at atter ein god dag kom. Og trass i at uroa vil plage meg gjennom mitt neste svangerskap - pga det eg har opplevd - så skal det gå bra!!

Varm klem til alle som har det vondt!

Det ordnar seg!

[Sunniva78 har to små]

Kjære deg.

 

Så trist at du måtte oppleve dette en gang til,

livet er ikke alltid rettferdig...

Og det gjør godt å gråte, mye sorg og sinne skal ut!

 

Det er utrolig hvordan vi klarer å reise oss, og se framover igjen.

Men det må vi, for uten håpet mister man alt...

 

Lykke til videre!!!

[tyty]

Tusen takk for gode ord ). Kan eg spørje om di oppleving?

[Marit73]

Veldig trist å høre at du måtte oppleve dette en gang til

Sender deg en stor trøsteklem.

[Sunniva78 har to små]

Her er min historie...

 

Etter tre års prøving og fortvilelser ble det klart at vi trengte litt hjelp for å få barn...

Mye prøver og undersøkelser ble tatt, og det viste seg at jeg har endometriose. Så da var det bare å sette sin lit til vitenskapen, og vente på å få begynne...

 

Etter å ha gått som en tikkende hormonbombe i en god stund,

var det endelig klart for å sette inn egg ved hjelp av IVF, juni-06.

Vi var veldig positive hele veien, og gledestårene var mange da vi endelig fikk se det blå krysset!!!

Jeg var supergravid, leste alt jeg kom over.

Men så- på ferie begynte jeg å få brun utflod.

Vi oppsøkte en Gyn-spesialist der vi var på ferie,og han fant ikke liv.

Vi dro så tilbake til Trondheim, og fikk time ved St.Olavs dagen etter.

Sjokket var stort da legen kunne se hjerteslag!

Men fosteret var lite i forhold til hvor langt jeg var kommet, så vi fikk "diagnosen" truende abort, og beskjed om å komme tilbake etter noen dager. Denne dagen fant de ikke noen hjerteslag lengre...

Dette var i uke 9. Jeg hadde ikke noe blødning, og heller ingen smerter. Det var altså en MA.

Så dagen etter min beste venninne fikk en nydelig datter, var jeg inne til utskraping. Livet er ikke alltid rettferdig...

 

Nå har vi klart å se framover igjen, og i går fikk jeg igjen mensen, etter nesten 5 uker.

Så nå har jeg begynt på nye hormoner, og skal etter planen sette inn fryseegg i uke 37!

Så håpet om en liten baby er her fremdeles!

[tyty]

Ein liten baby får du (og sikkert fleire også) Og eg og. For kvar laange dag som går, så er vi ein dag nærmare den glade dagen som ligg der framme ein stad!!

Vi har også prøvd i ca 3 år. På utredning viste det seg at eg trengte litt hjelp for å modne egga - og har difor gått på pergotime. Dette hjalp heldigvis. Men no er ikkje problemet lenger å BLI gravid, men å få fullført svangerskap...Men det ordnar seg nok til slutt.

No syns eg berre tida går så sakte fram mot den dagen kroppen min skal begynne å virke igjen. Har sitte og talt i kalenderen. Dersom kroppen min ordnar fort opp, og eg har maks flaks, kan eg vel beynne å prøve igjen i november ein gong. Håper på ei god jul!.

Lykke til deg også.

[jordbærsjokolade]

Hei!

Ville bare sende dere begge en klem, kjenner meg så utrolig godt igjen i det dere skriver!