Trenger hjelp - angst og depresjon

[Anonym bruker]

Hei,

 

først og fremst vil jeg nevne at jeg har slitt med angst til og fra de siste 15årene. Men, nå etter fødsel, har angsten forverret seg betraktelig. Orker ikke engang og gå i butikk for da kan jeg møte på bekjente som spør "hvordan går det?". Da jeg ikke har det så bra for tiden, og ikke klarer og beholde "maska" så blir det til at jeg isolerer meg litt fra omverdenen. Jeg vet at dette ikke er bra, men samtidig så tror jeg det kan være greit for en periode.

 

Min sønn er 3mnd og verdens skjønneste, er ikke meningen man skal gå og være sårbar og nærtagen, når man egentlig er fulkommen og har fått sin egen lille familie.

 

Forstår ikke hva som skjer med meg. Jeg burde jo bare stråle av glede, istedenfor er jeg sår og lei meg for tiden, tar lett til tårer. Ikke nok med det, men merker at "vonde" minner fra fortiden og dukker opp, ting jeg trodde jeg var ferdig med. Dette forbedrer ikke akkurat situasjonen min.

 

Er det noen andre der ute som har det lignende? Hva gjør dere for å få det bedre?

[Anonym bruker]

Jag har drabbats av svangerskapsdepresjon og min jordmor fångade upp detta på vårt första möte, så nu har hon satt igång ett nätverk for mig så att jag kan gå och träffa en psykolog.

Kan inte det vara en ting, få prata med någon om det...

 

Känner igen det du säger så väl, 'hur har du det'-frågan är det värsta som finns...

Har varit sykemeldt fra jobben en stund og nu 50% hörde en kollega som frågat vad är det for fel på henne till en annan... De vet inte helt, men när kommentaren kom: Graviditet är ju ingen sykdom...

Det sved litt då, men jag tänkte att det är inte deras business....

 

Håper att du får känna dig bedre snart!!!

[Anonym bruker]

Kjære deg! Ser at du har det tøft... har ikke selv psykiske helseplager, men kjenner endel til det via andre. Får du noe hjelp og avlastning? Har du snakket med helsesøster eller andre om dette (samtaleterapi?)? Dersom du bare holder alt inni deg, kan det fort utvikle seg. Å bli mamma er det beste som hender oss, men det til tider være både skummelt og vanskelig... Særlig de første mnd når alt er så nytt, og livet blir snudd helt på hodet... Ei venninne av meg fikk (i tillegg til samboer, venner og familie) hjelp av en fantastisk helsesøster til å klare seg gjennom de første mnd.. jeg håper at du klarer å kose deg med det lille nurket ditt og snart er klar for å vise lykken din til verden! Stor klem!!!

[Anonym bruker]

1. Vær åpen om det!

 

Om du skjuler problemene dine vil de bare fortsette og fortsette.

 

2. Be om hjelp!

 

Spør jordmor, lege, familie og venner om hjelp.

 

3. Begynn å trene!

 

Om man trener får man mer krefter og mer krefter gir bedre liv!

 

4. Begynn å spise sunt og regelmessig!

 

Også det gir mer krefter og overskudd. Som igjen kan brukes på å bli frisk igjen.

 

PS. Depresjoner går som regel over. Angst kan kureres med kognitiv terapi. Finn en kognitiv terapeut med angst som spesialfelt og få hjelp. Finn en terapeut du liker.

 

Finn gjerne også en annen terapeut med fødselsdepresjon som fagfelt. Det er viktig for både deg og familien din at du får hjelp!

 

Og sist men ikke minst:

Utfordre deg selv til å gjøre en eneste ting hver dag. Og så må du om kvelden fokusere på de tingene du har fått til. EN ting, ikke alt idag. Og ikveld - se på de tingene du har fått til, GLEM de målene du ikke nådde.

 

KLEM!

[mona_k og lille brage;)]

Jeg kjenner meg veldig igjen på hva du sier..

jeg er selv en "borderliner" det står for "emosjonelt ustabil personlighets forstyrelse"

dette har innebært mange år med selvmordsforsøk,selvskading,spiseforstyrelser,angst osv..

jeg har nå vært "frisk " i ca 2 år. bestemte meg bare en dag for at nok var nok,med å si det mener jeg ikke at det funker for alle ikke altid så lett..dessverre=(

jeg er nå i 15 uke gravid og livredd for at jeg skal få tilbakefall. har hørt det ofte sjer i mine tilfeller..

uff håper ikke det for jeg er nå så lykkelig..

syns mange av de rådene som har kommet til deg her virker veldig brae =) og jeg håper at du blir lykkelig=) mange klemmer til deg anonym =)

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

Ser det er en stund siden du postet dette innlegget, men kanskje du leser dette likevel.

 

Jeg har det på akkurat samme måte som deg.Har vonde minner fra barndommen, derfor har jeg hatt tendens til angst opp gjennom årene, men jeg har klart å holde det i sjakk. Men da jeg fikk barn selv, så kom det en oppblomstring av angst og jeg ble veldig deprimert. Selv tror jeg det er fordi jeg alltid har brukt all energien min på å holde meg selv i sjakk og kontrollere angsten min, men da jeg fikk barn, så var det en liten person som jeg følte jeg ikke kjente, ikke hadde kontroll over og som trengte meg døgnet rundt.Jeg følte det ble så veldig tydelig at jeg sleit når andre var tilstede, noe som gjorde at angsten bare ble værre.

 

Selv har jeg gått til legen med problemet og venter på time hos psykiater.Har åpnet meg for nærmeste familie og sagt at jeg sliter.Er ikke så deprimert lenger, som en annen sa her, depresjoner går som regel over.Angsten er det værre med.Den sliter jeg med enda. Men jeg krysser fingrene for at det forhåpentligvis kan bli bedre. håper du også blir bedre!!!

 

Tenk på at du er verdifull og vær glad for det du får til.

 

mange klemmer!