Flere som isolerer seg fra omverdnen etter ma/sa?

[jordbærsjokolade]

 

Har mistet (lagt fra meg) all kontakt med alle venninnene mine etter at jeg nå har mistet to ganger. Syntes det er fælt og jeg savner de. Men føler at jeg har forandret meg så mye i det siste og vet rett og slett ikke om jeg klarer å snakke med de lenger. Det er ikke sånn at jeg vil ha nye venner, jeg vil bare ha minst mulig å gjøre med noen som helst. Har blitt helt taus og mistet alt hva jeg hadde av selvtillit. Trodde en tid at hvis jeg bare ble gravid igjen ville alt bli bra med en gang, men jeg vet ikke om jeg tror på det lenger (er ikke gravid på nytt).Syntes det er utrolig vanskelig og jeg går med en kostant dårlig samvittighet for at jeg ikke lenger er der for de. Må si at det ikke bare gjelde de som har små barn eller er gravide, det gjelder alle. Føler at man kan se på meg at jeg har blitt annerledes.

 

Noen som vet hva jeg mener?

[Piivo]

Hei elinelinea.

Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse, det å trekke seg unna osv. Etter min ma (1,5 år siden) gjorde jeg nok også det i tillegg til at andre trakk seg unna meg! Nesten ingen turde snakke med meg om det som skjedde, selv om de visste hva jeg hadde opplevd. Jeg tok det opp med noen, sa klart fra at det ikke akkurat var en dagligdags hendelse... Det hjalp litt.

 

Jeg tror det er vanskelig for folk som ikke har vært gravid selv å forstå hvor vondt det er å miste, selv om det er tidlig i graviditeten. Jeg husker at jeg ikke var så opptatt av sånt før jeg selv ble gravid. Og jeg forstår veldig godt at du trekker deg unna. Men jeg tror du gjør det fordi det er så vondt? Men kanskje du mest av alt nettopp trenger omsorg fra venner?

 

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du føler du ikke er der for de nå. Nå er det vel heller du som savner at de er der for deg? Kanskje du kan fortelle vennene dine hvordan du har det? At du er lei deg for at du trekker deg unna, men at sånn er det nå. Ting vil ganske sikkert normalisere seg etterhvert. Og du har jo blitt annerledes på et vis, i og med at du har to aborter med deg i "sekken".

 

Det å trekke seg unna andre og å miste håp og selvtilitt er typiske tegn på depresjon. Hvis du er det, håper jeg det ikke blir langvarig, men da må du huske at det er mulig å søke hjelp i tilfelle.

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge det er siden du mistet, men jeg merket at det vonde slapp taket etterhvert. Jeg tenker ofte på at jeg mistet, det var en stor sorg, og følelsene var mest intense med en gang, så avtok det. Har også bedre kontakt med omverdenen igjen nå.

 

Syns det er leit at du har det så vondt og håper du vil føle deg bedre snart.

 

Sender deg en varm klem

 

[Tinemo]

Hei,

 

Jeg vet ikke om du husker meg, men vi har hatt innlegg med hverandre tidligere. Det er helt klart tungt å forholde seg til hverdagen i slike situasjoner. Det er viktig å ta vare på seg selv, kjenne sine egne grenser. Men - jeg råder deg sterkt til å ta vare på vennene dine! Ihvertfall hvis du har nære venner. De vil forstå. Om de ikke kan sette seg inn i din opplevelse så vil de forstå at du har det vondt. Du kan ikke forvente at de kan kjenne din smerte, men de forstår at du sliter. Det er så viktig å ta vare på nettverket rundt deg, la dem hjelpe deg til å komme tilbake til hverdagen din. Du er nødt for å prate med noen. Hvis du ikke prater med venner/familie, så råder jeg deg til å prate med noen profesjonelle.

 

Jeg tror ikke at noen av oss som opplever dette vil føle oss bra før vi sitter med et velskapt barn i våre armer. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på egenproduserte barn. Prøv å tenke andre muligheter, kanskje det gir deg et videre perspektiv?

 

Vi er alle forskjellige, jeg bare prøver å gi deg noen råd som ihvertfall fungerer for meg. Det er tungt, det er lov til å sørge, men livet går videre. Sorg er også en del av livet, ta den med deg, jobb deg gjennom den. Det vil gå bedre etterhvert.

 

Lykke til!

[Alba44]

Har det sånn jeg også....

Har lest innlegg fra deg før og kjenner meg så godt igjen i det du forteller...

 

Håper for oss begge at sårene vil gro mer når vi forhåpentligvis blir gravide igjen..At det blir lettere for oss å møte omverden..Kjempet mot tårene da en gravid kollega i dag på personalrommet fortalte hvor mye hun gledet seg og strøk seg på magen osv....Armkroken til samboeren min var så god å ha da jeg kom hjem...snufs...

 

 

Masse varme tanker sender jeg deg )

 

 

Stor klem,

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier....hatt 2 sen abort og alle ser jo på meg når noen ble gravid på jobb....det e kvinnedominert yrke slik at det e alltid noen som kommer og sier at de venter på barn...ja ja....Men nå ble jeg gravid rett etter sommerferien og måtte sykemeldes pga komplis.svangerskap og mistet igjen,...jeg har prøvd å ikke ta tlf. og unngåt på en måte å snakke m.venner foreløpig.....men i går kom min venninde (vi jobber på samme plass) og fortalte meg at folk har allerede kommet til henne og spurt henne om jeg har mistet igjen.........

Hun ødla hele dagen min ----det føltes helt jæ........NÅ i hvertfall GRUER MEG til å begynne på jobb neste uke......

 

du er ikke alene, vennen...vi må vel bare bruke tiden og se????

 

varmeklem

[Tredjegull]

Hei på deg, Elinelinea!

[Tredjegull]

Det ble jo helt feil... Trykket på feil knapp skjønner du...

 

Men det jeg vil si er at jeg også har følt det litt slik du sier. Men jeg er så heldig(om jeg kan si det) at jeg har flere venninner som har mistet tidligere, og da vet jeg jo på en måte at de forstår godt det jeg har vært igjennom nå. Så de har på en måte ikke gitt seg, så takket være de så tror jeg at jeg får sett ting på en litt annen måte... De har sagt at jeg må såklart sørge over det som ikke ble, men det er utrolig viktig å komme videre. Jeg har også tenkt hele tiden at det løser seg når jeg evnt blir gravid igjen, men har som du også sier kanskje begynnt å tenke at det er faktisk ikke det som er løsningen. Men den siste uken har jeg nok kommet langt. Skulle ønske jeg kunne si hvorfor eller hvordan, men det vet jeg egentlig ikke. Men nå føler jeg at smilet er litt der igjen, og jeg har mer behov for det sosiale enn jeg har hatt i sommer. Jeg har jo droppet disse sidene på BIM litt i det siste, og det tror jeg kanskje ikke var så dumt for min del. For her dukker det jo på en måte stadig opp ting som jeg kanskje ikke har tenkt på tidligere... Jeg tror du skjønner hva jeg mener!

 

Men det jeg vil si er at jeg føler at ting er lettere nå. Jeg synes selvfølgelig det er kjempe trist det som har hendt, men den tomhetsfølelsen jeg har hatt i magen er borte nå. Nå er jeg bare 100% meg selv igjen på en måte. Jeg er ikke tom i magen lenger... Så nå håper jeg bare at jeg kan nyte dagene fremover, og prøver å tenke på at innen jul er jeg nok gravid igjen! Så vil bare tiden vise hva som skjer.

 

Til slutt vil jeg bare si deg, at det å prate med venninner er utrolig viktig. Bare å være i samme rom hjelper tror jeg, selv om du kanskje ikke er den som prater mest i samvær med de, så er det veldig bra med sosialt samvær. Så jeg må si at du virkelig bør prøve å få tankene dine litt bort fra graviditet, og eller tenke på ditt eget ve og vel. Vær litt bare deg, og ikke en som skulle bli mamma... Jeg vet det er lett å si, men tror det er noe som man bør jobbe i mot:-)

 

Jeg synes veldig synd på deg, for jeg har hatt det slik lenge jeg også. Men jeg håper ting blir bedre for deg snart, og at du kan se fremover mot gode tider på alle områder. Og spesiellt viktig tror jeg er at du får det bra med deg selv først å fremst. Og da må du altså se fremover og ikke tilbake:-)

 

Ønsker deg alt godt fremover!

 

Stor trøsteklem fra

[Marit73]

Jeg forstår deg så meget godt. Hadde det slik jeg også. Holdt sorgen og følelsene for meg selv siden de fleste av mine venninner har små barn eller er gravid. Etter en stund begynte jeg å snakke mer om det til noen av venninnene mine og det har hjelpt meg mye. Fikk også sett litt sakene i deres øyne, for de slet litt med hva de kunne si og gjøre til meg. Tror det beste er å være åpen - iallefall til de nærmeste venninnen. Tror vi blir gal hvis vi ikke får snakke med noen om det - vi trenger en skulder og hvile på i tunge stunder!! Jeg har venninner som er fantastiske, men jeg sliter likevel til tider når jeg ringer og det alltid er barnegråt i bakgrunnen...

 

Det er nå ett år siden jeg var gravid og sorgen blir mindre etterhvert, men savnet etter en liten er fortsatt veldig stor. Vi er igang med prøverør så det blir en spennende høst.

 

Ta kontakt med en god venninne si hvordan du har det. Jeg får helt vondt av deg når jeg tenker på at du stenger deg helt inne - var slik selv for ett år siden.

 

Lykke til vennen.

Tenker på deg!!!

[jordbærsjokolade]

Hei alle sammen og tusen takk for så fine og gjennomtenkte svar fra dere alle.

Er så godt å ha noe å "snakke" med når jeg ikke kan snakke med noen andre. Tror jeg nok er nødt til å ta den tiden jeg trenger for å komme meg. Vennene er der nok uansett. Er bare så redd for at det kommer til å ta for lang tid. Er rimlig sikker på at det er en dåp i nærmeste fremtid og jeg ønsker ikke at den anledningen blir den første etter den siste aborten til å møte vennen mine igjen. Tror fokuset kommer på feil sted da.

Marit, jeg kjenner meg så godt igjen med det du sier ang barnegåt i bakgrunnen når en snakker med en venninne i telefonen. Blir helt satt ut av det. Er nok ekstra følsom i disse tider for min først termin var i midten av august. Føler så sterkt at noe mangler i livet mitt nå.

Tusen tusen takk igjen jenter for svar som varmer, klem

[MW**]

Vet så godt hvordan det er og hvor vondt det er, når det eneste som står i hodet på en er å bli gravid. Tenke på noe annet virker HELT håpløst.

 

Men prøv å tenk at du skal unne deg selv gode opplevelser. Jeg reiste til London med en veldig god vennine som tålte å høre mye gnål om de samme tankene om igjen og om igjen...Vi kalte turen London ala Loral- fordi vi fortjener det (og jeg shoppa masse klær som overhodet ikke fantes fornufteige å bli gravid i ;-)

 

Trenger jo ikke koste masse penger (london ala Loreal...kan fort bli litt dyrt...) Men unn deg selv og kjæresten din litt. Gjør ting som føles positivt. Fyll opp kontoen med positive opplevelser, sånn at dere har litt å gå på i mellom de tunge dagene :-)

 

Stor oppmuntringsklem og tror du tenker lurt i å prøve å møte noen venner før den dåpen du skriver om, dåp kan være litt tøft å starte med, både med tanke på temaet og antall mennesker osv. Begynn forsiktig og ta det etterhvert...

 

Ta vare på deg seg :-)

[kirsty*2barnsmamma]

Heisann!

Kjenner meg godt igjen i dette her. Uten å egentlig være klar over det har jeg isolert meg det siste året. vært veldig usosial...har bare ikke orket. Bedre å sitte hjemme og bimme. Tvang meg selv til å gå da når vi ble invitert noen sted men tok ikke selv initiativet så veldig ofte. Har alltid vært en sosial person. Men denne måneden, etter 1 år, så fant jeg tilbake til meg selv og har vært kjempe sosial. Men nå sitter jeg her og blør it spiren min igjen, kjemisk denne gangen så hadde ikke vent meg til tanken på å være gravid. Håper jeg fortsetter mitt sosiale liv.

 

Neste problemet er jo at jeg er langtids prøver, så det gjør det også vanskelig å forholde seg til venner, for de har aldri opplevd det...

 

Skal ikke være lett...