Går det aldri over....

[Anonym bruker]

HAr en sønn som er litt over halvanne, og helt siden jeg fikk han så har jeg ikke klart å knytte et ordentlig bånd med han.. Jeg føler at han også føler det at jeg har avstand fra han.. Mye skjedde mens jeg gikk gravid, så jeg fikk ikke en "topp" avslutning på svangerskapet pga personlige problemer.. Tenkte bare at dette var normalt, men har hatt syke tanker om han, om at alt hadde vært bedre om jeg ikke hadde hatt han. Men når jeg ser han så dør jeg av dårlig samvittighet. Har det helt forferdelig inni meg. Toppen av alt, har jeg nå blitt gravid igjen, og denne gangen ser jeg litt glede i det, men samtidig er jeg livredd for å gjøre forskjell på dem. Dette er noe jeg selv opplevde eller opplever nå med min mor og søster. JEg ser virkelig ikke gleden i å være mor, og heller ikke å være gravid.. Jeg prøvde å snakke med legen om dette men alt kom ut feil.. Ho bestilte time til meg hos en psykolog men så fant de ut at jeg måtte gå til en familieterapeut (ellerno), i den tiden hadde jeg en "god" tid, og da sa jeg at jeg hadde følte meg knyttet igjen til sønnen min.. Noe som var løgn har jeg funnet ut av. Samtidig er jeg redd for å si for mye, tenk om de tar han ifra meg? Eller tenk om jeg blir tolket som dårlig mor og ikke er ansvarlig nok til å ta av meg ungene?? Prøver å snakke med andre om det, men enten kommer det helt galt ut eller så blir jeg ikke tatt ordentlig seriøst.. Av min mor sier hun at jeg må bare ta meg sammen og dette er noe alle gjennomgår. MEn at det har gått så lang tid og jeg ennå føler det sånn..

Ikke stopper det bare her, jeg blir lempet av familieproblemer, der jeg er mellom barken og veden, skal prøve å tilfredstille alle men ender at jeg sitter med telefonrøret i hånden mens jeg griner av utmattelse.. Hvorfor skjer dette med meg?? Sønnen min sitter å ser på at jeg griner og han blir nervøs, det ser jeg på oppførselen hans.. Hva er det jeg gjør mot han?? Inni meg går tankene på om denne ungen inni meg ikke hadde fantes.. Hva er vitsen? JEg kommer bare til å forsømme den også, takler jeg ikke en unge så kommer jeg aldri til å takle to..

JEg prøver virkelig, men jeg klarer ikke dette mer.

 

[Anonym bruker]

Uffa meg...jeg leste innlegget ditt og begynte å gråte. Jeg har et barn på 6 mnd og heldigvis klarte å knytte meg, men har hatt mange ganger tanker om å skade han. Det er så forferdelig...jeg fater ikke hvordan kan jeg tenke sånn når jeg elsker han så mye.

Snakket med søstera mi og hun forteller at hun har slitett med det samme ,men hun kjemper og kjemper for hver eneste dag til å ikke falle i depresjon. Der har hun vært og det var ikke bra forteller hun, og jeg tror på henne fordi jeg er der nå.

Mora mi ...hva skal jeg si....hun skjønner ikke hva som har feilet søstera mi og hva som feiler meg nå...depresjon har hun aldri hatt....men som søstera mi sier "nei, hun har vært flink til å kjøre andre til depresjon".

Jeg ser på barnet mitt og lurer på hvor mye han skjønner? føler han at mamma er trist og uten håp? jeg vet dessverre ikke. Nå sitter jeg med han i armene mine og gråter og forteller til han at mamma elsker han høyest, men dessverre mamma er gal fordi det er sånnt det føltes.

 

Jeg har søkt om hjelp og venter på samtale hos psykolog om 4 uker. Lenge til da, ikke at jeg håper at alt vil løse seg etter en samtale....

Vil anbefalle deg å gjøre det samme. Ta imot alt som kan hjelpe.

Jeg håper du er ikke alene i alt dette og at pappa er der og støtter.

Masse lykke til og skriv mer om hvordan det går med deg

[Anonym bruker]

Hei,

Det er meg igjen.

Jeg har kommet på en idee, skal vi la høre fra hverandre minst en gang i uka?

Jeg vil signere med "1" før Anonym

"1"

[Anonym bruker]

Det hadde vært utrolig greit å høre.. Heldigvis er jeg litt mer oppegående enn det jeg var når jeg skrev det. Men tårene triller uansett. Tanken på å vite at sønnen min tenker.. Idag da jeg kom hjem, så klarte jeg ikke mer og ramlet bare sammen.. Mannen min spurte hva det var og jeg klarte ikke å stamme det fram "hold rundt meg og ikke gå fra meg" var det eneste jeg klarte å si.. Jeg gikk å la meg og når jeg våknet hadde svigerforeldrene mine hentet sønnen min mens mannen min hadde laget no mat.. Han er så fantastisk med han. Og jeg kan se at sønnen min forguder pappa'n sin.. Det er da jeg trøster meg med å tenke at han har iallfall en person som ikke er ustabil... Vil gjerne høre fra deg igjen, jeg skriver "2" når jeg signerer..

 

Ta vare på den skatten din, så skal jeg prøve å gjøre det samme

*klem

 

*2*

[Anonym bruker]

Så bra at du har det litt bedre..

Har du vurdert å søke hjelp?

Jeg er også redd å fortelle alt, redd for konsekvenser, hva om de tar barnet fra meg? jeg er ikke gal selv om jeg føler meg sånn når jeg ikke sjønner hvorfor må jeg slitte slik, og har aldri skadet han, kansje psykisk hvis han forstår hvorfor jeg gråter men ikke ellers.

Grunnen til at jeg søker hjelp er ikke fordi jeg er redd til å skade han, det kommer jeg aldri til å gjøre, men fordi jeg vil bli kvitt disse "følelser" og "frykt" og "usikkerhet" slik at han vil ikke vokse og som følge lære dem. Det er nok at jeg har vokst og levd med dem. Jeg burde kansjje ha gjort noe med for lenge siden for min skyld, men det har jeg ikke gjort dessverre. Nå føler jeg at jeg må.

 

Hvordan går det med graviditeten? hvilke uke er du? Så bra at du kan ta imot hjelp fra svigeforeldre. Jeg klarer ikke å la han med noen enn pappa.

 

Stor klem

"1"

[Anonym bruker]

Jeg knakk helt sammen hos legen for litt over et halvt år siden.. Og fortalte at jeg føler meg ikke som en mor osv.. Ho skulle ta ta kontakt med en psykolog... Jeg gikk å gruet meg fordi jeg har vært hos en psykolog før og det gjorde alt bare verre, kom hjem enda verre så når jeg ble 18, så bestemte jeg meg for å ikke gå. Syntes det er vanskelig å åpne seg for en vill fremmede face 2 face.. hvis du skjønner.. Til og med nå har jeg paranoide tanker om at noen som leser dette får vite hvem jeg er, og min største frykt er at noen får vite at jeg er såpass "ustabil" og de tar fra meg sønnen min.. Men iallfall, det ble ikke no av den psykologen for da måtte jeg pendle til og fra en annen by, så det ble uaktuelt, men så tenkte legen på å sette meg inn i familieterapi der meg og mannen min kunne gå å snakke sammen. Det ble uaktuelt for meg, og da klarte jeg å presse fram at jeg følte meg mye bedre og at dette kun var en fase, når jeg selv skjønte at jeg løy...

Jeg kjenner meg veldig igjen når du sier at du har levd og vokst med de "følelsene".. Det føler jeg også, ikke bare det men jeg føler at når det har gått så langt og at nr 2 er på vei, så er det ingen som kan hjelpe meg bortsett fra meg selv (dette tenkte jeg sist gang også når jeg gikk til psykolog)..

Noen ganger så tenker jeg inni meg at jeg er nødt til å være gal som er sånn, og noen ganger trøster jeg meg at jeg har kanskje bare en dårlig dag. At jeg skader han, det gjør jeg ikke, men oppe i hodet mitt.. Kommer jeg aldri til å tilgi meg selv for de tankene jeg har om sønnen min, og hver gang jeg er han så vokser den dårlige samvittigheten min..

 

Graviditeten fysisk sett er den helt supert, går å har dårlig samvittighet at jeg klager når jeg er så bra i form, iforhold til mange andre.. Men har funnet ut at dette ikke er noe for meg i det hele tatt.. Skal ha to unger og "thats it".. Klarer ikke å få fram disse "gode følelser" alle snakker om, og det å gå å bære på noe som lever inni deg.. Dette takler jeg virkelig ikke.. Jeg er 18 + 4, skal på u.lyd til mandag, noe jeg har blandet følelser om.. Går rundt å sier at jeg gleder meg så ikke andre skal få mistanke om at jeg er en "kald og grusom"..

 

Svigers har han ei gang i uka, og i og med at han er litt i trass alderen så hjelper det meg veldig, hadde veldig vanskelig før for å la han være der. Stolte kun på mannen min og mine foreldrer..

Men hver dag er en prøve, og når kvelden kommer så får jeg på en måte resultatet av dagen.. IDag har det forsåvidt begynt bra, føler meg litt bedre og når jeg belastet med familieproblemer så må jeg på en måte være den "sterke" selv om innerst inne så er det meg som er den svakeste..

 

Du hadde en sønn? eller er du gravid ?

 

Klem fra "2"

[Anonym bruker]

Jeg har bare en gutt på 6 mnd. Vet ikke om jeg tør flere. Sambo er imot, han sier at vi har nok med et barn, og at siden jeg eller bedre sagt vi :-) hadde en så vanskelig graviditet både psykisk og fysisk.....bør vi la det være. Kansje han har rett, foreløpig tar barnet hele oppmerksomheten og har neppe tid til meg selv. Sambo sier til meg at jeg må fylle ut tiden min med ting som gjør at jeg ikke lenger tenker på hvor vanskelig livet mitt er...hehe...lett å si...som om jeg ikke vil. Jeg har en venninne men klarer ikke å snakke med henne. Mange ganger jeg er ikke tilgjengelig fordi jeg er redd hun vil forstå. Jeg snakker bare med sambo og søstera mi men hun bor langt unna og tel koster.

Jeg ble overasket over hvor åpen jeg kunne være med legen som henviste oss til psykolog, men etterpå jeg gruet meg og lurer nå om det var så lurt av meg.

Jeg forstår fra deg at du har vært tidligere i kontakt med en psykolog, og at det gikk ikke bra. Så dumt, men det var bra at du slutett siden du følte at du får ingen hjelp.

Jeg tror, og håper å ikke bli skuffet, at det er veldig mange typer psykologer.

Fikk du noe medisiner da du gikk hos psykolog? Dette gruer jeg meg virkelig fordi jeg vil ikke bli som en smilende kopi av meg selv. Jeg er egentlig ganske full av temperament og vil ikke bli fraværende. Skal jeg si at jeg vil ikke medisineres eller skal jeg bare late som om jeg tar disse pillene? men det blir bare tull..oh..jeg føler at jeg begynner å ikke ønske timen hos psykolog.

 

Jeg forstår deg når du sier at du er redd til å skrive for å ikke bli gjenkjent, det samme føler jeg og...

 

Jeg ønsker deg lykke til med ul, har vanskelig å si noe om det at du ikke gleder deg... Mens jeg var gravid var jeg bare så redd til å miste barnet, jeg hadde en gang en blødning i uke 11 og på sykehus så de på ul at hjertet slår, men de ville ta en prøve som jeg nektet fordi jeg var redd det ville forårsake s.a. Mot slutten av graviditeten, noen uker før fødsel fikk jeg så sterke anfall at sambo kjørte med et par ganger til sykehus, men så roet jeg meg. Det er ikke lett.

Klem

"1"

[Anonym bruker]

Hei igjen..

 

Tenkte jeg kunne ta kontakt med deg når jeg hadde vært hos u.l og legen.. Jeg knakk sammen igjen hos legen. Sa det som det var, og ho anbefalte meg sterkt å gå til familiesenteret her i byen. Så hun tok å henviste meg til det.. Har forskjellig følelser om det, tok det opp med min mor og hun var iallfall ikke fornøyd. Mente at det kom til å gjøre tingene vondt verre. Hun er veldig bitter p.g.a. noe som barnevernet gjorde mot henne. Jeg forstår hennes frykt, men samtidig blir hverdagene vanskeligere for meg å takle. Så nå får jeg iallfall prøvd dette og skulle det ikke være noe så er det jo egentlig bare å si ifra til legen, tror du ikke det?

 

Vi skulle egentlig ha ventet med nummer 2, men nå kome den uten av vi var klar over det selv. Har blitt gravid to ganger nå og det har vært med prevensjon..

Går du til psykolog nå? Går dere begge to? Hvordan syntes du det fungerer??

Jeg fikk ikke no medisin, i og med at grunnen at jeg måtte gå var p.g.a jeg tok litt "for mange piller".. Noe jeg fortsatt gransker på hva jeg egentlig ville gjøre den dagen. Ville jeg ta livet av meg? eller var det bare et rop om hjelp?

 

Skjønner deg veldig det med å ikke ønske medikamenter, men hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt ifra at du ikke vil ha det, istedenfor å la vær. Men jeg syntes du skal ta den timen og skulle du ikke syntes det var noe særlig så lar du vær, og tar kontakt med legen din igjen. Bedre å ha prøvd det... (min nye motto, hehe)

 

På ultralyden gikk det egentlig veldig greit.. Må tilbake om fire uker, og de syntes de så ei lita jente.. Må innrømme jeg får et lite smil rundt munnen når jeg tenker på det, og hvordan sønnen min kommer til å reagere.. Håper virkelig jeg kan bli den mor han fortjener en dag..

 

klem

"2"

[Anonym bruker]

Vi går sammen hos en psykolog på helsestasjon. Vi var der 2 ganger og hun henviste oss videre hos en annen psykolog (som er ment til å være spesialist). Vi har foreløpig fått brev fra dem at vi skal ha en time innen 20 sept. men inntil da skal psykolog på helsestasjon følge oss opp, pga 4 uker ventetid antakelig. Det vi har snakket foreløpig er bare hvordan jeg og sambo opplever dagene, fordi det er tungt for begge men på forskjellige måter.

Som du har kansje forstått forholdet mellom oss (meg og sambo) har begynt å bli altfor vanskelig, han mener at han forstår meg men at pga mine problemer tvinger jeg han i en livstyle som er ikke sunt. Og det er jeg enig med han, men når disse følelser overtar styringa, da oppfører jeg meg helt annerledes.

Jeg skal fortelle deg hvordan neste timer hos psykolog blir.

nå våknet lille men jeg skriver senere

"1"

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Ja, jeg synnes at det er veldig bra at du prøver også. Jeg tviler også men de prøver å hjelpe og så lenge noen (lege/sambo) vil investere tid for å hjelpe meg, da vil jeg ikke si nei til dette hjelp og det synnes jeg du bør gjøre det samme. Føler vi at dette hjelper ikke likevel, kan vi si nei takk men så lenge noen tror på meg, da MÅ jeg også tro på meg selv. Og prøve men virkelig prøve. Tror ikke det vil være lett, men hadde det vært lett, da ville alle ha vært "friske".

Jeg sier dette nå fordi jeg er mer positiv og vil så mye at alt skal bli bra, men kansje det er dette stemningen som vi bør overta mer og mer og ikke la oss falle i tanker om at alt er håpløst.

 

Så fint at alt var bra på ul, og nå får du ei jente. Det er så koselig.

Hvordan er forholdet med sønnen din nå?Forteller du han at han kommer til å ha en søster?

Søstera mi ga meg hennes tips til å overvinne depresjon, kansje det kan være noe. Hun sa at når hun ser bare svart og klarer ikke å glede seg over hennes familie og over de tunge men likevel fine dagene dem har sammen, begynner hun å se på nyheter eller lese om noe forferdelig i aviser. Dette hjelper hennes tanker "å forstå" at andre har det virkelig/fysisk vanskelig, og gjør at hun ser mer positiv på livet og klarer å glede seg over det hun har.

Hun mener at mer og mer vi fokuserer på oss selv, mer synker vi i våre negative tanker.

 

Jeg tror at du er en god mor og at sønnen din forstår ingenting av det du sliter med nå, men det er viktig å bli bra før han begynner å forstå.

 

Kan jeg spørre hvor gammel er du? jeg er 36.

 

Klem fra "1"

 

[Anonym bruker]

 

Idag har jeg faktisk hatt en god dag.. en "god dag" er der jeg ikke er fokusert på alt det vonde og det som er mellom meg og sønnen min.. Han har vært utrolig fantastisk den siste uka. Begynner smått å forstå når andre foreldre sier at barna er den beste medisinen.. Hadde veldig problemer med å akseptere at et lite barn skulle være avhengig av meg at jeg trakk meg heller unna. Dette tror jeg har gjort en liten innvirkning på han siden han trekker seg mest til pappa enn til meg. Dette er noe de fleste sier at det er p.g.a. han er med meg hver dag. Men allikevel, når disse tankene går å svimer rundt i hodet mitt, så går jeg med dårlig samvittighet, og samtidig er det vondt at han ikke vil være hos meg..

Iallfall.. i det siste har jeg merket at det har vært bedre, han vil være mer hos meg, og jeg syntes ikke det er et ork hele tiden.. Og nå tar jeg meg mer tid.. Dette går i veldig små skritt, så jeg skal ikke sitte her å skrive at nå er alt fantastisk i mitt liv p.g.a. en god dag, men jeg merker at jeg jobber intens inni meg og endelig begynner det å betale seg, men at jeg har en lang vei ennå.. Det er sikkert og visst !!

 

Kunne ikke vært mer enig med deg, når de først tar seg tid til oss på en så viktig ting, så er det nesten lettere å akseptere dette.. Men at det er tungt for de det kan jeg virkelig forstå.. Kan jo ikke være lett for de å se dette og ikke minst å forstå dette.. Men samtidig som du sier at "når disse følelser" kommer og du blir annerledes, så blir det vanskelig for dere begge å håndtere.. Men så har sikkert dere noen veldig fine dager, ikke sant?

 

Jeg er redd for at han en dag skal se at dette er noe han ikke vil leve med, og gå i fra meg.. Og det hender at jeg sier til han "ikke gi meg opp ennå, jeg skal klare dette" (dette skjer vel når jeg har en "dårlig dag" men er temmelig klar i hodet")..

Jeg har tre forskjellige dager (nå høres jeg vel helt sprø ut..)

En fin dag: det er som idag. Ingen bekymring og prøver å se fint på alt. Prøver å fokusere på det som skjer rundt meg for å se at alt ikke er så ille som jeg vil ha det til..

En dårlig dag men er ved mine fulle fem: gjerne litt temperamentsfull, og utålmodig.. Fortsatt fokusert på det som skjer rundt meg, men hvorfor er alt så ille..

EN veldig dårlig dag: da stenger jeg meg inne, og griner hele tiden, og aner ikke hvordan jeg kan ha barn og mann.. Og ser ingenlys i tunnelen..

 

Som du ser så er hver dag uansett dag hos meg fokusert på dette, på en god dag så er jeg innstilt på at dette skal virkelig ordne seg.. osv osv...

jeg nyter virkelig dager som dette, som det skulle være min siste..

 

Jeg prøver å fortelle sønnen min at det ligger en baby i magen, men han er så liten stakkars.. Han sier "bebbi" og peker på magen, men to sekund senere så peker han på min manns mage og sier "bebbi?"..hehe..

 

Tror din søster har helt rett.. Spess på disse dårlige så er det lettere å fokusere på det dårlig istedenfor det gode.. jeg har det spesiellt sånn, jeg finner sjeldent no positivt. Ikke er det nok med det men jeg sliter noe veldig med selvtilliten. Tror det er en god grunn for at jeg føler at sønnen min fortjener mer enn det jeg kan gi han.. Jeg vil at han skal bli stor, sterk person med sterke meninger og veldig selvsikker. Men hvordan kan jeg lære han det når jeg er sånn?

 

Jeg er 23, men føler meg som 43 med tanke på alt jeg har opplevd.. Samtidig som jeg prøver å lære av mine feil, og håpe at en dag jeg kan bli sterk av det.

 

Klem fra "2"

 

Anonym

 

[Anonym bruker]

Så utrolig flotte dere er! Tårene mine drypper litt her hos meg... Jeg var bare inne å leste litt her, håper ikke at det gjør noe at jeg blander meg inn... Flott å se at dere finner trøst i hverandre! Håper at dere får hjelp til å takle problemene deres, og at dere en gang bare kan nyte det å være mammaer! Har dere vurdert samtaleterapi? Det er et alternativ som i mange tilfeller er bedre enn psykologhjelp... Lykke til!

 

Hilsen en annen

[Anonym bruker]

Hei,

 

Så flott å høre at du har gode dager. Du vet at 1 dag +1 dag =2 dager, osv. Barn er så avhengige av oss samtidig som de kan ha mye makt overfor oss. Det er utrolig, men sant.

Jeg ble sjokkert å høre om dette med tre forskjellige type dager fordi det opplever jeg og, men hos meg er mye mer ekstrem (tror jeg ???) En fin dag er jeg helt på toppen og gleder meg for alt rundt meg, En dårlig dag er alt bare svart rundt meg, og en veldig dårlig dag gjor jeg alt svart rundt meg.

Snilt av pappaer som støtter. Det er sikkert ikke lett for dem. Min spør meg hva ville jeg ha gjort hvis det var han som hadde problemer.

Det jeg slitter mest med er å slutte å ha altfor høye forventninger, og å akseptere at hvis det ikke skjer slik jeg ønsker betyr ikke at livet er ikke verdt å leve.

 

Så søtt at gutten din peker på begges mage og sier bebbi.

Det er fløtt at du kan kose deg med barnet, og viktig at du føler deg en god/normal mamma.

 

Vi har foreløpig ikke hørt noe mer fra psykolog så vi bare venter.

 

Fortsatt lykke til og klem "1"

[Anonym bruker]

Hei til den andre anonym,

 

Du blander deg ikke for min del. Dette er et felles forum så...

 

Samtaleterapi? mener du å snakke med andre personer til stede? jeg synnes jeg var modig å åpne meg foran sambo og nå til psykolog på helsestasjon, og håper at åpenheten forblir 100%, minst inntil jeg blir forhåpentligvis bedre.

 

Grunnen til at jeg slitter er at jeg klarte ikke i 34 år å snakke om ting for å gi dem form og forståelse og for å gå videre. Det du foreslår er skremmende.

Jeg er redd noen vil gjenkjenne meg.....paranoid? kansje...

Har du selv prøvd samtaleterapi?

 

hilsen

"1"

[Anonym bruker]

Hei,

 

I dag hadde vi første time hos psykolog og det var en pedagog også til stede.

Vi snakket litt også fikk jeg tilbudt om en del samtaler uten sambo for å først bearbeide følelser som jeg hadde før jeg ble gravid også foreslå de at for å jobbe med samspill mellom meg og sambo vis-a-vis barnet skal vi filmes....skremende både for meg og sambo...jeg så at han likte ikke ideen og det overasket meg.

 

Også det var timen over og jeg venter nå at hun tar kontakt med meg for å avtale neste time alene (uten sambo).

 

Jeg har ellers det litt bedre nå for tiden og det er jeg veldig glad for. Jeg vet ikke om det skyldes at jeg tror på at jeg får hjelp nå og at ting vil ordne seg ....realiteten er at jeg tenker mindre på at jeg er håpløs og har det vondt og dette tror jeg hjelper betydelig.

 

Håper det gra bra med deg og familien din på snart fire:-)

 

Stor klem fra "1"

[Anonym bruker]

Hei hei..

Vært en stund siden jeg har vært her inne.. Har hatt noen veldig tunge dager.. Har blitt stukket i ryggen så mange ganger at jeg burde ha lært til nå, men hadde ei venninne som jeg ble altfor fort glad i og begynte å betro meg til henne litt etter litt, etterpå viste det seg at ho var ikke akkurat den personen jeg trodde hun var, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det såå tungt, men det gjorde jeg ja.. Vet ikke hva som er følelsene mine inne meg nå.. jeg er lei meg, skuffa men samtidig utrolig forbanna og alt det vonde har kommet opp i hodet på meg igjen.. At jeg kunne være så dum?! Jeg blir altfor fort glad i folk og kanskje ser litt for mye godt i dem enn det jeg burde, ikke visste jeg at det var en dårlig ting.. Jeg hadde bygd meg en mur rundt meg som det tok mannen min mange år å bryte ned, sakte men sikkert har jeg klart det men samtidig så får jeg oppleve no sånt, da er det nesten best å leve alene....

Har vært mye alene nå, siden mannen min har jobbet mye overtid.. Tar det som ei lekse for hver dag.. At jeg er nødt til å oppnå noe, gå ut sammen med guttungen, ett eller annet.. Sitter jeg inne hele dagen så kommer "mørket" og tar meg...

 

Var godt å høre at du forhåpentligvis er på bedringsvei... Jeg tror absolutt ikke at du er håpløs, når du skriver hvordan du har det, det er alltid et lite lys som aldri vil slokne for din del, det kan jeg tro !!

 

Jeg har ikke hørt noenting om familiesenteret ennå, men har begynt å grue meg og kanskje si til legen min at jeg vil droppe det, men da er jeg redd for å få et anfall om et par måneder igjen som sist gang...

 

vel, kanskje best å holde seg unna dataen for en stund, før jeg egentlig kan komme med no godt å si ??

 

Håper virkelig det kan ordne seg for dere :-)

 

Klem fra "2"

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg synnes du er veldig flink til å snu til det positive, det at du er mer og mer med sønnen din er flott. Jeg skjønner kansje hva du mener med å betro seg til en vennine, jeg har aldri klart å gjøre dette, vært redd til å bli bedømt; det er en styrke å betro seg.

 

Dessverre, akkurat nå er jeg veldig skuffet at jeg har vært så åpen med sambo. Jeg har avlyst neste samtale hos psykolog og tror at snart vi skal flytte fra hverandre. Jeg har trodd og håpet (han hadde lovet meg)at vi skal gi nå siste sjanse til å fungere normalt, men han klarer ikke å holde dette. Sikkert han har fått nok. Jeg føler at det å bo sammen med han gjør så vondt at jeg kan ikke lenger takle.

Vet ikke hva som skjer videre.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, men hvis du ikke lenger hører fra meg, da har jeg flyttet ut (har dessverre ikke data selv).

 

Uffa meg, du trenger sikkert ikke å høre slike triste greier, du slitter med dine og du er nå i tillegg gravid......

men jeg vil bare forklare meg i tilfelle du ikke lenger hører fra meg.

 

[Anonym bruker]

glemte å underskrive

stor klem fra "1"

[Anonym bruker]

Hei..

 

Må si at det var ikke no godt å høre at alt ble snudd for deg opp ned.. Men det er jo ikke sikkert det blir til det verre. Kanskje dere bare trenger litt tid fra hverandre, men samtidig så bør jo han være sammen med deg, iallfall når det er i en stund som dette. Hva med barnet deres?

 

Angsten jeg hadde eller har, har blitt mye mindre. Går heller konstant med dårlig samvittighet for at jeg snart skal få nummer to, og oppleve "baby-tiden" igjen, når jeg nesten ikke kan huske "baby-tiden" med førstemann.. JEg ser på han og jeg får bare en klump i halsen. Tenker på hva jeg har gjort mot han, mot et så lite barn som ikke fortjener å bli behandlet og bli skyvet vekk fra den personen som skal beskytte han...

 

Merker jeg er veldig overbeskyttet mot han, spesiellt hvis han ramler.. Føler en skuffelse inni meg at dette skjedde fordi jeg ikke passet godt nok på han. Og kan gjerne klandre meg selv og er redd for at han skal tro at mamma ikke passet godt på han og at han skal tro at jeg ikke er glad i han.. Jeg elsker han, han er alt for meg, men han tester meg psykisk og sammen vil jeg tro at vi skal få vekk den usynlige muren som er mellom oss..

 

Dessverre ringte jeg og avlyste timen til imorgen.. Vet ikke hvorfor egentlig. Har følt meg så bra i det siste at jeg vet at hvis jeg går der og snakker om dette så faller jeg ned i det mørke hullet igjen. JEg vil ikke ned der igjen, selv om hver dag så prøver jeg så godt jeg kan. Jeg fikk også beskjed om at jeg kunne ta kontakt når alt så "svart" ut, men jeg kjenner meg selv.. Da tar jeg ikke kontakt når jeg først er "der"...

 

håper virkelig du kan gi ifra deg noen ord... Tenker på deg, du har det nok ikke lett.. Men jeg har et håp, at dette må vi klare, ikke bare for oss.. men for ungene våre. Som ikke har bedt om å ha en "syk mamma"...

 

Klem

 

"2"