El hormonell..

[Beibi82]

En ting kan jeg innrømme med en gang. Det har tatt tid å venne seg til tanken med å gå gravid, vente barn... herregud, JEG skal bli mamma?!?? Selvom det var en veldig planlagt og ønsket graviditet.. (rare meg)

 

Men etterhvert som magen blir større og lillejenta sparker hardere, synger sanger og prater med henne har jeg begynt å kjenne en ny form for kjærlighet =) SÅ sterk og ekte på en måte.... blir avogtil ganske overveldende.. kan plutselig begyne å felle noen tårer ved å tenke på det. Føler meg velsignet =)

 

Jeg ELSKER deg, min lille huleboer!!! *snufs*

 

Gode hormonklemmer til dere alle flotte desemberdamer!

[popkind]

Ååå, så søt du er - Tenker også som deg innemellom, men akkurat for tiden er det sambo mine hormoner går utover.... Tror ikke han føler han gjør noe riktig for tiden...

Stakkar sambo!!!!!! (håper han leser dette, for jeg klare ikke si det heller)

[*Lucia*]

uff ja............ det er helt merkelig dette her.......

 

Tror ikke min mann føler han gjør noe riktig heller..... :-( Men han gjør jo det!! Han er jo kjempe snill!

 

Mamma sa til meg i dag at jeg virket mye lykkeligere nå enn jeg gjorde i begynnelsen og det er nok helt sant. De 20 første ukene var TØFFE psykisk, enda så klar jeg var for barn!

 

 

[Snupidupi]

Sist glæda æ mæ mæst og va spent. I begynnelsen denne gangen va æ litt urolig i bynnelsen, ikke det babisn va planlagt, men æ attletta sånn på frøkna som sku bi storesøster... ho som e det o store midtpunkte i livet vårres nu, som så ska del oppmerksomheta... men sa tel mæ sjøl at når det e gådd et års tid, så kan de jo bynn å lek i lag å det e fint å ha søsken... Etterkvært som æ bynnt å kjenn liv i magen har æ bærre gleda mæ meir og meir... også e det jo arti at frøkna verka så interessert... så nu e hormonan stortsett i balanse... Lite kjæfting på sambo å... skreik førr ingenteng tel å bynn med...