Kan det kalles en "kjempetjeneste" når faren bryr seg?

[smørblomst og lille Ole]

Jeg er gravid, men ikke sammen med barnefaren. Jeg oppdaget at jeg var gravid etter at jeg hadde funnet ut at han ikke var mannen for meg (jeg hadde truffet bare fire ganger).

Etter at jeg fant ut at jeg var gravid, har jeg prøvd å bli kjent med ham på nytt. Det har ikke vært helt problemfritt.

 

Jeg snakker en del med ham nå, og det er spesielt noe av det han sier jeg reagerer på. Først gav han klart uttrykk for at han ikke ville ha noe med barnet å gjøre. Nå har han heldigvis snudd om på det, og han har lovet meg at han skal stille opp uansett hva som skjer mellom oss.

Det er jeg glad for. Men det som irriterer meg, er at han hele tiden skal gjøre et stort poeng av at han ikke gir blaffen, og at han ringer og bryr seg. Han sier at han kunne jo bare gitt faen slik som mange andre ville gjort. Han sier også at han gjør meg en "kjempetjeneste" når han velger å stille opp for barnet. Det virker som han mener at jeg bør være takknemlig for at han ikke bare gir blaffen.

 

Jeg mener at det å stille opp for egne barn, er noe man gjør fordi man selv ser verdien av det. Man gjør det for seg selv og man gjør det for barnet. Man gjør det ikke fordi det er en "tjeneste" for den som har den daglige omsorgen!! Jeg kunne snudd på det, og sagt at alt det jeg gjør for barnet, er en "kjempetjeneste" for ham.

 

Jeg er fortvilet. Skulle så gjerne ønske at jeg kunne få til et forhold med ham. Han ønsker å være sammen med meg, og jeg har fremdeles følelser for ham. Men jo mer jeg snakker med ham, destod mer ser jeg ting jeg ikke liker. Han sier jeg må se det positive, og ikke dømme ham ut i fra at han av og til formulerer seg feil. Jeg synes det han sier viser mye av hvordan han tenker, og det er med på å gjøre meg mer skeptisk. Nå skal det sies at det har vært mye turbulens, så de nevnte uttalelsene er ikke eneste årsaken til at jeg er skeptisk. Men de holdningene han viser gjør det ikke akkurat bedre.

 

Hva mener dere? Skal man være takknemlig for at han ikke gir blaffen? Er det riktig å rose ham opp i skyene fordi han av og til gidder å ringe?

 

 

 

 

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Er litt usikker på om du skal være takknemelig for at han "oppofrer seg" og tar del i det at han skal bli far. På mange måter er det enklere at han gir blaffen for da har du jo bare deg selv og barnet å ta hensyn til uten innblanding av en part til. Ensomt, ja men også på mange måter enklere.

 

Han tror er vel at han hjelper deg og ikke barnet. For det er jo barnet som trenger en far som er tilstede og engasjerer seg ikke du.

 

Å ta til takke med smuler dersom en skal være i et forhold, som en takknemelighet for det at han engasjerer seg er dødsdømt i utgangspunktet.

 

Så du kan jo fortelle ham at det er av hensyn til barnet at han bør engasjere seg. Ikke for din del.