jeg skjønner ikke at det er mulig..

[Margrethe1311]

jeg sitter å ser ikke noe positivt i noe som helst.. blir så lei meg for ingenting.. og så får jeg meg selv til å tro at det er noe feil på meg.. jeg er så sliten absolutt hele tiden, og har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å sove. jeg trenger snart oppkvikkende tror jeg. jeg plager vettet av forloveden min, og bare klager støtt. jeg trenger så sårt litt romantikk og litt ønhet, men dette ser han ikke ut til å skjønne. og sier jeg noe så ender vi opp i en diskusjon i steden fordi jeg er så kravstor... hva skal jeg gjøre da, jeg er en hormonsyk bome!! i tilegg har jeg en jobb som jeg rett og slett hater. sjefen min er en person jeg har kjent privat hele livet omtrent men da han risikerte å bli sjefen min så ble han en drittsekk. har beskyldt meg for å "skulke" jobb en dag jeg var skikkelig dårlig fordi akkurat den dagen var det pent vær, og så tok han en vurdering av meg bak min rygg hvor han klarte å si at jeg ikke passet til jobben min, og i tilegg så prøver han å snylte meg for lønn som jeg har krav på... har ikke lyst til å jobbe der meeer men når jeg snakker med forlovede om dette så snakker han det bort med noe han syns er mye mer interessant, som biler for eksempel... blir gaaaal. jeg har ikke tenkt til å jobbe når den lille kommer, men det er jo ikke før i januar. jeg har en prøvetid her på jobben som er over nå den 1september, og lurer fælt på om jeg bare skal la være å skrive en ny kontrakt med disse her.. men jeg kan ikke gjøre dette uten ""tillatelse"" av forloveden, men han vil jo ikke snakke med meg om det en gang. jeg sitter kun å gråter om dagene...

beklager mitt klage-innlegg, men får jeg det ikke ut snart så sprekker jeg.. kan ikke sitte på jobb å sippe heller, men det frister..

[Gjest]

Uff, det høres ikke ut som du har det så bra om dagen,nei! Kjenner til disse hormonene jeg også, og har hatt perioder hvor jeg gråter av alt og ingenting, men jeg lover deg at det vil ordne seg. Du er bare nødt til å fortelle samboeren din akkurat hvordan du har det på jobb, og hvordan dette faktisk virker inn på helsen din. Skjønner jo godt at dette er en avgjørelse dere må ta sammen, men ta en alvorsprat, så skal du ikke se bort i fra at ting kanskje blir litt lettere:)

 

Stor trøsteklem

[MammaDilla]

Kjære, kjære deg!!! Du har det ikke godt nå, og da er det vanskelig å glede seg over det lille vidunderet inni magen.. Jeg vet hvordan du har det! Jeg begynte i ny jobb rett etter jeg ble gravid. Sjefen hater at jeg er gravid og har laget mye kvalme for meg.. Samtidig har mannen min vært utrolig dårlig til å være mannen min. Han er ute på alle mulige ting med jobben sin på fritiden sin, fullstendig fiksert på bil, fortball og sportsfiske..

Jeg har flere ganger sagt at han må vise mer omsorg for meg, bli mer oppmerksom mot meg og si oppmuntrende ting til meg. Men dette forstår han ikke. For å gjøre en laaaang kranglehistorie kort, så var vi faktisk skikkelig uvenner i 3 døgn før han tilslutt forstod at han faktisk måtte ta seg selv i nakken. Det var forferdelig tungt å komme igjennom det, men husk ; Din mentale tilstand har alt for barnet deres sin trivsel å si. Derfor er barnefaren ansvarlig for din mentale tilstand. Dere er nødt til å sette dere ned å diskutere hva som er bra, og hva som ikke er fullt så bra. Hva du ønsker fra han, og hva han syns han gir deg.

Håper han tar til fornuft, for det fortjener du!!!

[Margrethe1311]

tusen takk for trøsteklemmen.. kan love deg at jeg trenger den =) jeg må bare prøve å si at det er ikke mulig for meg å sitte å ha det slik på jobben.. jeg bekymrer meg bare for hva det neste som skal skje er.. om jeg får kjeft for noe jeg ikke har gjort.. eller om det blir gjort ting bak min rygg igjen.. det blir jo påstått at jeg er lei jobben min før jeg rekker å sette meg inn i den omtrent.. jeg orker bare rett og slett ikke.. jeg jobber i en mobil-forretning som ikke har så ille mange kunder inne om dagen og så klart jeg kjeder meg liksom, men så fort det er noen som kommer inn så er jeg jo der med en gang liksom, men neida i følge sjefen så er jeg ikke flink nok og ikke bra nok og alt sammen.. jeg er lei av å gråte fordi jeg føler meg udugelig... og det er alle andre som får meg til å føle slik... =(