Hvordan løse "det som er best for mitt barn?"

[Gjest]

Min sønn skal til utredning nå, litt i mot hva jeg mener men selvfølgelig er jeg der hvis dette er det beste for han. Han kan fylle en del krav som adhd har men mange av disse kravene synker også når jeg som hans mor engasjerer han på hans måte. Tar han med ut og driver ballspill/han går på veggen hvis han er bare inne. Finner på oppgaver som inngår i rutinene her hjemme som: At han blir med meg å lager mat,får han til å føle seg viktig,hele tiden gir komentarer som føler at jeg overhode ikke hadde klart dette uten hans hjelp. Han tar ut av oppvaskmaskinen sammen med meg,rydder rommet sitt når jeg vasker og jeg skal fortelle deg at da blir det strøkent og lukter glans. Har jobbet inntens med han snart et år, lenge før lærer ville at vi skulle hendvise han videre,etter hun hadde hatt klassen i 6 uker....Hmm. Det jeg skal fram til er at nå begynner jeg å grue meg til disse møtene for dette året som har gått har vi her hjemme funnet en måte å leve sammen selvom han kan løpe ut av sitt gode skinn noen ganger.Jeg står nå med den formening om at hvis jeg engasjerer meg/må lette på rompa å gjøre ting med han og fortsetter å jobbe som jeg har gjort klarer vi oss fint, MEN hva med skolen??? Hva om det å gi medisiner er bedre for han?

Off er frustrert og gruer meg til å måtte stå og ta denne avgjørelsen. Har tatt et år permisjon uten lønn pga mye rund min sønn for å avklare mye og for å få tid med de alle.

Det værste er at farens hans tar halen mellom bena og flytter til andre siden av landet. Tenk om jeg kunne ha nektet han det da hadde jeg gjort det,han kunne tenkt litt på sønn sin.

Off irritert nå...ja. Tiden er snart inne for det første møte og jeg gruer meg og er utrolig skuffet over far,håpet å kunne lette mine skuldre litt med å dele alt men,men....

[Dr. Fritz]

Jeg tror du skal gi det en sjanse!

 

Du er irritert på far, fordi du vil lette dine skuldre, altså ER det for mye jobb for en. Du har hatt permisjon i hele ett år uten lønn(!!!), og hvorfor det? Jo, utelukkende for å danse etter din sønns pipe!

 

Du år ting til å gli hvis du stryker medhårs. Skal det alltid være sånn? Skal et barn totalt få sitte med dirigentstokken å styr ALT som skal skje?

 

Hvordan er DITT liv? Ikke ungens, men ditt? Føler du deg vel? Hvis ikke, tror du det gjør barnet ditt godt at du ikke har det vel i ditt liv?

 

Vi har hatt noe av samme situsjonen selv, og har vel det fortsatt. Det har vært en stor lettelse å g videre med det. Både for egne skuldre og selvfølelsen, men også for barnet. Et barn SKAL av og til bli satt på plass uten å gå totalt amokk.

[Maud]

Hva som er et barns beste er det vanskelig å gi noe fasitsvar på. Synes du det er vanskelig å akseptere at en lærer som bare hadde hatt ham i seks uker påpekte at det er noe galt med ham? Det tror jeg alle foreldre vil oppleve som sårt, men det hadde vært mye verre hvis hun hadde latt det skure og gå.

 

Det er ikke slik at utredninger for ADHD er fort gjort og at de kaster tabletter etter dem som ikke trenger det. Det skal gjøres en grundig utredning og som regel prøves medisiner ut "blindt", altså med en periode med sukkerpiller og en med ritalin eller concerta. Poenget er at verken barnet, skolen eller foreldrene vet når man får hva. Deretter gjøres det en evaluering og det tas stilling til om medisinering skal videreføres.

 

Du får det til å fungere når deres liv hjemme er fullt og helt på hans premisser. Det viser hva han har potensiale til dersom situasjonen tilrettelegges hans behov. Kanskje ville han hatt mindre behov for tilrettelegging med medisinering? Det er i hvert fall ikke riktig, verken for ham eller deg, at du lever ditt liv helt og holdent etter hans behov. Han lærer ingenting om å være en del av et fellesskap der andre også har sine behov og du blir sliten og lei. Det du har funnet ut om hvordan han liker å få ros, når han klarer seg best osv er viktig informasjon du må dele med skolen. Dette kan de bruke deler av uavhengig av om han blir medisinert eller ikke. Han vil nemlig fortsatt trenge tilrettelegging selv om han blir medisinert og behovet kanskje blir mindre.

[Gjest]

Hei og takk for svar. Har vært hjemme med et barn et år permisjon med lønn velger nå og gå et år uten.Grunnet han minste men også for å ha et år hvor han 7 åringen får mulighet å bli litt mer selvstendig. Dette føles riktig pga arbeidstid og div.

Pga hans lave selvfølelse for tiden har jeg i samarbeid med helsesøster og lærer begynt å jobbe med dette. Ros er da relevant i denne saken, også at han føler seg viktig. At han tar styringen føler jeg vel ikke og jeg er flink til å bruke min tid på de andre barna.Nå er jeg så heldig å ha familie som stiller opp rundt slik at 7 åringen min kan være på besøk hos disse og slikt.

Det er vel derfor frustrasjonen min er stor nå når far flytter til andre siden av landet. Hadde sett fram til å få løftet litt vekt av skuldrene på disse møtene som kommer framover.

Han går heldigvis ikke amok når ting går mot han, men at han er sår og lei, ja, men han vet også at han får ingenting igjennom hos meg med sutring og slikt, har vært ganske hard der, for med tre barn så orker jeg overhode ikke det.

[Gjest]

Ang lærer er vel det jeg reagerte mest på også, man hører så mye om feildiagnoser og slikt og ja jeg er skeptisk, men er også helt med hvis dette er det beste for han og er villig til å spille på lag.

 

Sammen med helsesøster jobber vi nå med å finne måter slik at han får det bedre med seg selv og i helheten er det selvsagt stramme rammer i hverdagen. Det at han hele tiden vet hva som skjer og er forbredt. Det at kveldsrutiner er de samme hver kveld til de samme tidene, da blir det aldri noe tull for han vet hva som skjer. Det er jo også det at han kan ha vanskliheter med å være der han skal når jeg på en måte ikke har øye på han. Han kan fort hoppe vekk fra bordet når han spiser kveldsmat og da er det viktig at jeg kan guide han på plass med en gang og dette tar tid men det som er godt for meg er å se at det blir resultater av dette.

Før kunne han sprette rundt romme og leke etter han hadde lagt seg, nå etter et halvt år jobbing legger han seg og sovner innen 10 min og det er så godt både for han og meg så jeg ser at nytter.

Takker veldig for svar.

 

[Maud]

Hva tror helsesøster da, om henvisning videre? Vet skolen at dere får hjelp fra helsestasjonen? Kan skolen evt være med på noen av de møtene du og helsesøster har? Jeg synes fortsatt det høres ut som om du i for stor grad må tilpasse deg ham for å få det til å fungere, men det dere jobber med høres veldig fornuftig ut! Det å skape forutsigbarhet og klare rammer er viktig for alle barn og særlig hvis barnet har trekk som er forenelig med ADHD. Han høres ut som en gutt som trenger mye tilrettelegging og oppfølging og mye voksen veiledning i hverdagen. Det er det selvfølgelig vanskelig for skolen å få til. Er PPT involvert og er det vurdert om han trenger ekstra ressurser inn i skolen for å nyttiggjøre seg undervisningen? Hvis ikke, burde skolen sørge for henvisning til PPT!

[Dr. Fritz]

Jeg støtter fullt og helt det Maud skriver.

 

Jeg tar sjansen på å være litt hard mot deg. Jeg ser INGENTING i det du skriver som gir meg noe som helst annet inntrykk enn at han faktisk sitter med dirigentstokken! Og det er IKKE bra. Dette må du få gjort noe med, både for din egen del og ikke minst for guttens.

 

Jeg forstår din skepsis. Jeg forstår den avmaktsfølelsen i forhold til skolen. Jeg forstår nederlagsfølelsen over ikke helt å takle sitt eget barn. Men mest sannsynlig er det ikke deg det er noe galt med. Og det er verd å lytte til en lærer som ikke er følelsesmessig involvert i saken på samme måte som du er. En utenforstående person (med eller uten kompetanse på området er ikke nådvendigvis så viktig akkurat her) vil se din sønn sammenlignet med andre på en helt annen måte enn du vil klare. Når en slik person roper et varsku, bør man ta det, i alle fall delvis, til seg.

[Gjest]

Hei og takk for svar. Jeg har vært på møte med både helsesøster og lærer hver for seg og før sommer ferien var det møte begge to og meg og vi samarbeider alle om dette. Det var da jeg fikk hendvisning videre til pp-tjenesten.Skal videre på møte der i september.

At jeg mange ganger må tilpasse meg stemmer jo, men når ting er som de er føler jeg vel at det er en del av det å være mor.

Er veldig spent nå før møte også har jeg vært i kontakt med fotball klubb siden han vil prøve dette og det tror jeg også blir godt for han.

[Gjest]

Hei Dr.Fritz.

Det gjør ingenting at du er hard, jeg tåler det. At jeg er åpen for å ta imot hjelp, det er jeg. Det som er så godt er at det siste året som har gått føler jeg at det lettner litt nå. F.eks han prater til meg nåe det er noe galt isteden for å skrike.Han har letter for å tilpasse seg pga at jeg forteller han hva som skjer videre.At han er forbredt.

Det som plager meg er at far flytter for 7 åringen har helt klart hatt veldig godt av å være hos far 2hver helg. Og det er også godt for meg med denne helgen.

Far ser ingen problem med pendling med fly i 2 timer. Jeg vet at det blir problemer med dette for far jobber så mye og da blir det liten tid igjen så jeg ser for meg framover at de kanskje får mulighet å se hverandre en gang hvert halv år. Dette er så utrolig synd for 7 åringen for det å far der har vært en god støtte for han og dette har tydelig gitt han mer indre ro.

Men jeg ser positivt på alt.All motgang gjør oss sterkere så vi skal nok komme oss igjennom dette også. Godt å dele dette med andre da og få tilbakemld og takker for dette.