'ut av skapet' og ungene

[Anonym bruker]

Har aldri ropt høyt om at er bifil siden jeg ikke har hatt 'ordentig' jentekjæreste som var verdt å fortelle hjem om. nå har jeg fått barn, er kjempeforelska i ei jente, men kjenner vanskelig fordi jeg vet lille-jenta mi vil måtte takle besteforeldrene sine motforestillinger - og andre kjente/familiemedl som sikkert vil reagere og slarve om meg slik at hun kanskje får høre det. noen med lignende erf? hva skjedde?

[Regnbuemor til 2]

Yepp. Min mor mente i seks år at jeg bare var inne i en fase.... Jeg har vært sammen med min kone nå i åtte år og vært gift i fem. Den dagen vi sa vi ville ha barn ble det hubaluba i begge familier, og den dagen hun ble født var alt "glemt". Ingen prater stygt om noe. Dels fordi de er tross alt voksne mennesker som ikke vil skade barnet vårt med sladder, og dels fordi de har vent seg til at det er nå engang slik det er og de bestemmer ikke hvordan vi skal leve.

 

Lykke til:)

[-Cordelia-]

Jeg ble sammen med ei jente da sønnen min var 3 år. Den eneste som virkelig mislikte det (i starten) var faren til sønnen min. Alle andre tok det rimelig greit (og hvorfor skulle de ikke det forresten?)

Og om noen slarver, så forteller det vel hvor lite de har å snakke om... La dem i såfall bare slarve!

I dag er jeg gift med verdens herligste jente, og vi har to barn. Helt topp!

[Gjest]

Hei!

Jeg er bi og har vært sammen med en jente nå i snart et år.. Vi har begge barn, jeg en som nettopp har begynt på skolen. Lurer sånn på hvordan jeg skal gjøre ting i forhold til dkolen og dee andre foreldrene og barna.. Jeg sjuler liksom ingenting, men er heller ikke noe jeg roper ut. Jenten min har ingen problemer med det i forhold til andre voksne, men sier hun synes det er litt flaut på skolen.. Dette siden mange sier at to jenter kan jo ikke være kjærester!

 

Noen som har noen råd til meg? Hva gjorde dere?

 

Klem

[Anonym bruker]

Tror veldig på å være ærlig og åpen hele veien. Selv hadde jeg barn fra et forhold med en mann da jeg ble sammen med en jente. Flyttet sammen da barnet var 4 år. Tok en prat m styrer i bhg,som formidlet videre til de ansatte,at vi forventet at hun blir møtt med at:JA,to damer eller to menn kan godt være kjærster,og det er helt greit! I de tilfeller det ev skulle dukke opp..noe det ikke gjorde så ofte,og jeg syns vi ble flott mottatt i både barnehage og skole.

Vi var åpne,men trengte ikke å gjøre det til hovedsaken i livet,eller være så veldig demonstrative i ord og handling,men helt klart stå for hvem og hva man er der det trengs en forklaring. Er selvfølgelig glad for de andre som er mer politisk aktive og har kjempet frem rettigheter og lover for oss av samme kjønn! Takk til dem!

Hadde et forhold til en dame før dette,og det gikk rett og slett ikke i lengden,hun taklet ikke å skulle komme ut av skapet..og da endte det. I dag er hun gift m mann,og laaangt inne i skapet..(tror jeg.)

La oss alle prøve å kjempe for denne ene regelen fra politimester Bastian:" Man skal ikke plage andre,man skal være grei og snill,og forøvrig kan man gjøre som man vil!" og litt fra Fantomet: "Snill mot de snille-ond mot de onde!"

I forhold til besteforeldre,ja,det var en trøblete periode i starten,de prøvde å si at dette IKKE var greit,da freste jeg endel,så tok jeg meg tid til å forklare dem at for barnets skyld må da DE være de nærmeste l å støtte barnet,ikke gjøre livet vondt og vanskelig for dem..når ikke andre engang gjør det!! Ikke lage problemer for barna,de er jo helt åpne i utgangspunktet..det er vi voksne som har våre fordommer ..og overfører mye til barna.