Her går det virkelig unnav. Sent og livredd på samme tid...

[susse]

Vel.. som dere vet hadde vi vårt første møte på riksen på torsdag hvor det ble bestem at jeg må ha en lap. Fikk beskjed om at det var 1-2 mnd ventetid på dette. Jeg regnet da med at august ikke var en del av disse mnd siden vi har kommet så langt ut i august. Men i dag ringte det en koselig dame fra Riksen og vi snakket om når jeg hadde mensen sist og hvor langt jeg nå er kommet i syklusen osv.... Hun kom da fram til at jeg fikk time til lap allerede 12. sep.

Jeg ble jo selvfølgelig overrasket og glad for at det går så fort for det vil jo da si at vi kommer i gang med første forsøk senest i des. evt jan alt etter som syklusene er...

Problemet nå er at jeg har fulstendig og kraftig panikk for selve lap`en.

Alt hva det innebærer vet jeg siden jeg selv har vært observatør som student under en lap. Problemet ligger i at jeg må i full narkose og dermed mister all kontroll. Dette har igjen noe med at jeg har et overgrep bak meg.

Har nå ingen ide om hvordan jeg skal takle dette framover da det er så intenst at jeg sliter med å slappe av og jeg har slitt med å sove siden jeg fikk vite at jeg skal til lap. (selvom jeg har innsovningstab....)

Jeg vet at panikken/angsten min er helt urassjonell men klarer likevel ikke gjøre noe med det...

Noen som har noen gode idèer ?

Tar i mot alt med takk.

 

Ps Ikke missforstå! Er jo egentlig superfornøyd med at snøballen ruller mye fortere enn vi trodde den ville

[74skytte]

Vær helt åpen og ærlig om din angst i forhold til dette. Ta en samtale med de på sykehuset før inngrepet, og de kommer garantert til å roe deg. Sliter du masse i forkant, ta en tur til legen og forklar deg, og han/hun hjelper deg. Du vet selv at det ikke er farlig med narkose, de gir det hver eneste dag, flere ganger om dagen. De som gjør lap`en kan det de gjør Dette går bra! Dette klarer du! Si dette til deg selv. Det er godt du ikke må vente så veldig lenge. Det hadde vært verre.

Jeg fikk brev i juni om at jeg stod på venteliste til lap, og at det ville skje innen 6 mnd. Venter nå på dato. Hører jeg ikke noe snart, ringer jeg og maser. Du er heldig som har fått dato.

Ønsker deg masse lykke til! Dette går så bra! :-)

 

 

[lengsle]

Hei Susse!

Jeg synes det hjelper dersom jeg får snakke ganske mye med de som skal operere meg, sånn at jeg kan kjenne at jeg stoler på dem. Men det er jo ikke alltid at de kan skje på kommando, det at man stoler på noen sånn innerst inne.

 

Jeg skulle til noe som heter hydropertubasjon på torsdag, men jeg var så anspent at de ikke fikk det til (dette var bare med lokal bedøvelse altså og ikke narkose, altså). Det som var litt bra er at jeg følte de syntes det var helt ok at jeg ikke orket det.

Jeg vet jeg var dum som måtte utsette det, men det er godt å kunne ta ting i sitt eget tempo.

 

Jeg syntes det hjalp litt å ha mannen min tilstede, kanskje du kan spørre om det? Eller en god venninne?

Jeg vet ikke om det er lov ved lap, men du kan jo spørre.

 

Håper uansett at det ordner seg. Skal tenke på deg

 

[susse]

Takk for svar. Nå har det seg slik at mannen min er på jobb når jeg skal inn. (han jobber offshore.) Men mamma har sagt hun skal være med meg inn på riksen og at jeg skal overnatte hos dem til dagen etter. Man skal vist ikke være alene den første natten.

Det kan jo være at de kanskje kan ordne det slik at mamma kan være med meg helt til jeg sovner. De gjør jo det på barn......

[lengsle]

Ja, jeg synes det burde være sånn for oss voksne også!

[Ada81]

Først må jeg si at det er flott at "snøballen ruller". Man vil liksom bare få gjort det som kan gjøres for at spiren skal sitte. Det er sikkert lurt som en sier her at du kan snakke med legen og forklare situasjonen. Kanskje du kan få noen gode tips derfra til å takle angsten. De er sikkert vant med noe av dette. Og det er jo ikke rart at man får slike følelser spesielt med tanke på overgrepet du nevnte( er forresten kjempelei meg for at du har opplevd noe likt!)

 

Jeg har muligens en lap i vente og er også lite begeistret for tanken på å ligge i narkose og være intubert(har vært med på narkose i forbindelse med studiet mitt). Skulle ønske de kunne gjøre det med lokal anestesi...Men de er jo flinke og det går bra.

 

Det går nok kjempefint! Lykke til!

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei susse:o)

 

Jeg kjenner meg så igjen i din redsel, selv om vi har forskjellig årsaker til den. Jeg har veldig god erfaring med å si i fra at jeg er redd og hvorfor, selv om akkuratt det kanskje er litt vanskeligere for deg enn for meg, jeg vet ikke? Årsaken mener jeg, altså. Uansett, om du sier i fra så kan de sette veneflon på deg på oppvåkningsrommet, og du kan få enda mere beroligende i den, og så går det bedre å slappe av. Dessuten, men dette vet du jo, de kan ordne sånn at du er den første som opereres slik at du slipper å være alene og grue deg så lenge før det blir din tur.

 

Jeg tenker at det ikke er til å unngå for deg at du er redd når dagen kommer og i dagene før, men det virker som du er ganske flink til å prøve å forberede deg så godt du kan. Tenk over hva som kan være til hjelp for deg, og ikke tenk at du er til bry for noen. Jeg ble bare så innmari imponert over den empatien og omsorgen de viste på Riksen da jeg var inne til lap. Jeg tror at dette kommer til å gå bra for deg, men ja, det ER skummelt nå..

 

Jeg sender deg en mengde store klemmer:o)

[kirsty*2barnsmamma]

Kjenner selv din redsel, har selv vært utsatt for overgrep og jeg klarer ikke tanken på å være i narkose. Jeg har funet ut at på klinikk hausken i haugesund skal de begynne å tilby lap og der blir det gjort med lokal bedøvelse...så jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan få med lokal bedøvelse på sykehuset når man kan få det på hausken? Så jeg tror jeg stiker dit hvis jeg må ha lap... men det koster masse penger å gå privat da, og jeg vet jo at det er sløsing med penger siden narkose er så trygt og at det er ingenting å være redd for...mange er glad for at de får narkose... jeg har aldri helt visst hvorfor jeg har denne redselen for å miste kontroll, er derfor jeg har flyskrekk også...men så sier du det er pga overgrep, og da falt alt på plass hos meg..det er nok derfor. At jeg ikke har tenkt på det før! Tror jeg må ha fortrengt en del...

[susse]

Kjære Kristy: Hvis du også har vært utsatt for overgrep kan det forklare enormt mye. Jeg har fått hjelp til å takle angsten min. Derfor fungerer jeg veldig bra i hverdagen.

Men dette her er liksom en smule utenfor hva man kan trene på. Og nå kjenner jeg at denne angsten klarer jeg ikke å gjøre noe med alene. Jeg har tenkt ut noen strategier for dagen jeg skal inn på riksen. Mamma skal være med og hun gir trygghet. Selvfølgelig ville det vært best om min mann hadde vært med, men mamma er ingen dårlig erstatning. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gi beskjed om dette med en gang jeg kommer slik at de har mulighet til å hjelpe meg. I tillegg kan jeg jo alt om operasjonen og om narkose siden jeg selv er sykepleier og har observert slike operasjoner så egentlig burde jeg kunne klare å legge dette fra meg nå og bare la tiden gå fra til 12 sep.

Men det klarer ikke!

Angstnivået mitt er ekstremt høyt. Det er tungt å puste..... og alt dette kverner rundt i hodet mitt uansett hva jeg holder på med. Til og med når jeg snakker med andre om helt andre ting.

Slik holder det på fra jeg står opp om morgene til jeg står opp neste morgen.

Er fryktelig frustrert om dagen for jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette ann... og begynner allerede nå å bli veldig sliten..... Jeg kan jo ikke gå slik i nesten en mnd....

Vet at dette blir veldig negativt og det er egentlig ikke meningen. Jeg er jo tross alt glad for at det går fraover og når dette er over vet jeg jo at jeg kommer til å grue meg til videre behandling men så absolutt ikke på dette nivået. Da vil jeg jo være våken til en hver tid og ha kontroll, og forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det på andre siden.

[kirsty*2barnsmamma]

Kjenner meg igjen i så mye her...jeg får angst bare jeg tenker på narkose...og jeg vet at det er ikke selve dagen som er værst, det er å gå og grue seg for det som blir værst. Er sikker på at jeg etter en lap vil tenke at det var jo ikke noe å gru seg for...men orker ikke ventetiden opp mot det, og det øyeblikket det skal skje. Så jeg må finne en måte å bli lokalbedøvd på. Samtidig er det lurt å oppleve narkose under slike ufarlige omstendigheter. Tenk om vi i fremtiden må ha en operasjon, tenk så deilig å slippe å grue oss for vi har gjort det før? Men jeg vil ikke.... veldig forvirrende tanker.

 

Fikk meg et slags slag i magen isted når du sa det med overgrep, har jo alltid tenkt at det er grunnen til at jeg føler slik og sånn, men det gikk virkelig opp for meg isted. Plutselig ser jeg alt jeg har vært gjennom i livet og begynner å forstå... ser nå jeg burde få hjelp, det har stor affekt på alt, til og med ekteskapet. Og nå som vi timer sexen så er det bare værre... jeg synes det er ækkelt å bli tatt på, liker ikke berøring, har konstant dårlig samvittighet, mannen synes det er ekstremt...har konstant vondt i magen...begyner å se sammenhengen. Skal til lege imorra men mine mage og fordøyelsesplager, tror jeg skal nevne overgrepene...

[susse]

Kristy: Jeg synes så absolutt du skal fortelle legen om det du har opplevd. Jeg har også hatt store problemer med egen kropp og seksualitet. Men takket være min fantastiske mann er jeg vel forsåvidt kurert. Klarer ikke være naken på offentlige bad osv.. men det er jo ikke så farlig. Det er bare å la være å gå å svømme.

Jeg har vært sammen med min mann i 12 år, og vi har bodd sammen i 8, gift i snart 2. Han har alltid vist hva jeg har vært igjennom. Problemene mine toppet seg da vi hadde bodd sammen i noen år. Da fikk min mann en glup og kanskje noe sprø ide for å prøve å gjøre noe med dette. Det er en hestekur: !!!!!!!!

Vi bestemte oss for en dag hvor vi fra et gitt tidspunkt begge skulle være nakne til vi gikk å la oss. Vi skulle ikke ha sex men gjøre vanlige ting som f.eks se på tv. For å prøve å lage et positivt innslag skulle han lage noe god mat til oss som jeg fikk velge. Han hadde da dispensasjon til å ha forkle på seg mens han laget mat. Jeg valgte biff og fløtegratinerte poteter

Ganske rar opplevelse å sitte naken å spise middag...

For å gjøre det naturlig å kle av seg gikk vi i dusjen sammen først. Det er så nydelig å bli skrubbet på ryggen

Vi hadde på forhånd satt oss et klokkeslett for når det skulle starte og vi hadde dratt for alle gardinene i hele leiligheten.

Jeg hadde hele tiden lov til å si at nå vil jeg ikke mer. Men det hjalp litt å få vite at han også syntes det var litt rart å være naken.

I starten var det kanon tøft. Det var tungt å puste men etterhvert som timene gikk ble det bare mer og mer naturlig. Det var godt å se at han synes det var godt og etterhvert helt naturlig å bare være naken sammen med meg. Det hjalp også at avtalen var at den kvelden skulle vi ikke ha sex. Kvelden endte med at jeg sovnet trygt når jeg lå på armen hans og han fortalte hvor stolt han var av meg

Det var en tøff opplevelse men har virkelig hjulpet.

Vil også påpeke at vi nå både spise og ser på tv med klærne på

 

Klem

[kirsty*2barnsmamma]

:-) Ikke nudister på heltid altså? Høres ut som om du har en fantastisk mann ja :-) Min mann er også fantastisk forsåvidt, og vet alt, men har er så redd for at han skal presse meg at han overlater alt til meg, jeg må alltid ta initiativ...og det var flott i begynnelsen, men nå trenger jeg at han gjør det innimellom oxo, for har lært meg at jeg kan si nei til han uten at det gjør noe... men hadde ikke orket å være naken en hel kveld, tenker på det med skrekk og gru!! Og det er jo ekstra festlig at jeg sliter så jeg må ha flere gu en de fleste har på flere år... men klarer å manne meg opp til det, har vent meg til det...men klarer ikke narkose... er ihvertfall lei av å hele tiden gå rundt med den klumpen i magen og den dårlige samvittigheten, den spiser meg opp. Må gjøre noe med dette ja!

 

Klem!

[susse]

Vet at det virker kanon skummelt å være naken en hel kveld men det anbefales. Du kan ikke misslykkes. Klarer du "bare" en halv time har du gjordt en kjempe jobb. Snakk mer med mannen din om dette. Si også at du nå er på et stadium hvor du trenger at han tar men initiativ. Snakk også mer om hva du har opplevd og hvordan du har det nå.

Jeg har selv de siste dagene vurdert å ta kontakt med DIXI ressurs senter på torsdag. Det er jo veldig mange år siden det skjedde men kanskje de har noen gode råd for hvordan jeg skal komme meg igjennom de neste ukene.

Lykke til hos legen

Klem

[*Babylengsel*]

Skjønner godt at du er redd og engstelig.Jeg har vært 4 ganger i narkose og overlevd alle,men like redd hvergang.Har også gått gjennom lap.

 

Anbefaler deg på det sterkeste å få snakke med anestesi sykepl. før du skal innpå operasjonstua.

De er så flinke til å lytte og trøste...og har svar på alt du lurer på.

Jeg har gråtet mange ganger min engstelse for dem.

De tar din engstelse på alvor og gjør sitt aller beste for deg.

Når du ligger der og begynner å føle deg litt tung i kroppen,litt svimmel...og på tur til å miste kontrollen.Da sier du i fra at nå føles det ekkelt og da gir de deg surstoff maske,så og si nesten like etterpå sover du....også våkner du og er ferdig.

 

De passer veldig på deg....jeg selv er så redd for å dø og altmulig.

 

Det skal gå så bra med deg:-)

[susse]

TUSEN TAKK for all støtten jenter. Disse dagene har jeg virkelig følt behov for dere og igjen har dere vært der!

Hva skulle jeg ha gjort uten dere

 

Sender dere alle en kjempe klem