Flere enn meg med depresjon og gråteanfall?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med depresjon, det gjorde jeg før jeg ble gravid også. Depresjonen va bra 2.trimester, men har nå kommet tilbake til meg.. Jeg har en fantastisk samboer som hjelper meg med å komme meg videre etter et anfall, men jeg klarer ikke snakke med noen etter et slikt anfall. Jeg går bare stille rundt, og vil være for meg selv. Det verste jeg synes med depresjonen, er disse gråteanfallene jeg får når noe/noen gjør meg sint. I går skulle vi hjem fra Danmark med båten, og kjerringa som dirigerte bilene, dirigerte vår bil helt opp i sida, døra hadde en klaring på 10-15 cm, og det sier jo seg sjøl at en gravid kvinne ikke kommer ut av bilen da. Jeg va da veldi glad for at jeg ikke va sliten i kroppen min, og klarte å komme meg ut av bilen via sjåførsetet. Men det verste var når vi skulle dra, og sette oss inn i bilen igjen.. Som sagt gikk det ikke an på passasjersiden å komme seg inn, og på sjåførsiden var det en klaring på 20 cm.. Samboeren min kunne kommet seg inn i bilen ved å gå inn baksetet og hoppe fram, men jeg kom ikke en cm.. Magen va i veien! Denne dagen hadde båten vært stappende full, og vi hadde ikkje hatt noen gode stoler å sitte i på turen, så eg va sliten og veldi opphovna i beina mine.. Så vi gikk tidli ned til bilen, for å slappe av. Båten hadde problemer med å ligge til kai, så både jeg og sambo ble stående på bildekk i nesten 45 minutter før vi kom oss inn i bilen.. Da verkte føttene mine VELDI, og jeg hadde hatt et gråteanfall.. (Liker ikke at andre seg på meg når jeg gråter, men va vanskelig å gjemme seg vekk på et bildekk). Jeg måtte bra stå stille inntil sambo, og ønskte at den for***** f****kjerringa skulle komme bort til oss og si noe om saken! Unnskyld språket, men jeg er enda litt sint på den kjerringa, og mailadresse til den skyldige båten va jo ikke til å oppdrive på hjemmesiden deres!

 

Ble langt dette, men jeg måtte bare få det ut! Og håper ingen andre opplever det samme som vi gjorde....

 

Skriver anonymt, for vil ikke at navnet/nicket mitt skal komme ut... Selv om jeg stoler på dere her inne...

[Mamma til 2 godklomper]

fysj, noko folk tenker aldeles ikkje på at det fakstisk fins folk som ikkje er 20 cm breie. eg skjönner deg godt. Eg hater at folk ser på meg når eg gråter.

 

Me vart invitert på vaffler hos svigermor i går kl 16. Det var ein strålande dag og eg hadde lyst til å gjera so mykje ute. Gå tur og grilla og berre vera i naturen. Kjerasten min var fyllesjuk og orka ingen ting anna enn å sova. Eg vert so utruleg frustrert!

 

Fekk det verste gråteanfallet til no og greidde berre ikkje stoppa. hulka og gråt og lå på senga. Helgene er den einaste gongen me kan gjera slike natur-ting for me jobber mykje begge to. eg ville ikkje reisa på dette vaffel besöket slik eg såg ut. rosa og opphovna i ansiktet. Det vart til at me reiste likevel, med meg gråtande i bilen bak solbriller.

 

Hos svigermor glodde alle so utruleg på meg og eg trur dei skjönte at eg ikkje var særleg snakkesalig. eg kasta innpå uhorvelege mengder med vaffler med syltetöy og krem. hihi. so vart eg litt bedre.

 

Men fysj kor mykje eg gråter for tida. kanskje eg er deprimert? Eg bur ikkje i heimlandet skjönner du og har ikkje hatt ein ordentleg sommar. snart kjeme vinteren nei og nei.