Det er tøft!!

[Anonym bruker]

Hey alle sammen.

Nå har eg lest tusenvis av forskjellige innlegg her. Eg er ikke gravid lenger, og har ei jenta på 1år og 5mnd. Eg gjor det slutt me faren og kast an ut, når an bestemmte seg å velge et data spill øve datterå si. Å være gravid er ikke vanskelig! er det så komme itte på så kan være det.

 

Og fortelle foreldrene dine feks, det kan være utrolig vanskelig. Eg huske at eg juks litt me det, fordi eg huske den første gang eg blei gravid og fortalte faren min sjøl (det gikk ret til h******, ikke bare det så klarte an å slo seg i kjøkkendørs skapet, blei litt ennå mer sure då ja heh). Eg jukse me fortelle mora mi det føst øve msn (hu bor ner i syden), og da viste eg at faren min sko besøk resten av familen når an va ferdige me jobben. så an hadde et par dager på seg og roe ned, så ringt an meg og sa an ville støtte meg så mest mulig. Så det er jaffal en liten tips til dei som va like redd som meg kanskje få litt hjelp av noen som du stole på?

 

Eg hadde da reier i 5 utrolig lannnnnnnnge dager! så kom jentå mi akkurat 27min for seint for termin datoen!

 

Itte hu blei født gikk alt galt. (Mellom meg og faren hennes). Han hadde forandre seg totalt. Eg viste ikke ka eg sko gjøre, han hadde aldri gjort noe "galt" så eg ga an då en sjans til. Og an viste for meg an kunne ikke forandre seg.

 

Så fra når hu va 4mnd gammel til idag har eg stått aleine. Eg har kun faren min her i norge (Eg er skotsk men oppvokst ner i syden). Faren min er bortreist mer enn 6mnd i året, og "ste familien" min har aldri likt meg, og syns det va galt av faren min å ta meg her til norge.

 

Dei første 2mnd'ene hadde eg "noen" (2personer) som hjalp meg litt.Men itte det va eg aleine. Hadde ikke type, dei som eg va venner me gikk fra meg og til typen min, siden dei syns det va stygg gjort av å kaste an ut.

 

Men hør nå.. itte å ha gått aleine så lenge så har eg nå funnet en som elske meg for hvem eg er, elske datter mi, an har en fast jobb! (ikke mange av dei rundt der eg bo!), Nå har hu nettop begynnt i barnehagen der hu trives massssse, og så har eg nå muligheten til komme meg i fult arbeid. Noe som blir ikke så vanskelig.

 

Eg har nå tenkt akkurat det samme som alle dere andre her ute. Eg va 17 da eg blei gravid, og 18 når eg fikk na. Eg følte at det va slutt på alt. Men nai det er ikke det, eg viste ikke en ting ang ka eg måtte gjøre, kossen eg sko ta meg av ei så lite utrolig fine jenta. Men når eg plutslig va aleine, så hadde eg barnimagen.no, og helsestasjon for råd.

 

Så tro meg når eg seie at hvis EG klare det, så klare i hverfall DERE det. Ut ifra alt eg har lest dei siste dagene her, så har dere jaffal et elle annet slags form av familie som komme til støtte deg.

 

Eg håpe at det eg har skrevet hjelpe dere me å ikke gi opp og tenk på det positiv!!!

 

LYKKE TIL =)