Noen som har noen råd?

[Talie]

Jeg har et problem. For sirka 2 år siden var det som om noen hvisket meg i øret om at jeg har lyst på barn. Helt siden da så har jeg hatt så utrolig lyst til å bli mamma. Jo lengre tiden går jo verre blir det. Jeg er bare 21 år, men kjenner meg så utrolig klar for å bli mamma. min forloved er nå 25. Han er ansvarlig og voksen av seg. Bra-pappa material med andre ord. Han har ikke lyst til å bli pappa enda, og det godtar jeg. jeg har jobbet 1.år i barnehage, Trodde at jeg kanskje skulle bli kurert, men det ble bare værre. Nå savner jeg alle barne forferdelig. Nå er det så ille at når jeg ser store vakre gravide mager så blir jeg på gråten. En gang trodde jeg at jeg var gravdid(ved et uhell), men det var jeg ikke. Når jeg fant ut dette ble jeg skikkelig deprimert. Skulle ønske at jeg ikke følte det slik og at jeg ville vente. Forloveden sier at han ikke vil ha barn før om 5 år. Det er så tungt? Noen som vet råd?

[LINDA***]

råd?

¨

Syns ikke man skal tvinge noen til å få barn med seg. Men dere har jo tydeligvis vært sammen en stund.

 

Du er ikke så gammel i dette gamet:) Så du har masser av tid.

 

Siden du faktisk godtar at han du er sammen med ikke vil bli pappa, hva er da problemet, lille venn....

 

 

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg skjønner godt hvordan du har det! Men jeg ville absolutt tatt en prat med kjæresten din om hvordan du føler det - det er ganske altoppslukende følelser det der. Jeg og mannen min hadde vært enige om at vi ville vente med barn til vi hadde faste, fulltidsjobber og eget sted å bo. Da vi fikk det falt det seg naturlig at vi skulle prøve, og selv om gubben fikk kalde føtter og litt angst, så gjennomførte vi og ble gravide etter ikke altfor lang prøvetid. Da vi snakket om det var vi vel enige om at vi (han) aldri ville bli HELT klar (man er alltid usikekr på hva man går til og hvordan fremtiden vil bli), så vi kunne liksågodt bare "hoppe i det" (nå skal det jo sies at vi var/er i et trygt og stabilt forhold).

 

Nå når vi "planla" nr 2 så var det nok en gang meg som var mest klar. Jeg ble faktisk klar i sept i fjor, hehe. Men har klart å vente til nå mest pga fornuft (oppsparing av fødselspengerett, prøvetid i ny jobb osv). Var egentlig enige om å vente med prøving til senere på høsten, men fikk likevel manenn med på å prøve å få et vår/sommerbarn likevel (hvis vi er skikkelig heldige, vel og merke - lov å være optimistisk). Her var mine grunner mest tungtveiende (svangerskapsform (var dårlig sist, så jeg tar utgangspunkt i at jeg får et likt svskap) og ønske om ny jobb (bli "ferdig" med småbarnsperioden = lettere for meg å søke andre jobber).

 

Men prat med ham om det - finn ut hvorfor han absolutt vil vente fem år (hva er bedre da?). Har ei venninne som hadde en kjæreste som sa at han skulle vente til han var 28 med å gifte seg og til han var 30 med å få barn (de ble sammen da de var 18 og 19 år - hun eldst). Venninna mi fikk jo litt panikk ettersom hennes planer var å gjøre det hele noen år kjappere. Men etterhvert som tida gikk "Myknet" han, og de giftet seg da han var 25 og ble foreldre da han var 27. Når man ser at noe funker og venner seg ti ltanken, er ikke barn fullt så skummelt )

 

Lykke til!